Mammatus

Mammatus (mamma eller mammatocumulus) er et meteorologisk begrep på hengende skykuler på undersiden av en sky, som oftest en cumulonimbussky, men de kan også oppstå under altocumulus- eller stratocumulusskyer. Dette er kanskje det mest spektakulære skyfenomenet som kan oppstå i atmosfæren, og er et yndet mål for værobservatører og fotografer. De kan vare fra et par minutter til flere timer før de oppløses og forsvinner.

De dannes ved en slags «omvendt konveksjon». I en cumulonimbussky vil varm, fuktig luft stige til toppen av troposfæren. Over troposfæren er luftlagene mer stabile, og dette stanser den vertikale luftbevegelsen, og den stigende luften blir i stedet presset horisontalt ut fra toppen av skyen (kjent som amboltsky). De skyfrie områdene under amboltskyen er kjøligere, og temperaturforskjellen mellom de to luftmassene fører til en instabilitet under ambolten. Dette fører til at lommer med varm og fuktig luft i skyen blir ført nedover. Denne omvendte konveksjonen blir forsterket av tyngdekraften og fallende nedbør i skyen. De synkende luftbevegelsene fører til at den varme, fuktige luften kondenserer i det tørrere luftlaget under skyen, og det blir dannet kuleformede utvekster som henger ned fra undersiden. Disse kan dekke et stort område.

Mammatus har tidligere blitt koblet til tornadoer, særlig på 1950- og 1960-tallet. Dette er en vanlig feiltolking. Mammatus er ikke et forvarsel for tornadoer, men er et mulig biprodukt.^[1]

Det er svært vanlig at cumulonimbusskyer med mammatus inneholder kraftige vindskjær, og i visse tilfeller også kulelyn. Derfor vil flygere alltid prøve å unngå slike skysystem.

Antydende kuleskyer over Tjøme, farget røde av lyset fra solnedgangen. Bildene er tatt med et par minutters mellomrom etter hvert som sola synker og forsvinner.

Foto: Mars 2021