Lebensborn

 

 

 

Organisasjonen drev en rekke mor-og-barn-hjem i Tyskland og Østerrike, og etterhvert i disse okkuperte landene: Polen, Nederland, Belgia, Luxembourg, Frankrike og Norge. Norge var det landet utenom Tyskland som hadde flest Lebensbornhjem. Man ønsket å ta kontroll over mor og barn for senere å bruke barna som erstatning for nedgang i antall tyske fødsler som følge av krigen. Etter Hitlers uttrykkelige ønske ble denne politikken i første omgang iverksatt kun i Norge og Nederland. Danmark var så selvstyrt under første del av okkupasjonen at programmet ikke kunne introduseres der før i 1944.^[3] Bare omtrent 1 200 av de ca. 8 000 barna med norsk mor og tysk far som Lebensborn hadde oversikt over, ble likevel født på organisasjonens fødehjem.^[4]

Allerede i mai 1940 beskrev en SS-lege muligheten for å oppgradere genmaterialet i «de rasemessig tilbakeliggende sørtyske regionene» ved hjelp av en storstilt forflytning av norske kvinner dit.^[5] Men den tyske ekteskapsforordningen av 7. mai 1940, som gjaldt Wehrmacht, nedla generelt forbud mot ekteskap med utenlandske kvinner så lenge krigen pågikk.

Vidkun Quisling, lederen i det norske nazistpartiet Nasjonal Samling (NS), protesterte mot den underliggende rasismen i at norske kvinner tydeligvis var «gode nok til å være kjærester med tyskerne, men ikke gode nok til [å være] hustruer».^{[trenger referanse]} Etter okkupasjonen av Danmark, Norge, Nederland og Belgia, ble forordningen gjennom en «førerordre» direkte fra Hitler, endret slik at tyske soldater fikk gifte seg med «rasemessig beslektede personer i de germanske nabofolkene i Nederland, Norge, Danmark og Sverige».^[6] Det var derfor ikke tillatt for tyske soldater å inngå ekteskap med samiske kvinner, og barn av samiske mødre finnes derfor ikke i Lebensborn-registrene. SS-brosjyren SS für ein Grossgermanien slår riktignok fast at barn som ikke oppfylte utvalgskriteriene, likevel «skal ivaretas og sikres en oppvekst i sunne kår», men «når vurderingen faller dårlig ut, må naturligvis de harde konklusjonene trekkes». Langs Østfronten fantes det heller ikke fødehjem.

Den tyske historikeren Barbara Johr har funnet et notat fra 1942 som antar at av seks millioner tyske soldater østpå, ville halvparten ha seksuelle forbindelser med lokale kvinner, og at dette ville resultere i 1,5 millioner fødsler årlig: «Forslaget går ut på å sikre seg de 750.000 tysk-russiske guttebarna og det tilsvarende antall jenter som fødes årlig, til erstatning for bortfallet av tyske fødsler under krigen.» På samme måte som tyske jøder var tvunget til å bære jødiske mellomnavn – Israel for menn, Sara for kvinner – skulle «de uekte barna det her er snakk om, få navnene Friedrich og Luise ved siden av sine russiske navn».^[3]

Ekteskapsforordningen ble strengere igjen fra 1942, begrunnet med at ekteskap og forplantning kun var ønskelig innenfor det tyske folk. Ikke minst ventet det «hundretusener av friske, tyske piker hjemme, og dessverre også tallrike unge soldatenker».^[7]

Ifølge Himmler var norske kvinner «innvendig og utvendig rasemessig i slekt med det tyske folk» og dermed velkomne «mødre av godt blod», men «selv med sin beste vilje ikke i stand til å følge tysk tankegang». Norske kvinner måtte derfor omskoleres, skulle de giftes inn i det tyske samfunn.^[8] Men «rasemessig verdifulle kvinner» og barna deres skulle uansett tas hånd om av Lebensborn, «i den hemmelige hensikt å sørge for at uekte barn av tyske militære i størst mulig utstrekning ble fremmedgjort i forhold til – og helst fullstendig løsrevet fra – morens hjemland som det tilhørte ved fødselen». Hitler reserverte seg mot franskmenn: «Vi vil beskytte og ta vare på uekte germanske barn, de franske har vi imidlertid ingen interesse av.» Himmler derimot stod fast på at man måtte koste på seg «en årlig fisketur gjennom Frankrikes germanske befolkning» på utkikk etter verdifulle gener.^[4]

•  
  Moderne fødestue i et Lebensbornheim 1936.

  Foto: Deutsches Bundesarchiv
•  
  Spedbarnsværelse i et Lebensbornheim 1936.

  Foto: Deutsches Bundesarchiv
•  
  Barnedåp i et tysk Lebensborn-hjem. Seremonien, som blir ledet av SS-offiserer, er sterkt preget av den militaristiske, tyske nazistaten

  Foto: Deutsches Bundesarchiv
•  
  Fra en utstilling om Lebensborn i krigsmuseet Baracke Wilhelmine i Schwanewede i Niedersachsen.

 

Mens de andre okkuperte landene bare hadde ett hjem, var det følgende i Norge:

• Geilo på Dr. Holms Hotell på Geilo, opprettet i 1942, 60 mødreplasser/20 barneplasser
• Godthaab i Bærum, opprettet i 1942, 165 barneplasser, utvidet i oktober 1943 til 250 plasser
• Hurdalsverk i Hurdal, opprettet i 1942, 40 mødreplasser/80 barneplasser
• Klekken på Klækken Hotell ved Hønefoss, opprettet i 1942
• Bergen på Hop i Nesttun ved Bergen, opprettet i 1943, 20 mødreplasser/6 barneplasser
• Stalheim på Stalheim turisthotell, opprettet i 1943, 100 barneplasser
• Stadtheim Oslo i Oslo, opprettet i 1943, 20 mødreplasser/6 barneplasser
• Stadtheim Trondheim i Trondheim, opprettet i 1943, 30 mødreplasser/10 barneplasser
• Heim Os på Moldegaard i Os ved Bergen, opprettet 1943, 80 barneplasser

Alle hjemmene hadde utelukkende tysk personale. Det ble gitt støtte både i forbindelse med selve fødslene, men også økonomisk hjelp etterpå. Det anslås at det under andre verdenskrig ble født mellom 10 000 og 12 000 barn med norske mødre og tyske fedre. Til sammen hadde Lebensborn registrert ca. 8 000 slike barn.^[9]

Under krigen ble mellom 200 og 250 norske barn sendt til Tyskland for adopsjon, og bodde i første omgang på Lebensbornhjemmene Kohren-Sahlis ved Leipzig, Hohehorst ved Bremen og Bad Polzin i Pommern, dagens Polen. Noen av disse barna ble også overlatt til sine tyske fedre. Omkring 80 ble oppsporet etter krigen og gjenforent med sine norske mødre.

•  
  Dr. Holms Høifjeldshotel på Geilo

  Foto: 2012
•  
  Klækken Turisthotel på Ringerike brant 1940, men ble bygd opp for å bli beslaglagt til Lebensborn-hjem i 1942. Bildet viser det nyreiste hotellet.

  Foto: Riksarkivet
•  
  Rekonvalesenthjemmet Godthaab i Bærum, trolig på 1920-tallet
•  
  Hurdalsverk i Hurdal

  Foto: 2014
•  
  Stalheim hotel i Voss kommune, trolig på 1930-tallet

Kvinner som var kjærester med tyske soldater eller hadde seksuelle forbindelser med dem, ble i Norge gjerne nedsettende omtalt som «tyskertøser» eller «tyskerjenter» under og etter krigen. Barn som de fikk sammen, ble kalt «tyskerunger» og ofte i årevis utsatt for mobbing og sosial fordømmelse.

Etter krigen ble mødrene straffet relativt hardt under landssvikoppgjøret. Også barna ble fratatt en rekke rettigheter, og mange ble tvangsadoptert bort, sendt på institusjoner for mentalt tilbakestående, uten at det forelå noe medisinsk grunnlag for dette. Mange ble utsatt for mishandling og/eller seksuelle overgrep. I tillegg fravek man en del lover, blant annet ble noen av barna fratatt norsk statsborgerskap (fra 1950 kunne de søke om det etter fylte 18 år), og de fikk heller ikke barnetrygd eller barnebidrag fra fedrene.

Daværende statsminister Kjell Magne Bondevik ba i 1998 om offisiell unnskyldning for behandlingen og de overgrep disse barna hadde blitt utsatt for. De som kunne dokumentere mishandling og overgrep, skulle får en erstatning opp til kr 200 000.

En utbredt myte som ofte gjentas i media er at Lebensborn drev med planmessig «menneskeavl».^[10][11]

• Krigsbarn
• NS-barn
• Tyskertøs

• (en) Lebensborn – kategori av bilder, video eller lyd på Commons  
• Grundig om Lebensborn i Norge (nedlastbart PDF-dokument)
• Om Lebensborn i Norsk krigsleksikon
• Norges Krigsbarnforbund Arkivert 4. oktober 2006 hos Wayback Machine.
• Krigsbarnforbundet Lebensborn Arkivert 20. desember 2014 hos Wayback Machine.
• Historisk bakgrunn Arkivert 4. mars 2016 hos Wayback Machine.
• Artikkel i Aftenposten om europeiske lebensborn-barn
• Nordmenn i SS' raseideologi, artikkel hos Norgeshistorie.no