Kyoto-avtalen

Avtalen innebar at 37 industrilands utslipp av klimagasser skulle reduseres med 5,2 % i forhold til 1990-nivå i perioden 2008–2012. Protokollen innebar blant annet at EU skulle senke sine utslipp med 8 %, USA med 7 %, og Japan med 6 %.

For at avtalen skulle tre i kraft, krevdes at minst 55 land, med 55 % av utslippene av karbondioksid i 1990, ratifiserte den.

USAs senat stemte enstemmig mot Kyoto-avtalen under president Bill Clinton. I mars 2001 erklærte president George W. Bush at USA ikke skulle ratifisere protokollen, fordi det kunne skade amerikansk næringsliv. I tillegg mener USA at det er urettferdig at land med så stor utslippsvekst som India og Kina ikke omfattes av utslippsreglene.

Russlands president Vladimir Putin underskrev Kyoto-protokollen i november 2004. Kyoto-avtalen trådte dermed i kraft 16. februar 2005, etter å ha blitt ratifisert av 127 land.

Norge fikk som følge av forhandlingene om Kyoto-protokollen mulighet til å øke sine utslipp med 1 % fra 1990-nivå. Fra 1990 til 2010 økte drivhusgassutslippene med 8 %. Det er verdt å merke seg at omregning til CO₂-ekvivalenter skjuler en betydelig reduksjon i utslipp av lystgass fra industrien. De samlede utslippene av klimagassen CO₂ har i perioden økt med anslagsvis 30 %, og var høyere i 2010 enn i noe annet år siden målingene startet i 1973.^[3]

Norges tildelte kvotemengde er 250,6 millioner tonn CO₂-ekvivalenter for femårsperioden 2008–12. Det er i gjennomsnitt 50,1 millioner tonn per år. I 2008, Kyoto-protokollens første gjeldende år, slapp Norge ut 54,3 millioner tonn CO₂e. For 2009 var tallet 51,7, etter en reduksjon som en følge av den internasjonale økonomiske krisen. I 2010 var utslippet 54,3 millioner tonn. I 2011 var utslippet 53,3 millioner tonn. I 2012 var utslippet 52,9 millioner tonn. Totalt utslipp over femårsperioden var 266,5 millioner tonn CO₂-ekvivalenter.^[4]

Norge valgte å oppfylle forpliktelsen med 10 prosent gjennom kvotekjøp.

Sammen med EU og 37 andre land har Norge påtatt seg utslippsforpliktelser også i Kyotoprotokollens andre periode. 2013-2020 skal Norge begrense de gjennomsnittlig årlige utslippene av klimagasser til 84 prosent av utslippene i 1990. Dette er i tråd med det overordnede målet med 30 prosent utslippsreduksjon innen 2020.^[5]

Innenlandske utslippsreduksjoner kan etter Kyotoavtalens § 17 suppleres med kvotekjøp i utlandet. Utslippskuttene i utlandet vil da bestå i skogplanting, bygging av fornybar energi samt energieffektiviseringstiltak. Å utelukkende basere seg på kvotekjøp er dermed ikke forenlig med Kyotoavtalen.

Klimaforskerne har uttalt at reduksjonen på 5,2 prosent som ble vedtatt i Kyoto-avtalen er på langt nær tilstrekkelig til å forhindre farlige menneskeskapte klimaendringer.

På Bali-konferansen i desember 2007 oppnådde de 190 medlemslandene i FNs klimakonvensjon (UNFCCC) enighet om å begynne forhandlinger om en ny avtale for perioden etter 2012, når forpliktelsene i Kyoto-avtalen opphører. Om Kyoto-avtalen skal videreføres også etter 2012 er en del av disse forhandlingene. Forhandlingene skal også avgjøre hvor store utslippskuttene må være og hvorledes de skal bli fordelt, og lage ordninger for teknologioverføring til utviklingsland, for vern av regnskog og kompensasjonsordninger for land som blir sterkt rammet av klimaendringer, med mer.

Etter planen skulle forhandlingene være fullført på FNs klimakonferanse i København i desember 2009, for å sikre at mange nok land skulle rekke å ratifisere eventuelle nye avtaler og endringer i Kyoto-protokollen i god tid før 2012. Konferansen i København førte imidlertid ikke fram til enighet, og forhandlingene ble forlenget med ett år, fram til toppmøtet i Cancún, Mexico i desember 2010. Heller ikke på konferansen i Cancún ble det enighet om en videreføring av Kyoto-avtalen, og forhandlingene fortsatte i klimakonferansen i Durban i november-desember 2011.^[6]

På klimakonferansen i Doha i 2012 ble det enighet om å forlenge Kyoto-avtalen til 2020.

• Om Kyoto-avtalen, fra nettstedet miljostatus.no
• Innføring i Kyoto-avtalen (engelsk)