Jomsvikingenes saga

Jomsvikingenes saga ble skrevet på Island en gang rundt 1200 og finnes i flere utgaver, blant annet en senere utgave fra så sent som 1400-tallet, men historien finnes også spredt over de fleste andre norrøne sagaene som Fagrskinna, Snorre Sturlasons Heimskringla, Knytlinga saga, Færøyingesaga, Njåls saga og Den større saga om Olav Tryggvason (Óláfs saga Tryggvasonar hinn mikla). De finnes også omtalt i Adam av Bremens Gesta Hammaburgensis Ecclesiae Pontificum.

Jomsvikingenes saga har en kompleks tekstural historie med store innbyrdes ulikheter, eksempelvis mellom den versjonen som Snorre Sturlasson benyttet og den som forfatteren av Fagrskinna benyttet. Den beste enkeltstående versjonen er den som kalles for «AM 291 4to», mens andre overleverte utgaver synes å være basert på kombinasjoner av de overstående reduserte utgavene. Antagelig har fortellingen eksistert i en opprinnelig skrevet saga, basert på muntlig overlevering og i mindre grad på skrevne kilder, og denne sagaen synes å ha bli delt i to ulike reduserte utgaver ganske tidlig etter at den ble skrevet. Den islandske litteraturforskeren Ólafur Halldórsson har derimot argumentert for at de to sagaene er blitt skrevet hver for seg, begge basert på muntlige tradisjoner.^[1]

Jomsvikingenes saga er et tidlig og til dels ypperlig eksempel på sagalitteraturen, men er samtidig kanskje den sagaen som har gitt spesielt historikerne mest hodebry. De fleste er enige om at all sagalitteratur har en mer eller mindre historisk kjerne, og er mer eller mindre basert på fiksjon. Av alle sagaer er Jomsvikingenes saga den som forskerne mener er mest fiktiv og minst historisk korrekt.

Jomsvikingenes saga er likevel plassert mot en bakgrunn av faktiske, historiske hendelser – den danske kongens bestrebelser på å beskytte seg mot fiendtligheter fra den baltiske kysten på 900-tallet, og den historiske invasjonen av Norge mot opprørske nordmenn som ikke lot seg underkaste danske overstyre. Hovedpersonene i sagaen, Sigvald og hans bror Torkell, Búi og Vagn, finnes også omtalt i skaldekvad, som refererer til det danske nederlaget ved Hjørungavåg.

Den første delen av sagaen forteller om kampene til den bortviste danske kongssønnen Svein Tjugeskjegg, født utenfor ekteskap, som makter å etterfølge sin far som konge av Danmark, noe han klarer ved langvarig kampanjer av herjinger, og som ender med det skjulte drapet av kongen Palnatoke (Pálna-Tóki), Sveins fosterfar og den senere grunnleggeren av Jomsborg. Jomsvikingenes tilstedeværelse i slaget ved Hjørungavåg, som er klimakset i sagaen, er motivert ved Sveins bedrag eller falskhet. Han utnytter deres overmodige skryt og eder som de gir i fylla, og således er bundet av selv når de blir edrue.

Jomsborg er beskrevet i sagaene som en stor vendisk by med norrøne krigere, mens Jomsvikingenes saga slår fast at bosetningen var fullstendig norrøn, og brorskapet som ble dannet av Palnatoke, fikk stedet fra den mytiske vendiske herskeren Burislav. Jomsvikingenes saga portretterer jomsvikingene som en mektig krigsmakt som spiller sitt eget politiske spill mellom det polske og det danske kongedømmene, men historikerne finner det ikke sannsynlig at de kunne manipulere herskere som Harald Gormsson, Svein Haraldsson og Boleslaw den tapre.

Fra den tiden som jomsvikingene skal ha levd på kysten av Polen finnes det ingen spor etter deres navn eller eksistens. Jomsborg, som Svolder og Hjørungavåg, synes å være, som Halldór Laxness slo fast, et sted som «ikke ble skapt av Gud, men laget av islendere. Ikke engang filologene vet hvor disse stedene ligger.»^[2]

Jomsvikingene som fenomen har tiltrukket seg oppmerksomhet fra dansk og polsk ungdom, både av romantiske idealister og nynazister som føler seg tiltrukket av jomsvikingenes legendariske brorskap. Jomsvikingene ble definert som broderskap ved å avgi en personlig ed, aldersbegrensninger, plikter, ved å gjennomgå manndomsprøver og de personlige båndene innen gruppen. Dette er sannsynligvis et senere ridderideal fra senmiddelalderen og lite overens med det norrøne uavhengighetsidealet. Jomsvikingenes broderskap er således ikke historisk korrekt for den tid hvor jomsvikingene skal ha eksistert.

Det bodde nok norrøne vikinger og røvere på den baltiske kysten, men de var ikke jomsvikingene fra den omtalte sagaen. Deres nære tilknytning til de danske kongene tyder på at Jomsborg mer sannsynlig kan knyttes til danske ringborger, det vil si at Jomsborg ikke var en by eller borg med sosiale funksjoner, men en militær leir.

Legenden om jomsvikingene kan da kokes ned til en gruppe av danske og vendiske krigere innenfor det danske rike. At norske og islandske omtaler overdriver jomsvikingenes betydning er et litterært virkemiddel. Jo mer fryktet fienden er jo større ære er det å overvinne dem. Til syvende og sist opptrer jomsvikingene både ynkelig og forrædersk i Jomsvikingenes saga, og norske bønder har tilsynelatende små problemer med å beseire dem.

• Petersens, Carl af 1879, red.: Jómsvíkinga saga efter arnamagnæanska cod. AM 510 4to samt Jómsvíkinga drápa.
• Blake, Norman, red. og overs. 1962: Jómsvíkinga saga – The Saga of the Jomsvikings. (Stock. Perg. 4to no. 7)
• Joleik, Albert 1931: Soga um jomsvikingane: norrøn grunntekst og nynorsk umsetjing, 2. utg., Oslo: Samlaget
• Laxness, Halldór 1971: Yfirskygðir staðir
• Andersson, Theodore M. 1985: «Kings’ Sagas (Konungasögur)», Old Norse–Icelandic Literature: A Critical Guide. Red. Carol J. Clover & John Lindow, 197–238
• Ólafur Halldórsson 1993: «Jómsvíkinga saga», Medieval Scandinavia: An Encyclopedia, Ed. Phillip Pulsiano et al., 343–44
• Berman, Melissa 1985: «The Political Sagas», Scandinavian Studies 57, 113–29.
• Jesch, Judith 1993: History in the «Political Sagas», Medium Ævum 62, 210–20.
• Helle, Knut 1992: «Jomsvikingeslaget – islandsk heltediktning?», Kongsmenn og krossmenn: Festskrift til Grethe Authén Blom, Trondheim: Tapir, s. 167-193
• Megaard, John 1999: «Hvor sto «Slaget i Hjörungavágr?» Jomsvikingeberetningens stedsnavn og Sæmundr fróði», Alvíssmál 9, 29–54
• Torfi Tulinius 2002: The Matter of the North, Odense: Odense University Press
• Bandlien, Bjørn 2006: «Olavskrigere og jomsvikinger: Norske broderskap omkring 1200», Broderliste, broderskab, korstog, red. Janus Møller Jensen, Odense: Syddansk universitetsforlag, s. 183-200 ISBN 8778389860

• Jómsvíkinga saga, 1828 etter AM 291 4to
• Jómsvíkinga saga fra heimskringla.no
• The Jómsvíkinga saga på moderne islandsk