Jernsaken

Jernproduksjon har lange tradisjoner i Norge. Først produksjon basert på myrmalm, deretter produksjon basert på malm fra fjellet. Jernet ble produsert ved bruk av trekull.

Men en ny tid ble innledet da man klarte å utvinne jern ved bruk av kull fra kullgruvene. Det skjedde først i England omkring 1750. Omkring århundreskiftet kom den nye teknologien til Tyskland, og snart lå verdensmarkedet åpent for billig jern fra store, koksfyrte masovner. Det norske trekull-jernet hadde ingen sjanse. I perioden 1850–1870 gikk det ene norske jernverk etter det andre over ende. Av 17 norske jernverk overlevde kun ett, ærverdige Næs Jernverk.

Nå måtte Norge basere seg på kjøp fra utlandet. Det gikk greit nok - helt til den første verdenskrig endret betingelsene i markedet. Opprustning krevde stål, og økt etterspørsel betydde høyere priser. Brått sto Norge overfor et umulig valg: Enten måtte man kjøpe stål til fantasipriser, eller så måtte man klare å produsere det selv. «Jernsaken» ble satt på det politiske Norgeskartet.

Den akutte jernkrisen utløste stor aktivitet på det politiske plan, med kommisjoner og komiteer. Vi fikk Krigsforsyningskommissionen av august 1915, Jern-, staal og valseverkskommissionen av oktober 1916 og Valseverkskomiteen av november 1917. Polyteknisk Forening og Den Norske Ingeniørforening nedsatte en komite for å utrede metoder og påvise gunstige prosjekter.

Det vrimlet snart av prosjekter, men av disse krigsprosjektene var det bare tre nye verk som ble realisert: Hamar Staalverk, Kristiania Staalverk og Norsk Valseverk ved Bergen. De to første måtte snart gi opp, mens Norsk Valseverk senere gikk inn i Christiania Spigerverk.

Når denne første, tilsynelatende energiske satsingen på jernsaken ikke ble noen suksess har det flere årsaker.

For det første var det teknologisk og faglig en utfordring å lage stål. Det krevde bygging av store, komplekse anlegg. Det krevde kompetente faglige miljøer, både når det gjaldt ledelse og arbeidsfolk. Slikt måtte ta tid. Stålproduksjon var særs lite egnet for hastverksarbeid. For det andre sluttet verdenskrigen, slik at etterspørselen – og prisene – stupte igjen.

Samtidig befant bransjen seg fortsatt i jern-kull-alderen. Ennå mestret man ikke å produsere jern basert på smelting ved bruk av elektrisk kraft.

Christiania Spigerverk var en sentral bedrift under hele jernsaken. To store smelteovner ble bygget ved verket i krigsårene. Disse nye anleggene ble først ferdig omtrent da krigen sluttet, og ble aldri noen suksess. Da stålprisene stupte var det rett og slett ikke lønnsomt å drive dem. I de første fem årene etter krigen sto de stort sett ubrukt. Først i 1923 ble det en viss drift igjen. Men gjennom hele 1920-tallet ble underskudd fulgt av underskudd, og bedriften levde på bankens nåde.

Mens jernsaken begynte som en akutt strid for å skaffe jern, ble den nå et spørsmål om å bli kvitt det jernet man faktisk kunne produsere. Derfor ble spørsmålet om å beskytte jernindustrien ved toll satt på den politiske dagsordenen. I 1927 vedtok Stortinget til slutt den såkalte «jerntollen».

Den endelige løsningen på jernsaken var det imidlertid teknologien og konjunkturene som brakte. Mot slutten av 1920-tallet klarte man å produsere stål basert på elektrisk kraft. Fossefall og el-kraft var det mulig å bygge ut i Norge, så nå fikk man endelig en konkurransefordel. Ut over 1930-tallet ble det også slutt på «nødsårene» i bransjen, med priser og etterspørsel som gjorde det regningssvarende å produsere norsk stål.

Senere kom imidlertid en ny «jernsak» opp i norsk politikk, da den andre verdenskrig på nytt satte behovet for selvforsyning og stålproduksjon på dagsordenen. Denne gangen ble saken opptakt til dannelsen av Norsk Jernverk i Mo i Rana.

• Edgar B. Schieldrop: Christiania Spigerverk 1853 – 1961. Grøndahl & Søn Boktrykkeri. Oslo 1961