Jakkemerke

 

Betegnelsen «jakkemerke» kan på norsk brukes om ulike typer merker som først og fremst bæres på klær:

1. Oftest betegner ordet sirkelformede skiver med nål og påtrykt motiv, som i denne artikkelen.

2. «Jakkemerke» kan også bety uniformsmerke, særlig av tekstil, på engelsk blant annet kalt patch («lapp»). Navnet betegner altså alle slags emblemer og distinksjoner som er sydd på eller festet til uniformsjakker. Det kan være alt fra gradtegn og regimentsmerker til suvenirer fra stevner og reisemål så vel som logoer for motorsykkelklubber på ryggen av en lærvest. Slike jakkemerker kan også omfatte insignier av metall.

3. «Jakkemerke» brukes også om mindre, mer diskrete og «staseligere» motivnåler som ofte bæres på jakkeslaget på en dress eller som en brosje på en kjole. Disse er gjerne støpt i metall og trykt og emaljert med farger. De kan for eksempel vise et forenings- eller klubbmerke, eller være et kommunevåpen. På norsk kalles slike merker heller pins enn jakkemerke eller button. På engelsk blir varianten gjerne kalt lapel pin («jakkeslag-nål»). Slike nåler ble svært populære samler- og investeringsobjekter på 1990-tallet. De fleste av disse har i dag stort sett liten økonomisk verdi.

Betegnelsen button betyr «knapp» på engelsk og er hentet fra amerikanske betegnelser som button badge («knappemerke»), pin button («nålemerke») og pin-back button («knapp med nål bak»).

 

Jakkenåler med politiske budskap, bilder av valgkampkandidater og produktreklame er blant annet kjent fra USA på 1800-tallet. Allerede president George Washingtons tilhengere skal ha båret slagordmerker fastsydd til jakkeslaget eller montert som anheng i en snor. De første valgkampmerkene med fotografier ble brukt av Abraham Lincolns støttegrupper i 1860. I 1893 tok man for første gang i bruk gjennomsiktig celluloid for å beskytte motivene, og i 1896 kom en patent for å feste metallnåla bak på merket. Liknende merker, særlig støpte metallnåler, var også ganske vanlig blant medlemmene i de store politiske og kulturelle massebevegelsene i Europa først på 1900-tallet.

I Norge ble «moderne», runde buttons etter amerikansk skikk særlig populære som reklame- og valgkampmateriell fra 1970-tallet. Billige, masseproduserte merker brukt som «personlige reklameskilt og valgplakater» ble dermed et ytre tegn på både forbrukersamfunn og politisk ungdomsopprør. De politiske merkene ble båret av ungdom og andre som ville merkere en mening eller tilhørighet til en gruppe. Jakkemerker har således i stor grad blitt tatt i bruk blant tilhengere og aktivister innen kampanjepregede protestbevegelser, ofte som del av en generell motkultur. Likevel har de fleste politiske partiene, også de etablerte på høyresida, laget egne PR-merker til valgkampanjene sine. På samme måte har små og store selskaper og firmaer laget reine reklamemerker for produkter eller «varenavn».

 

De fleste jakkemerkene er sirkelrunde, med en diameter på 25-57 mm. Jakkemerker kan imidlertid også være på 13-18 cm, men de er sjeldne, dels fordi de fleste syns det er upraktisk å gå med så store merker på klærne, dels fordi mange foretrekker litt mer diskrete merker, og dels fordi utstyr til å produsere slike merkestørrelser på tradisjonelt vis blir dyrt og plasskrevende.

Jakkemerker kan inneholde tekster og bilder. Noen motiver er politiske, andre er det ikke. I motsetning til for eksempel på det politiserte 1970-tallet, blir mange merker i dag masseprodusert med dekor og reklame for kommersielle produkter fra populærkulturen.

Bruken av jakkemerker har tradisjonelt vært et ungdomsfenomen i Norge, men andelen godt voksne brukere har økt etter hvert som de første som vokste opp med dem på 1970-tallet, er blitt eldre. Aktivisten Ole Kopreitan (1937–2011), som i mange år fram til 2006 solgte jakkemerker med politiske slagord på Karl Johans gate i Oslo, skal ha sagt at slike merker var mer populære blant jenter enn gutter. Andre har ment at 12-14-åringer er de ivrigste merkebrukerne.

I Norge er det en overvekt av politiske jakkemerker med budskap fra venstresida. Under EU-kampene i 1972 og 1994 var det for eksempel flere nei-enn ja-merker å se i Oslos gater, enda hovedstaden kom ut med klart ja-flertall. Flere jakkemerker har også portretter av politiske forbilder, enten det er norske partikandidater eller internasjonale helter som kommunist-ikonet Che Guevara.

De fleste merketekstene er korte og fyndige, og ikke sjelden humoristiske, satiriske eller sarkastiske, som «Høyre for høns», «Atomkraft – nei takk!», «Fyll er falsk idyll», «Stopp forfølgelsen av oss paranoide» og «Bush er kengurubæsj». Siden 1980-tallet har også enkelte laget jakkemerker med lengre tekster. Laserskrivere med høy oppløsning har gjort det lettere å produsere merker med liten skrift i små opplag, og en har også forsøkt å fordele tekstene over flere merker.