Henriette Bie Lorentzen

 

Anna Henriette Wegner Haagaas ble født i 1911 på Frøen i daværende Vestre Aker, og vokste opp på Briskeby/Bak Slottet. Hun var eldst av fire døtre av matematikeren og skolemannen Theodor Haagaas (1873–1961) og Henriette Wegner Paus (1879–1942), som var lærer ved Nissens Pikeskole og hadde flere års universitetsstudier i filologi. Faren, som ble beskrevet som en særpreget og ukonvensjonell lærerpersonlighet med en skarp humoristisk sans,^[4] var fra 1913 medeier i Frogner skole og Nissens Pikeskole, og grunnla i 1915 Haagaas gymnas på Frogner, datidens mest kjente «studentfabrikk» og ofte omtalt som arvtageren etter Heltbergs Studentfabrik. Hun ble døpt 3. september 1911 i Vestre Aker, der familien da bodde i Villa Sollys på Frøen.^[5] Familien flyttet i 1912 til Riddervolds gate 9, en bygård eid av farens kollega ved Frogner skole Thorvald Prebensen. De bodde i toppetasjen, en fireroms leilighet med balkong mot Riddervolds plass, frem til 1935 (leiligheten ble senere overtatt av William Duborgh Jensen; Märtha Louises «engleskole» holdt senere også til i første etasje). Oslo Byes Vel satte i 2022 opp et blått skilt om henne der.

 

Hennes besteforeldre var de kjente skolefolkene Bernhard Pauss og Anna Henriette Wegner som ledet og eide Nissens Pikeskole i mange tiår, og som stod i spissen i kampen for jenters og kvinners rett til utdanning fra 1870-årene. Familien på morssiden eide Berenberg Bank i Hamburg, og navnet Anna Henriette hadde gått i arv i morslinjen fra tippoldemoren Anna Henriette Gossler (1771–1836), eldste datter av bankierene Johann Hinrich Gossler og Elisabeth Berenberg. Mormoren var født på Frogner Hovedgård og var medeier i Hafslund hovedgård til 1894, og familien hadde også store eierinteresser i bergverk og trelasthandel i Norge på 1800-tallet. Hennes oldefar var industrimagnaten Benjamin Wegner. Oldemoren Henriette Wegner arbeidet i flere tiår for bostedsløse og vanskeligstilte kvinner, og var sammen med Hedvig Maribo stifter av Norges første kvinneorganisasjon, Foreningen til fattige Barselkoners Understøttelse; Henriette Wegners paviljong i Frognerparken minner om henne. Hun var niese av president i Norges Røde Kors Nikolai Nissen Paus, fjellklatringspionér og direktør i Norsk Arbeidsgiverforening George Wegner Paus og industrileder Augustin Paus, kusine til forleggeren Henrik Groth og tante til Joakim Lystad. Hennes faddere ved dåpen var bl.a. mormoren Anna Henriette Wegner som hun ble oppkalt etter, onkelen Nikolai Nissen Paus og onkelen Halfdan Groth.^[5]

 

 

 

Henriette Haagaas tilhørte en familie med et langvarig engasjement i jenters og kvinners utdanning. Moren var oppvokst i toppetasjen på Nissens Pikeskole (senere Bokhandelens hus), et sentrum for kvinnesaken på 1800-tallet. Som eier/bestyrer for Nissens Pikeskole la morfaren i 1877 frem lovforslaget om middelskoleeksamen for jenter, som ble startskuddet for en omfattende åpning av adgangen til høyere utdanning for kvinner i løpet av få år og dermed også ledet til etableringen av Norsk Kvinnesaksforening i 1884. Mormoren var også Gina Krogs venninne siden tenårene, og de hadde vokst opp som nærmeste naboer i bygården som stod der Domus Juridica står nå. Moren tilhørte den første generasjonen kvinner som vokste opp med foreldre som peilet dem inn på løpet mot artium og universitetsstudier allerede i oppveksten; moren hadde flere års universitetsstudier og arbeidet som lærer ved Nissens Pikeskole frem til hun giftet seg.

Som sin mor og lillesøstrene Ingrid, Nora og Louise gikk Henriette Haagaas på Nissens Pikeskole. Hun tok deretter examen artium ved latinlinjen ved Frogner skole i 1930.^[6] Hun studerte litteraturhistorie, tysk og filosofiens historie ved Det Kongelige Frederiks Universitet, og ble mag.art. i litteraturhistorie med avhandlingen Hebbel og Ibsen i 1937.^[7][8]

Hun ble gift i 1938 med forretningsmann og historiker Øyvind Bie Lorentzen, sønn av ingeniør, oppfinner, industrileder og grosserer Hans Bie Lorentzen. Ektemannen tilhørte skipsrederslekten Lorentzen og var en slektning av Øivind og Erling Lorentzen; hans farfar var en av forfatterne av slektsboken Holmestrandsfamilien Lorentzen: En borgerslekt gjennem 300 aar (1913).^[9] Øyvind Bie Lorentzen var en sosialt engasjert mann som i 1930-årene hoppet av forretningskarrieren for å studere historie, og skrev hovedoppgave om Bjørnsons forhold til arbeiderklassen. De fikk en sønn og en datter.^[10] Hun fortsatte i stor grad å bruke navnet Henriette Haagaas som offentlig person i et par år etter at hun giftet seg, og ble først kjent under ektemannens navn i etterkrigstiden; Bie Lorentzen er et dobbelt slektsnavn uten bindestrek. I familien var hun kjent som Lillemor, men hun brukte ikke dette private tilnavnet i sitt offentlige virke. Grunnen til at hun hadde et tilnavn i familien var nok at hun hadde samme navn som sin mor og mormor.

 

Gjennom studiekameraten Nic. Stang ble Henriette Haagaas, som hun da het, introdusert til Kristian Schjelderup, som hun fikk et nært vennskap med som varte livet ut.^[11] Henriette Haagaas kom i 1937 med i kretsen som grunnla Nansenskolen – Norsk Humanistisk Akademi, deltok i planleggingen av etableringen og virket fra åpningen i 1939 sammen med Schjelderup og Anders Platou Wyller som en av de tre opprinnelige faste lærerne frem til skolen ble stengt etter okkupasjonen i 1940. Hun var også fra etableringen skolens sekretær (dvs. daglige leder). Hun etterfulgte i 1938 også Nic. Stang som redaksjonssekretær i Schjelderups tidsskrift Fritt Ord, som samtidig ble organ for Nansenskolen. Nansenskolen ble grunnlagt for å bli «et hjemsted for humanismen til vern om mennesket i oss» i en tid da totalitære ideologier truet, og Nansenskolen introduserte og populariserte humanismen som filosofi i Norge. Henriette Haagaas hadde et agnostisk ståsted mens Schjelderup og Wyller var liberale kristne humanister, men de la alle vekt på at humanismen samler på tvers av religiøse skillelinjer. Norges Handels og Sjøfartstidende meldte i februar 1938 at «Schjelderup og dr. Anders Wyller vil i samarbeid med den tredje lærerkraft, magister Henriette Haagaas, åpne skolen på Lillehammer i oktober 1939.»^[12] Nansenskolen har uttalt at hun «spilte en svært viktig rolle ved etableringen av skolen på Lillehammer i 1939, både som lærer, administrator og rådgiver. Hennes innsats det første året kan ikke overvurderes».^[13]

Henriette Haagaas foreleste ved Nansenskolen i litteratur og kvinnespørsmål, og holdt også en stor foredragsaktivitet om Nansenskolen og humanismen over hele Norge. Hun holdt også mange foredrag rettet mot kvinner, og mente det var viktig at kvinner som tilbragte det meste av tiden i hjemmet kom ut og opplevde og lærte noe nytt som de kunne fortelle videre til sine egne barn. Hun tok initiativ til Nansenskolens første kurs – «Hva er humanisme?» – som rettet seg mot kvinner og som ble gjennomført i mai 1939, før den formelle åpningen.^[14] Hun stod sammen med Anders Platou Wyller for gjennomføringen av kurset, og holdt foredrag om temaer som «kvinnen og freden», «kvinnen og samfunnet» og Ellen Key; ellers bidro Kristian Schjelderup, Inge Krokann, Signy Arctander og Odd Nansen med foredrag. Dagbladet omtalte kurset som «humanisme som virkelighet, ikke bare en skjønn drøm».^[15]

Åpningen av Nansenskolen ble kringkastet i radio av det da relativt nye NRK, noe som var en stor hendelse på den tiden. Henriette Haagaas hadde fått beskjed av NRK om å ikke slippe folk inn etter at sendingen hadde startet, og lot derfor ikke Sigrid Undset få slippe inn da hun kom for sent. «Aldri har jeg sett et mer rasende menneske. Hun ringte til Wyller neste dag og sa at hun ikke kom på festmiddagen samme kveld dersom den uforskammede sekretæren var til stede. Det endte med at jeg satt på rommet mitt under hele festmiddagen», fortalte hun siden.^[16]

Ifølge Karoline Frogner var Henriette Haagaas «en stor humanist, som var med på å stake ut den antinazistiske veien Nansenskolen sto for, både før og etter krigen. Henriette sa: 'Ha alltid dine meningers mot.'»^[17]

Tidligere president i Norges Røde Kors Bjørn Egge skrev i 2001:

 Som den unge magister Henriette Haagaas var hun den praktiske drivkraften bak Kristian Schjelderup og Anders Wyller da deres visjoner om et norsk humanistisk akademi, Nansenskolen, skulle formes i det virkelige liv. Hun ble tidlig tilsatt som redaksjonssekretær i tidsskriftet Fritt Ord, og da Nansenskolens Råd ble konstituert 23. februar 1937, ble hun fast tilknyttet skolen. Med sin dype forankring i de humanistiske idealer var dette det rette element for Henriette. Hun sørget for solid kunnskapsformidling og holdt orden på de mange praktiske gjøremål som hennes mer akademisk anlagte kolleger ikke hadde samme sans for. Hun utarbeidet opplegg for studiesirkelvirksomheten og reiste land og strand rundt og holdt foredrag om Nansenskolen og dens idéinnhold i en tid da truende skyer samlet seg over Europa. 

Bjørn Egge^[18]

Bie Lorentzen fortalte senere at tiden på Nansenskolen «fikk avgjørende betydning for meg hele mitt liv, først og fremst under krigen».^[19]

 

Etter stengningen av Nansenskolen i 1940 flyttet hun samme år til Kristiansand med ektemannen Øyvind Bie Lorentzen, som ble lektor ved Kristiansand katedralskole. Det var ikke mulig for henne å få jobb som lektor i byen fordi katedralskolen ikke ansatte ektefeller, så hun gav i stedet privatundervisning i filosofi og latin.

Sammen med ektemannen ble hun involvert i motstandsarbeid i Kristiansand. Deres innsats omfattet flyktningarbeid, kurérvirksomhet og spredning av illegale aviser i samarbeid med hennes fetter, Cappelen-direktør Henrik Groth. Hun fortalte at «hver gang jeg var i Oslo oppsøkte jeg min fetter Henrik Groth i Cappelens Forlag. Han var kontaktledd for den illegale avisen Håndslag. Avisen skulle stimulere og oppmuntre kampen mot nazifisering og gi orientering om krigens gang i Europa».^[20] Ektemannen ble en av lederskikkelsene i motstandskampen i Kristiansand. Den unge Henriette Haagaas hadde selv hørt Adolf Hitler tale under et lite arrangement på en studentkneipe i Tyskland i 1934; om dette skrev hun senere: «Jeg erindrer at han skrek og brølte, skrek, brølte og fektet, og at de fleste studentene ropte Heil. Det var fælt».^[19]

Da hun senere ble spurt om sine beveggrunner, tanker og følelser da hun gikk inn i motstandskampen viste hun til Kristian Schjelderups budskap til Nansenskolens studenter: «Ta valg og engasjer deg!». Hun sa at «da jeg kom med i motstandsbevegelsen, følte jeg det som en fortsettelse, en videreføring av Nansenskolens appell om engasjement, om kjempende humanisme». Hun fortalte at hun under det senere fangenskapet i konsentrasjonsleiren i Ravensbrück gjentatte ganger hadde en drøm om Nansenskolen: «Flere ganger med visse mellomrom hadde jeg denne drømmen: jeg kom med kveldstog til Lillehammer. Det snedde. Jeg gikk nedover hovedgaten gjennom porten til Nansenskolen og inn i den vakre stuen. Jeg satte meg i sofaen under maleriet av Henrik Sørensen, «Tone Veli». Ved siden av meg satt Schjelderup og Wyller».^[19]

 

Sommeren 1943 måtte ektemannen flykte til Sverige, men Henriette ble værende i Norge. Som småbarnsmor og gravid regnet hun ikke med å bli arrestert. Et par dager etter ektemannens flukt ble hun likevel anholdt og torturert av Ole Wehus og Hans Lipicki fra Gestapo under avhør på Arkivet.

 Anna Henriette Wegner Bie Lorentzen er 31 år, husmor og privatlærer fra Kristiansand. Hun er mistenkt for å ha gitt bistand til flyktninger. I tillegg er hun tatt som gissel fordi mannen hennes, 37-årige Øyvind Bie Lorentzen, har gått i dekning. Han er mistenkt for å være med i motstandsbevegelsen. [Hun] tas inn til avhør av Ole Wehus og Hans Lipicki. Det varer i om lag to timer. [Hun] er tynnkledd og har kun på seg en sommerkjole. Hun får likevel ingen omsorg eller omtanke av Wehus og Lipicki. Før avhøret starter forteller [hun] at hun er gravid. De to tjenestemennene tilkaller derfor en lege som gir dem tillatelse til å starte 'skjerpet avhør'. De begynner å slå den gravide kvinnen med en stokk. Lorentzen skriker og gjentar på tysk at hun er gravid. 'Ich bin schwanger'. De bryr seg ikke om det, snarere tvert imot. Hans Lipicki blir rasende og slår mer mens Wehus holder en pute over ansiktet hennes for å dempe smerte- og panikkskrikene. 

Eirik Veum, Nådeløse nordmenn^[21]

Torturscenen er rekonstruert i museet på Arkivet. Etter krigen fikk hun vite at Gestapo hadde lest opp opp en falsk tilståelse av henne for Henrik Groth etter at han ble arrestert, der hun skal ha fortalt om fetterens motstandsarbeid.^[22]

Hun ble deretter sendt til Grini fangeleir (fangenr. 12684).^[23][24] Hun fikk vite at hennes ufødte datter ville bli sendt til et barnehjem i Tyskland, og i fortvilelse forsøkte hun å ta sitt eget liv. «Jeg følte en fortvilelse og skyld så sterk at jeg tenkte at det er bedre at barnet ikke kommer til verden. Jeg tenkte at det jeg hadde gjort av illegalt arbeid ikke var så viktig at det skulle resultere i en sånn skjebne for barnet», sa hun i et intervju i 1997.^[25]

En dag kom en mann i offisersuniform inn i cellen. Han satte seg ned og sa til henne: «Jeg er østerriker, jeg er lege, jeg er et menneske, jeg er Deres venn». Denne militærlegen fra Wien, dr. Hauer (oberstløytnant Alois Hauer), fikk gjennomslag for at barnet skulles overlates til hennes far Theodor og lillesøstre Ingrid og Louise i Oslo og for at Bie Lorentzen skulle få føde på lasarett. I mange sammenhenger har hun skrevet og fortalt om møtet med dr. Hauer som et eksempel på medmenneskelighet:

 Han lever videre i mine tanker, i mitt sinn. Han har lært meg å forstå at i alle land, i alle verdensdeler, selv der hvor krigen raser og folkemord skjer, fins det alltid også mennesker som kjemper for menneskeverd og fred. Det gir håp, og det er håp vi trenger i dag 

Henriette Bie Lorentzen^[25]

Familiens tradisjon tilsa at hun skulle gi datteren navnet Henriette, et navn som hadde gått i arv i morslinjen i hver generasjon fra tippoldemoren Anna Henriette Gossler siden familien var bankierer og en av bystaten Hamburgs to fremste familier på 17- og 1800-tallet, men i et bevisst brudd med denne tradisjonen kalte hun henne Kristin etter hovedpersonen i Kristin Lavransdatter.

Kort etter at datteren ble født ble Bie Lorentzen sendt som Nacht und Nebel-fange til konsentrasjonsleiren Ravensbrück i Tyskland.^[24] Hun var en av 36 norske kvinnelige Nacht und Nebel-fanger i Ravensbrück, fanger som skulle arbeides til døde og forsvinne i «natt og tåke». Etter krigen skrev hun:

 Jeg arbeidet bevisst med å venne meg til dødstanken. Jeg husker jeg sa til meg selv dag etter dag: En gang skal jeg jo dø, du har fått mye ut av livet. Jeg tror jeg klarte å se døden i øynene. Jeg var 33 år da jeg kom til Ravensbrück og hadde tross alt et liv bak meg 

Henriette Bie Lorentzen^[19]

 

Flere av kvinnene som satt i Ravensbrück sammen med Bie Lorentzen, har senere fortalt at hun var en svært viktig person for dem i løpet av tiden i konsentrasjonsleiren som utgjorde en oppmuntrende og positiv kraft. Hun kunne Kristin Lavransdatter og verk av Ibsen tilnærmet utenat, og gjenfortalte fra disse verkene for medfangene i pausene mens de losset jernbanevogner, og i mørket om kveldene.^[26]

8. april 1945 ble hun og rundt 100 skandinaviske kvinnelige fanger reddet av De hvite bussene og kjørt til Padborg i Danmark, og hun ble gjenforent med ektemannen i Sverige.

For Ravensbrückfangene ble møtet med det frie Norge ikke bare lett. Ingen krisepsykiatere stod klare til å ta imot dem.

 Det er vanskelig å finne ord for å beskrive følelsene da jeg traff igjen mann og barn. Men jeg kan i alle fall fortelle om et lite barn som ikke ville ha noe med meg å gjøre. Hun hadde aldri sett meg, og det tok litt tid før vi ble kjent 

Henriette Bie Lorentzen^[27]

 

Etter krigen fortsatte Bie Lorentzen sitt opplysningsarbeid for humanismens idealer, og arbeidet rettet seg særlig mot kvinnene, som hun mente hadde en nøkkelrolle å spille i gjenoppbygningen av landet. I tiden like etter andre verdenskrig reiste hun landet rundt med foredraget «Menneskeverd»:

 I stedet for bitterhet og hevntanker, formidlet hun sine opplevelser og menneskemøter i fangenskap med en humanitet som gjorde inntrykk på tilhørerne. I årene 1946 og 1947 holdt hun mer enn 100 foredrag (...) Hun var motstander av dødsstraff, et standpunkt hun opprettholdt også i saken mot han som hadde torturert henne 

«Torturistens offer»

Noen uker etter at hun hadde kommet tilbake til Norge fra konsentrasjonsleir ble hun invitert til å åpne det første årsmøtet i Norsk Kvinnesaksforening (NKF) etter krigen. Hun sa at «sann humanisme er stridende humanisme ... vi må følge våkent med og alltid rope fra når det skjer urett. Vi må gjøre vår innflytelse gjeldende overalt.» Budskapet var helt i tråd med de verdiene Nansenskolen hadde stått for i 1930-årene og ikke minst Anders Platou Wyllers tanker om «kjempende humanisme». Hun meldte seg inn i NKF i september 1945 og ble en av de mest sentrale personene i foreningen i de første etterkrigsårene. Hun reiste land og strand rundt og holdt foredrag om kvinnesak, og i samarbeid med foreningens leder Margarete Bonnevie arbeidet hun for etablering av flere lokallag. Ved omorganiseringen av NKF i 1946 ble hun den første nestlederen i Stor-Oslo Kvinnesaksforening (senere Oslo Kvinnesaksforening), i perioden 1946–1948; i styret satt også hennes kusiner Nora Schjander og Eva Gram.^[28] I 1948 ble hun etterfulgt av Eva Kolstad i vervet.^[29] Flere andre av hennes slektninger var også medlemmer av Norsk Kvinnesaksforening, herunder onkelen George Wegner Paus.^[30]

Hun var i perioden 1945–1955 redaktør, utgiver og eier av tidsskriftet Kvinnen og Tiden, sammen med Norges første kvinnelige statsråd, Kirsten Hansteen. I redaksjonsrådet satt bl.a. Aaslaug Aasland, Margarete Bonnevie, Gerda Evang, Inger Hagerup, Åse Gruda Skard, Halldis Moren Vesaas, Nic Waal, Harriet Bog (Holter), Eva Kolstad og Rønnaug Eliassen.

Tidsskriftet ble de første årene utgitt av Cappelen forlag, som ble ledet av hennes fetter Henrik Groth. Det hadde en hilsen fra kronprinsesse Märtha i åpningsnummeret og favnet i begynnelsen bredt. Etterhvert som den kalde krigen tilspisset seg fikk tidsskriftet problemer på grunn av Hansteens tilknytning til NKP, og fra 1947 ønsket ikke lenger Cappelen å stå som utgiver. Tidsskriftet ble deretter utgitt av et eget aksjeselskap, Kvinnen og Tiden A/S, og finansiert av den svenske godseieren og liberale politikeren Elisabeth Tamm, som tilhørte en av Sveriges rikeste familier. Hun testamenterte også Fogelstad slott og det meste av sin formue (flere millioner i 1949-kroner) til tidsskriftet, og det ble opprettet et fond til dette formålet med Bie Lorentzen, Hansteen, Gerda Evang, Eva Kolstad, Honorine Hermelin og en svensk advokat som styre.

På Fogelstad ble det også holdt forskjellige kurs og arrangementer. Til tross for støtten fra Tamm gikk opplaget nedover, fra en topp på 12 000 abonnenter i 1947 til bare 900 i 1955. Bie Lorentzen og Hansteen besluttet derfor å legge ned tidsskriftet og bad Tamm omgjøre testamentet, fordi de ikke følte de kunne gjøre bruk av en så stor formue.^[31]

Fra 1951 hadde hun en deltidsstilling som lektor i norsk og drama ved Den kvinnelige industriskole, og hun ble fast ansatt som lektor der i 1963. Hun var i tillegg skolens inspektør for elevanliggender fra 1966. Den tidligere eleven Nanna Paalgard Pape skrev: «Hun la vekt på andre deler av [norsk]faget enn andre lærere, slik som fortelling, refleksjon, evnen til å se sammenheng og helhet, det å skape historier og kunne formidle dette på en måte som fenget». Hun gikk av med pensjon i 1978.

Bie Lorentzen startet med å samle kvinner til å diskutere litteratur allerede mens hun satt som fange på Grini under krigen. Dette arbeidet fortsatte senere i form av en litterær studiesirkel som holdt på i over 60 år, med bl.a. Rønnaug Eliassen og Hendy Coward som medlemmer.^[32] Studiesirkelen meldte seg kollektivt inn i menneskerettsorganisasjonen Amnesty Norge da Amnesty etablerte seg i landet, og ble en gruppe innenfor Amnesty. Hun var leder i den norske Ravensbrück-komiteen i en årrekke og deltok i arbeidet til den internasjonale Ravensbrück-komiteen. Hun var også rådsmedlem i Foreningen Norden, der fetteren Henrik Groth var leder.^[33] I senere år var hun også aktiv i Bestemødre mot atomvåpen.

Henriette Bie Lorentzen har vært intervjuet i en rekke sammenhenger om sine opplevelser under krigen. Hun var en av ti kvinner som medvirket i Karoline Frogners film Mørketid – kvinners møte med nazismen (1994). Sammen med datteren Kristin var hun intervjuet i Cecilie N. Seiness' bok Livsmot (2001). Datteren var også intervjuet i Mirjam Kristensens bok Etter freden: Barn av konsentrasjonsleirfanger forteller (2009).

Henriette Bie Lorentzen ønsket ikke å ha en egen grav, og er begravet i anonym minnelund på Vestre gravlund i Oslo (gravnr. 20.912). Amnestys logo var plassert på forsiden av programheftet ved begravelsen.^[34]

Hun mottok Oslo kommunes utmerkelse St. Hallvard-medaljen i 1995^[35] for sitt opplysningsarbeid om kvinner og fred. St. Hallvard-medaljen var den eneste æresbevisningen hun mottok i sin levetid, men etter sin død har hun fått en rekke æresbevisninger. Henriette Bie Lorentzens hus ved Oslomet – storbyuniversitetet (i Pilestredet Park, gamle Rikshospitalet) er oppkalt etter henne.^[36] Et møterom i Kristiansand rådhus bærer også hennes navn. I forbindelse med utbyggingen av Filipstad har bydelens navnekomité foreslått at en av de nye gatene skal oppkalles etter Bie Lorentzen, etter forslag fra Norsk Kvinnesaksforening.^[37][38]

Under Stemmerettsjubileet i 2013 ble hun av VG utpekt som en av «Norges 100 viktigste kvinner» i århundret som gikk.^[39] I 2015 var hun en av tre nordmenn (ved siden av Jens Christian Hauge og Vidkun Quisling) som ble løftet frem under en utstilling i Deutsches Historisches Museum i Berlin om andre verdenskrigs slutt i 12 land.^[40] I åpningstalen sa daværende utenriksminister, senere president, Frank-Walter Steinmeier at Bie Lorentzen «etter krigen spilte en sentral rolle i å gjenoppbygge sitt hjemland Norge».^[41][42]

I 2022 etablerte Nansenskolen Henriette Bie Lorentzens ytringsfrihetsstipend som skal gå til «en person som har arbeidet for ytringsfrihet, eller opplevd at eget arbeid har blitt rammet av begrensninger i ytringsfriheten». Hensikten med stipendet er å «støtte kampen for den humanismen hun arbeidet for, både ved Nansenskolen og senere i livet».^[13][43] Bie Lorentzen-salen ved Nansenskolen ble oppkalt etter henne i 2022.^[44]

I 2022 annonserte Oslo Byes Vel en satsing på blå skilt om fortjenstfulle kvinner i forbindelse med kvinnedagen. Blant 222 forslag ble Henriette Bie Lorentzen og 11 andre kvinner valgt ut.^[45][46][47] Skiltet ble avduket ved barndomshjemmet, Riddervolds gate 9, samme høst.

• Hebbel og Ibsen, 1937, magistergradsavhandling i litteraturhistorie
• Barn i norsk diktning, 1957
• «Hver av oss kan gi sin skjerv til lyset», i Andreas Skartveit: Vi valgte det vi ikke kjente: Norske krigsdeltakere om dengang og nå, Forum, 1995 (s. 117–140)
• Selvbiografisk skildring i Kari Skjønsberg (red.), Hvor var kvinnene? Elleve kvinner om årene 1945–1960, 1979, ISBN 8205120161
• Fra Camilla Collett til 1913 : en studieplan om kvinneskjebner i norsk litteratur fra Camilla Colletts Amtmandens Døttre til Sigrid Undsets Jenny, Samnemnda for studiearbeid, 1981

Oversettelser

• Olga Knopf: Kunsten å være kvinne. Gyldendal, 1938
• Heinrich Mann: Den blå engel. Cappelen, 1939
• Benedikt Kautsky: Djevler og fordømte. Erfaringer og erkjennelser fra 7 år i tyske konsentrasjonsleirer, 1949
• Mieczysław Jastrun: Mickiewicz: Polens nasjonalskald, Frisprog, 1955 (oversatt sammen med Kirsten Hansteen)

• Lise Børsum: Fange i Ravensbrück, 1946
• Kristian Ottosen: «Henriette», i Kvinneleiren, s. 126–133, Aschehoug, 1991
• Cecilie N. Seiness: Livsmot, Samlaget 2001
• Guri Hjeltnes: Henriette Bie Lorentzen, i: Norsk Krigsleksikon
• Sofie Rogstad: Henriette Bie Lorentzen, i: Norsk biografisk leksikon
• Lorentzen, Henriette Bie, i: Store norske leksikon
• Mirjam Kristensen: Etter freden: Barn av konsentrasjonsleirfanger forteller, Stiftelsen Arkivet, 2009, ISBN 9788292306130
• Nekrolog av Bjørn Egge, Aftenposten, 30.08.2001, s. 19
• Artikkel i Allers 52/1991 (med bilde ca. 1940)
• Marta Breen og Jenny Jordahl, 60 damer du skulle ha møtt: Norsk kvinnehistorie for deg som har det travelt, 2016

• Mørketid – kvinners møte med nazismen, regissert av Karoline Frogner, 1994
• Kvardagsliv (Eit nytt kvinneliv), NRK, 2000
• Intervju med Henriette Bie Lorentzen i Studio A (Torsdagsposten), NRK (1985), programleder Erik Bye

• Kvinner i krig (podcast fra Hvite busser)
• Den norske kvinnen som lurte døden i konsentrasjonsleiren (podcast fra Nasjonalbiblioteket)

• Henriette Bie Lorentzen, artikkel hos Norgeshistorie.no