Henoteisme
Henoteisme (av gresk hen, «én» – og theos – «gud») er et religionsfenomenologisk begrep. Religionshistorikeren Max Müller innførte begrepet i 1867. Det anvendes der hvor én guddom får udelt oppmerksomhet, uten at andre guder benektes. I hinduismen kan en hindu/hindufamilie ha en utvalgt gud som de tilber og ser på som sin personlige.
| Gud |
|---|
|
Konseptet Gud Typer gudstro Synet på Guds eksistens Erfaring og praksis Beslektede temaer |
Forskjellige forskere foretrekker begrepet monolatrisme framfor «henoteisme» i diskusjon om religioner der én gud står sentralt, men eksistensen eller stillingen til andre guder ikke benektes.[1][2] Ifølge Christoph Elsas bærer begrepet henoteisme i moderne bruk en konnotasjon om utviklingen av religioner i senantikken. En henoteist kan tilbe én gud fra et gudepanteon utfra et eget valg, samtidig som vedkommende aksepterer andre gudeskikkelser og gudekonsepter.[3][4] Henoteisme og inklusiv monoteisme er begrepet som refererer til en mellomposisjon mellom ubegrenset polyteisme og eksklusiv monoteisme.[1]
Referanser
rediger- ^ a b Monotheism and Polytheism, Encyclopædia Britannica (2014)
- ^ Christoph Elsas (1999). Erwin Fahlbusch, red. The Encyclopedia of Christianity. Wm. B. Eerdmans. s. 524. ISBN 978-90-04-11695-5.
- ^ Concepts of the Other in Near Eastern Religions. BRILL Academic. 1994. s. 370–371. ISBN 978-9004102200.
- ^ The Routledge Companion to Theism. Routledge. 2012. s. 78–79. ISBN 978-1-136-33823-6.
Eksterne lenker
rediger- What are Henotheism and Monolatry? Arkivert 3. november 2011 hos Wayback Machine.
- On Henotheism