Haglgevær

Haglgeværer finnes i flere varianter, hvor de vanligste spenner fra enkeltskudds med ett løp til pumpehagler med eget ladeløp med magasinløsning. Haglpatroner kan være fylt med hagl i samme størrelse eller forskjellig (duplex). Haglstørrelse velges etter behov og vilt.

Den vanligste varianten er dobbeltløpet, med løpene enten side/side eller over/under. Løpet brekkes ned for ladning og oppspenning av hanen. På våpen med automatisk sikring vil denne også bli satt som «sikret». Et haglgevær har enten en avtrekker til hvert løp, eller enkel avtrekker og eventuell løpsvelger.

Hagle fås også kjøpt som halvautomat og pumpemekanisme. Man får også kjøpt våpen med både hagleløp og rifleløp, såkalte kombinasjonsvåpen.

Løpene smalner av mot munningen for å samle svermen avhengig av antatt avstand til målet. Dette kalles haglens trangboring (engelsk: choke). Vanligvis er det løpet som brukes sist laget slik at haglspredningen blir minst mulig (størst trangboring), dette for å øke rekkevidden av et dødelig skudd.

Hagler fås kjøpt i flere ulike kalibre (engelsk: gauge (US) eller bore (UK)), som betegner diameteren på hylsa målt som hvor mange kuler av denne diameter man kan lage av et pund med bly. Kaliberet på haglgevær oppgis på formen «kaliber/hylselengde», for eksempel angir 12/76 en hagle av kaliber 12 som kan bruke patroner med en hylselengde på inntil 76 mm. I Norge brukes for det meste kaliber 20, 16 eller 12, hvor tolv er størst. Bruken av kaliber 16 og 20 har gått ned etter at blyhagl ble forbudt, ettersom disse ikke har nok kraft når det brukes lettere materialer i haglene.

Haglepatroner fås vanligvis kjøpt i fem forskjellige lengder:

• 65 mm
• 67,5 mm
• 70 mm
• 76 mm
• 89 mm

12/76 mm ble opprinnelig utviklet til bruk på det amerikanske markedet og kalt «Magnum». Ved innføring av blyforbudet på 1990-tallet ble 12/89 mm utviklet for å muliggjøre skudd med samme vekt og hastighet på pellets ved bruk av stål. Stål er letter enn bly og krever derfor større patroner med større pellets for å gi samme fart/effekt på byttedyr. 12/89 mm er ofte feilaktig referert til som «Super Magnum» for å skille lengden på patronen fra «Magnum» lengden 76 mm. Begrepet «Magnum» og «Super Magnum» er hentet fra rifle og pistol ammunisjon hvor begrepene indikerer variasjoner i kammerlengden i ett standardkalliber. Begrepene gir liten mening benyttet for å beskrive patroner til bruk i hagle, da det er større variasjoner i både ladningen av pellets og hastighet på disse innenfor de ulike kammerlengdene. For å øke forvirringen ytterligere kan alle haglepatroner opp til 89 mm lengde skytes i et kammer med 89 mm lengde innen samme kaliber, noe som er umulig i en rifle. Mange produsenter benevner derfor haglepatroner ut fra vekt på pelletsladningen og farten på denne, eks Gyttorp Magnum i 12/70 mm. Som en tommelfingerregel skal tunge ladninger i høy fart skytes i tyngre hagler. Lette hagler vil gi svært ubehagelig rekyl ved bruk av samme ladninger.

Størrelsen på haglene angis i nummer som går fra 8-1 i norsk målestokk og 9-2 i amerikansk målestokk. Jo mindre nummer, desto større hagl. Alternativt kan størrelsen på haglene oppgis i millimeter.

 

Et enkeltløpet haglgevær har kun ett løp, og løpet må brekkes ned for ladning og oppspenning av hane for hvert skudd. Våpenet gir dermed ingen mulighet for oppfølgningsskudd ved bom eller skadeskyting. Fordelen med denne typen hagle er at den ofte har lav vekt og når den brekkes ned tar den liten plass.

 

Fordelen med et dobbeltløpet våpen er at det er klart til øyeblikkelig bruk for to skudd og hver av de to løpene kan ha forskjellig trangboringsgrad. De ulike løpene kan da dekke ulike skuddhold. De sideliggende haglene er de «klassiske» haglene og var tidligere den vanligste typen hagler blant norske jegere.

 

Fordelen med et dobbeltløpet våpen er at det er klart til øyeblikkelig bruk for to skudd og hver av de to løpene kan ha forskjellig trangboringsgrad. De ulike løpene kan da dekke ulike skuddhold. Over/under er den vanligste hagletypen i Norge.

 

Fordelene er mindre rekyl, og automathagler er regnet som lette å treffe med grunnet det lange løpet og den lange siktelinja. Det er lettere å få riktig sving med et langt våpen. Mindre rekyl gjør våpentypen behagelig å skyte med, noe som gir gode avtrekk. Ulempene med en automathagle er først og fremst at sikringen på de fleste (samt pumpehagler) bare låser avtrekkeren, og ikke tennstiften. Den passive sikkerhet er altså dårligere enn for dobbeltløpere. Dessuten får en et våpen som er mye lengre på grunn av den lange glidekassen. Det skal også sies at automathagler ikke er like driftssikre som toløpere. Renhold er vanskeligere, våpenet er teknisk komplisert og krever bedre kvalitet på ammunisjonen.

 

Her må skytteren lade om med forskjeftet mellom hvert skudd. Våpentypen har stort sett samme fordeler og ulemper som halvautomater, uten rekyldempingen som mekanismen står for. Pumpehagler er også betraktelig mindre følsomme for forskjeller i ammunisjon enn halvautomater, og dermed mer pålitelige siden lademekanismen er manuell. Noen liker pumpingen, andre ikke. Samtidig har pumpehagler bedre passiv sikkerhet enn halvautomater, ved sluttstykket i bakre posisjon, da våpenet ikke kan gå av av seg selv i denne tilstanden. Dette er robuste, rimelige og relativt driftssikre våpen. De er vanskeligere å vedlikeholde enn en dobbeltløper, men lettere å vedlikeholde enn en automathagle.

Drillingen er et brytevåpen med to haglløp og ett rifleløp, men fås også som rifledrilling, da med to rifleløp og ett hagleløp. To haglskudd til småvilt, og rifla til større vilt, eller lengre avstander. Dette er våpenet for de som driver kombinert jakt (småvilt og storvilt).

Bockbücksflinte er et brekkvåpen med ett haglløp og ett rifleløp. Ett haglskudd til småvilt, og rifla til større vilt, eller lengre avstander.

 

I Norge må man være 14 år for å bruke hagle, og i følge med en erfaren jeger som har betalt jegeravgiften i minst 3 år etterfølgende år. Personer over 16 år kan jakte alene. Videre må magasinhagler som halvautomatiske hagler og pumpehagler plomberes slik at det ikke kan være mer en to skudd i hagla om de skal brukes til jakt. Dette må gjøres på en slik måte at plomberingen ikke kan fjernes ved et enkelt håndgrep. Det er derimot tillatt å fjerne plomberingen på leirduebanen.

Fra 1. januar 2005 inntrådte et totalt forbud mot å produsere, importere, eksportere, omsette og bruke blyhagl i Norge. Bakgrunnen for loven var å redusere mengden bly i naturen. I forbindelse med en forskriftsendring som trådte i kraft 16. juli 2015 ble blyhagl igjen tillatt brukt på visse arter. Artene som det er tillatt å jakte på med blyhagl er ifølge Forskrift om jakt, felling og fangst: li- og fjellrype, storfugl, orrfugl, rugde, jerpe, duer, ærfugl, skarv, kråke, ravn, skjære, nøtteskrike, trost, fasan, hare, sørhare, viltlevende kanin, rådyr, mår, mårhund, rødrev, røyskatt, grevling, villmink og ekorn, og under felling av jerv og gaupe.^[2][3] Unntaket gjelder også for gåsejakt over innmark.^[2][3] Det er fremdeles forbudt å bruke blyhagl på skytebaner, jfr. Produktforskriftens § 2.2.^[4]

For å bøte på dette er blyhagl erstattet med stål, wolfram, vismut, sink og andre mindre miljøskadelige metaller. Skuddkraften blir imidlertid redusert på grunn av at alternativene er lettere, og det er blitt mer krevende å være jeger og unngå skadeskytning. Til en viss grad bevares effektene og egenskapene til blyhagl i andre produkter som for eksempel vismut- eller wolframhagl, samt kommersielle patroner som Remington Hevi-Shot.

Slugs er et massivt prosjektil som kan benyttes i haglegevær, se illustrasjon. Kun rådyr og villsvin kan lovlig jaktes med slugs i Norge.^[5]

• Stein Lier-Hansen, Bjørn Wegge: Jegerprøveboka Norges jeger- og fiskerforbund (2010)