Skanderbeg

 

Skanderbeg tilhørte den albanske adelsfamilien Kastriota og var sønn til fyrsten Johan Kastriota og prinsessen Vojsava Tripalda. Skanderbeg var blant de unge guttene som i 1423 ble tatt som gissel av osmanene etter en mislykket revolt av den albanske adelen.

Skanderbeg ble hos sultan Murad II oppdratt som muslim^[7] og ble elev ved en militærskole i den daværende osmanske hovedstaden Edirne og ble der utdannet til offiserer.

Han var ansett som en meget dyktig kavalerigeneral og ble øverstkommanderende over et osmansk kavaleri på 5 000 mann. Han utmerket seg i den osmanske tjenesten og fikk av den grunn hedersnavnet Iskander (etter Aleksander den store) Bey (herre)^[7], som ble latinisert av Marinus Barletius til Scanderbegi og senere oversatt til Skanderbeg.^[8]

I 1440 ble Skanderbeg utnevnt til militær og administrative leder (sanjakbey) av det osmanske distriktet Sanjak Dibra^[9][10] med sete i Debar, på grensen mellom dagens Albania og Nord-Makedonia. Under sitt opphold i Albania som osmansk guvernør, kunne han opprettholde nære forbindelser med befolkningen innenfor familiens tidligere eiendommer, og også med andre albanske adelige familier.^[11]

Etter å ha vært i osmansk tjeneste i 20 år, så han sin sjanse til å flykte og gjøre opprør mot sultan Murad II under slaget ved Niš (Niš i dagens Serbia) tidlig i november 1443 sammen med sin nevø Hamza Kastriota, sin nære venn og viktigste rådgiver Vrana Konti^[12] og 300 lojale albanere. Etter en lang reise kom de til hjembyen Kruja ved å utmanøvrere den osmanske stattholderen ved et forfalsket brev fra sultanen om å overlevere området til Skanderbeg^[13], og han inntok familiesetet i Albania.^[7]

Etter å ha inntatt slottet, erklærte Skanderbeg at han forlot islam og konverterte til den katolske tro^[7][14], og innledet en 25 år lang strid mot Det osmanske rike.^[15][16] Denne ble innledet på et møte i Lezha den 2. mars 1444 hvor han tok initiativet til Lezhaligaen, og Skanderbeg ble militær øverstkommanderende og ble gitt suzerenitet. Lezhaligaen var en konføderasjon mellom de albanske fyrstedømmene, og denne er senere blitt ansett som å være den første albanske statsdannelse.^[17][18]

Gjennom Lezhaligaen ble Skanderbeg forsynt med soldater og penger. Med disse nye ressursene kunne Skanderbeg bygge befestninger og organisere et mobilt forsvar som tvang osmanene å spre sine styrker, noe som også gjorde dem sårbare for albanernes raske nålestikkangrep.^[19] Skanderbeg kjempet en geriljakrigføring mot de osmanske hærene, hvor han brukte det fjellrike terrenget til sin fordel. I løpet av de første 8–10 årene hadde Skanderbeg kommandoen over en hær på rundt 10 000 til 15 000 mann,^[20] men var avhengig av støtte fra de andre albanske fyrstene og måtte hele tiden overbevise dem om at han valgte riktig strategi og taktikk.^[21]

Det første større slaget sto 29. juni 1444 ved Torviolli-sletta i det nordøstre Albania. De albanske krigerne under ledelse av Skanderbeg vant for første gang over den osmanske hæren på en slagmark. Skanderbeg ble snart hyllet over store deler av Europa for sitt opprør.

I de følgende to årene slo Skanderbeg osmanene i ytterligere to slag, 10. oktober 1445 da de osmanske styrkene fra Ohrid fikk store tap,^[22] og 27. september 1446 i slaget ved Otonetë i det øvre Dibër.^[23]

 

Skanderbeg var tidvis i krig med republikken Venezia, men i den albansk–venetianske krig fra desember 1447 til oktober 1448 kjempet de albanske styrkene i Lezhaligaen under Skanderbeg mot en kombinert venetiansk og osmansk styrke. Lezhaligaens styrker slo motstanderne, og inngikk fredsavtale med Venezia og kunne slik konsentrere seg om de osmanske styrkene. Etter denne krigen utgjorde ikke Venezia lenger noen trussel mot albanerne, noe som også skyldtes Skanderbegs alliansebygging med italienske fyrster og Kirkestaten.^[24]

Den eneveldige hærskaren i Det osmanske riket brukte den veldigste våpenmakt for å slå ned det albanske opprøret. Den 14. mai 1450 kom den store osmanske hæren til den albanske hovedstaden Kruja. Etter en lang beleiring uten å lykkes å innta citadellet ble den slagne osmanske hæren tvunget til å trukket seg tilbake.

I 1455 forsøkte Skanderbeg, med napolitansk hjelp, å gjenerobre byen Berat i midten av Albania, men mislyktes og ble tvunget til å trekke seg tilbake.

Skanderbeg vant sitt blodigste slag i slaget ved Albulena den 2. september 1457. På osmansk side døde mellom 15 000-30 000 mann og 15 000 ble fanget, deriblant nevøen Hamza som hadde desertert til det osmanske hoffet etter at han ikke lenger hadde noen mulighet til å arve posisjonen etter sin onkel. Hamza ble holdt i fangenskap, men ble løslatt og døde av forgiftning. Seieren ved Albulena markerte et høydepunkt i den albanske motstanden og førte til at osmanene måtte bruke langt sterke midler i sine ekspansjonsforsøk.^[25] Den albanske motstanden forsinket den osmanske invasjonen av Vest-Europa og ga de italienske fyrstene tid til å forberede forsvaret.

 

Dette ga også Skanderbeg anledning til å støtte sin allierte Ferdinand I av Napoli, som var truet av Huset Angevin, etter at han etterfulgte sin far Alfons V av Aragón på tronen, da han var en sønn utenfor ekteskap. Uten å måtte frykte nye umiddelbare osmanske angrep, gjennomførte Skanderbeg i årene 1460 til 1462 en militær ekspedisjon til Italia. Av frykt for at dette skulle bli utnyttet av osmanene, sendte han først sin nevø Constantine med 500 kavalerisoldater til Barletta. De ble inkorporert i Ferdinands styrker, og lyktes å holde tilbake fiendens beleiring for et år, men vant ikke noe gjennombrudd eller nytt fotfeste før Skanderbeg ankom Italia i september 1461.

Før han kom til Italia, besøkte han Ragusa (Dubrovnik) for å sikre støtte til aksjonen fra Republikken Ragusa. Da hans styrker ankom Italia måtte de angevinske styrkene heve beleiringen av Barletta. Skanderbeg fortsatte å forfølge motstanderne med stor suksess. Ferdinands motstandere trakk seg da tilbake fra hans områder og Skanderbeg vendte tilbake til Albania, men en del av hans menn ble i Italia fram til Ferdinand til slutt greide å slå sine pretendenter til tronen i slaget ved Orsara, men det er ikke kjent om noen av Skanderbegs menn deltok i dette. Gjennom sin ekspedisjon i Italia avverget Skanderbeg erobringen av Sicilia og gjorde det mulig for Ferdinand I å bestige tronen.

Skanderbegs ekspedisjon gjorde ham berømt i Italia. I sin bok, De Bello Neapolitano, hevder Iovianus Pontanus at den albanske deltakelsen var avgjørende for Ferdinands seier. Dette skyldtes albanernes mobilitet og raske angrep som satte de italienske krigerne ut av spill.^[26] Skanderbegs ekspedisjon lyktes i å heve beleiringen av Barletta, erobret Trani ved list, tvang angevinere å endre fra en offensiv til en defensiv strategi. Gjennom sin framferd tvang albanerne befolkningen og Giovanni Orsini til å underkaste seg Ferdinand, til og med slik at han trygt kunne delta i bryllupet til Antonio Piccolomini, nevøen til pave Pius II.^[27] Skanderbegs deltakelse ble slik instrumentell i sikringen av tronen av Napoli for Ferdinand.^[28]

 

Under de stadige osmanske angrepene led albanerne store tap, særlig blant sivilbefolkningen og hele landets økonomi ble etter hvert fullstendig ødelagt. Disse overordnede problemene og de store tapene av albanske adelsmenn som kunne føre kampen videre og en ny allianse med Lekë Dukagjini, gjorde at Skanderbeg kalte sammen til en ny konferanse i januar 1468 for alle de gjenværende albanske adelsmennene for å diskutere en ny krigsstrategi og omgruppere det som var igjen av Lezhaligaen.^[29] I løpet av denne konferansen ble Skanderbeg syk av malaria og døde 17. januar,^[29] i en alder av 62 år.

Etter hans død ble det albanske opprøret gradvis underkuet av Det osmanske riket. Den osmanske erobringen ledet til masseflukt av albanere til Italia. For landets gjenværende albanske befolkning kom Skanderbeg til å legemliggjøre deres kamp for selvstendighet fra osmanene. Fram til idag anses han som en folkehelt i Albania.

 

Den osmanske ekspansjonen på Balkan stoppet opp under motstanden ledet av Skanderbeg, og forsinket den osmanske invasjonen av Vest-Europa. Dette ga de italienske fyrstene tid til å forberede forsvaret. Motstanden han ytet mot osmanene gjorde ham svært kjent i det kristne Europa.^[7]

Antonio Vivaldi skrev operaen Scanderbeg som hadde premiere 22. juni 1718 i Teatro della Pergola i Firenze, med libretto av Antonio Salvi basert på Skanderbegs liv.

Under andre verdenskrig ble det i mars 1944 gjort et mislykket forsøk på å opprette en Waffen-SS divisjon i hans navn, den såkalte 21. Waffen-Gebirgs-Division der SS «Skanderbeg». Hensikten var å tiltrekke seg albanere fra Kosovo som gjennom en tysk seier håpet å kunne oppnå selvstendighet fra Jugoslavia. Denne divisjonen fikk rundt 6 491 kosovoalbanere,^[30] men eksisterte imidlertid bare i åtte måneder, og ble svekket blant annet gjennom omfattende deserteringer.

Den største plassen i Albanias hovedstad Tirana har siden 1968 hatt navnet Skanderbegplassen (albansk: Sheshi Skënderbej) hvor det står en større rytterstatue av Skanderbeg. 17. januar 2012 ble det også påbegynt etableringen av en ny Skanderbegplass i Nord-Makedonias hovedstad Skopje. Basis for denne plassen er en allerede eksisterende statue av Skanderbeg. Det står også et større monument over Skanderbeg i Kosovos hovedstad Priština.

Da den albanske republikk ble etablert i 1925 (som et protektorat under Kongedømmet Italia), ble det innstiftet en fortjenstorden kalt Skanderbeg-ordenen. Denne ble avskaffet av de kommunistiske makthaverne i 1945, men erstattet av en ny orden som også bar Skanderbegs navn. Denne ble igjen avskaffet ved kommunismens fall i 1990, og dagens orden heter Skanderbegs orden.

27. oktober 2005 vedtok USAs kongress en resolusjon hvor de i anledning av 600-årsdagen for hans fødsel uttrykker en anerkjennelse for Skanderbeg «som statsmann, diplomat og militært geni, for hans rolle i å redde Vest-Europa fra osmansk okkupasjon».^[31]

• (en) Skanderbeg – kategori av bilder, video eller lyd på Commons  
• (en) Skanderbeg – galleri av bilder, video eller lyd på Commons  
• Skanderbeg i Store norske leksikon
• (it) Offisiell nettside for den italienske Kastrioti-familien
• (en) Analyse av Skanderbeg-litteraturen
• (en) Marinus Barletius: History of George Castriot, surnamed Scanderbeg: Chapter XII
• (en) Schmitt Jens Oliver (2008) Scanderbeg: an Uprising and its Leader