George S. Patton

 

Patton kom fra en militærfamilie, som hadde kjempet og falt i tidligere amerikanske kriger, blant annet den amerikanske uavhengighetskrigen og den amerikanske borgerkrigen. Han bestemte seg tidlig for å gå inn i det militære og leste mye militær teori og klassisk litteratur i ungdomsårene.

Det er blitt hevdet at han led av dysleksi, da han hadde store problemer med å lese og skrive. Uansett brukte han fire år på United States Military Academy i West Point, da han måtte gå første år på nytt etter å ha gjort det svakt i matematikk. Da han tok eksamen på nytt, var dette med meget gode resultater, og han ble utnevnt til Cadet Adjutant, den nest høyeste for en kadett. Han gikk ut i 1909 og ble plassert som offiser i kavaleriet.

Årsaken til Pattons lære- og leseproblemer kan være at Pattons far hadde sine egne oppfatninger om hvordan utdanning skulle bedrives, og sønnen fikk først som 12-åring lov til å lese bøker. Denne sene introduksjonen til det skrevne ord hjalp på ingen måte hans lese- og skriveferdigheter, og kan muligens forklare hans senere problemer. Gjennom hele livet var Pattons egne brev, direktiver og notater preget av skrivefeil.^[12] Han deltok i Sommer-OL 1912 i Stockholm i moderne femkamp, første gang dette var en OL-gren. Patton kom på femteplass.

I 1916 deltok han som løytnant sammen med John J. Pershing i straffeekspedisjonen inn i Mexico for å jage Pancho Villa. Sammen med ti soldater drepte Patton to ledende mexicanske opprørere, blant dem lederen for Villas vaktstyrke. Dette gjorde at Patton fikk en del offentlig oppmerksomhet i USA og ble omtalt i avisene over hele landet.

 

Pershing utnevnte Patton til kaptein da de reiste til Frankrike for å delta i første verdenskrig. Patton tjenestegjorde i det amerikanske stridsvognskorpset, den første pansrede amerikanske enhet noensinne. Blant annet deltok han i slaget ved Cambrai. Pattons avdeling var en del av American Expeditionary Force og han ble i løpet av krigen først forfremmet til major, deretter oberstløytnant. I september 1918 ble han truffet av maskingeværild i den øvre del av låret da han prøvde å hjelpe en stridsvogn som hadde kjørt seg fast i gjørme. Innen han ble friskmeldt var krigen over. Han ble dekorert for sin innsats i 1918 og utnevnt til oberst.

I 1919 møtte Patton sin daværende underordnede Dwight D. Eisenhower, og disse ble etter hvert nære venner. Eisenhower så opp til Patton og betraktet ham som noe av en læremester. Senere skulle rollene mellom de to bli snudd helt om: Ved inngangen av 1941 var Patton generalmajor, mens Eisenhower var oberstløytnant. Ved utgangen av 1942 var Patton stadig generalmajor, mens Eisenhower var blitt generalløytnant. Patton forble lojal mot Eisenhower og sa aldri et vondt ord om dennes raske forfremmelser forbi ham selv. Denne lojaliteten ble gjengjeldt da Patton senere kom i hardt vær.

I 1932 (mellomkrigstiden) gikk han ut fra US Army War College og han var en aktiv forkjemper for at den amerikanske hæren skulle bruke mer penger på stridsvogner og andre mekaniserte enheter. Han skrev på denne tiden bøker med nye ideer om hvordan stridsvogner burde brukes i strid. Det var først etter Tysklands blitzkrieg under invasjonen av Frankrike, Nederland og Belgia at den amerikanske kongressen fikk øynene opp for stridsvogner.

Da den amerikanske hæren gikk i land i Marokko og Algerie i 1942 under Operasjon Torch for å kjempe mot tyskerne i Nord-Afrika, var Patton leder for Western Task Force. Etter at de amerikanske styrkene opplevde et alvorlig tilbakeslag i kampene mot det tyske Afrikakorpset i slaget ved Kasserinepasset tidlig i 1943, ble Patton forfremmet til generalløytnant og sjef over 2. korps. Patton var mer suksessrik i sin håndtering av operasjonene og ble belønnet med kommandoen over Syvende armé, som skulle settes inn under invasjonen av Sicilia.

Landgangen på Sicilia var vellykket, hans og Montgomerys styrker sikret seg raskt kontrollen over øya. Men Patton fikk riper i lakken da hans armé stod bak massakrer. Verre ble det da Patton skjelte ut og deretter gikk til angrep på to menige amerikanske soldater med slag og spark da han besøkte et militærsykehus. Det gikk så langt at personalet fysisk måtte gripe inn for å stoppe ham. Begge soldatene led av granatsjokk, en lidelse som Patton benektet eksistensen av. Patton skjelte ut soldatene som feiginger, uvitende om at begge to hadde utmerket seg i kamp; førstnevnte var i tillegg syk av malaria, mens den andre mot sin vilje hadde blitt sendt til sykehuset etter beordring fra en militærlege.

Saken vakte oppstandelse hjemme i USA, og Patton møtte stor kritikk i hjemlandet. Aggresjonen mot ham bredte seg også blant soldatene ved fronten. Patton slapp krigsrett, men måtte reise rundt til avdelingene ved fronten og be om unnskyldning for sitt overtramp. Dette viste seg ikke å være tilstrekkelig, og han ble fratatt kommandoen over 7. armé. Patton ble da sendt til Storbritannia i vanære, hvor Eisenhower var usikker på hvilke oppgaver han kunne sette Patton til. De allierte trengte imidlertid en kommandant for de «liksomstyrker» (Operasjon Fortitude) de hadde bygget opp i Kent og Sussex for å illudere en invasjon over Den engelske kanal der hvor denne var smalest og nærmest Tyskland. I disse områdene i Sørøst-England, hvor tyske rekognoseringsfly hadde rekkevidde og tid nok til å operere før de ble avskåret av britiske jagerfly, hadde de allierte bygget opp en stor armé med stridsvogner, kjøretøy, fly og båter, utført i gummi, papp, kryssfinér og lerret. Ved å utnevne Patton til øverstkommanderende for disse styrkene under stor oppmerksomhet, ble tyskerne ytterligere forledet til å tro at den kommende invasjonen skulle komme her. Han fikk senere, i all hemmelighet, kommandoen over 3. armé, som skulle spille en viktig rolle under gjennomføringen av erobringen av Normandie og den videre krigføringen i Frankrike.

Pattons strategi var å rykke så fort fremover at fienden ikke fikk etablert et ordentlig forsvar før han kom dit.

Patton hadde helst ønsket å føre sin 3. armé til Berlin, men politiske omstendigheter sørget for at det ble annerledes. Eisenhower ville ikke ofre et utall av amerikanske soldaters liv for å erobre en hovedstad, som uansett ville måtte overlates til sovjeterne ved krigens slutt. I stedet fikk Patton i oppdrag å gjøre et fremstøt tvers igjennom Sør-Tyskland og inn i Tsjekkoslovakia. Denne gangen ønsket Patton helst å rykke helt frem til Praha, men de samme politiske hensynene sørget for at fremrykkingen måtte innstilles ved den tsjekkoslovakiske byen Pilsen.

Etter Tysklands kapitulasjon ble Patton utnevnt til militærguvernør i Bayern, en oppgave han verken trivdes med eller så ut til å egne seg til. Patton var militær til fingerspissene og hadde aldri traktet etter å styre landområder. Selv håpet Patton på å bli sendt til Stillehavet for å gjøre en innsats i den stadig pågående krigen mot Japan, men ble nok en gang skuffet.

 

Snart identifiserte Patton Sovjetunionen som den nye trusselen mot verdensfreden og kom med en rekke offentlige utfall mot landet. Overfor sine overordnede tok han gjentatte ganger til orde for å gjenoppta kamphandlingene, denne gangen for å drive Sovjetunionen ut av Øst-Europa. Da Patton fortsatte å neglisjere de anti-nazifiseringsprosedyrene som han var pålagt å gjennomføre, beholdt mange nasjonalsosialister viktige stillinger i samfunnet, og da han kom med uttalelser som virket som bagatellisering av nasjonalsosialismen, avsatte Eisenhower ham som militærguvernør og sjef for 3. armé. Patton ble utnevnt til sjef for 15. armé, som bare eksisterte på papiret og som kun hadde i oppdrag å skrive et historieverk i mange bind om USAs deltakelse i andre verdenskrig.

 

Den 10. desember 1945 skulle Patton etter planen reise tilbake til USA, men kolliderte dagen før med en lastebil nær Mannheim. Hans sjåfør og en tredje passasjer slapp uskadet fra kollisjonen, men i motsetning til dem rakk ikke Patton å skjerme hodet før det voldsomme sammenstøtet. Han pådro seg alvorlige hodeskader, foruten lammelser fra nakken og ned. Han ble bragt til et militærsykehus i Heidelberg, hvor han holdt seg ved bevissthet, men livet hans stod ikke til å redde. 21. desember døde Patton med sin kone ved sin side.

I henhold til sitt ønske ble Patton begravet utenlands, ved militærgravplassen Luxembourg American Cemetery and Memorial i Hamm, Luxembourg. Dette var også gravplassen til mange falne soldater fra hans 3. armé.

• Patton – menneske og soldat, am. spillefilm fra 1970
• Pattons siste dager, am. TV-film fra 1986

• (en) George S. Patton – Olympedia