Gammelnorske dialekter

 

Det var lenge ukjent at gammelnorsk hadde hatt dialekter, selv om det alt fra 1700-tallet var kjent at gammelnorsk hadde trekk som skilte det fra islandsk. På P. A. Munchs tid (midten av 1800-tallet) ble varianter i skrivemåten i gammelnorske håndskrifter ansett som feil og uttrykk for manglende ferdighet hos skriverne. Først språkforskeren Johan Storm gjorde oppmerksom på at enkelte dialektforskjeller i moderne norsk kunne forklares ut fra regionale forskjeller i gammelnorsk på 1200- og 1300-tallet, i en artikkel fra 1878 («Det norske Maalstræv»).

Det var Marius Hægstad som tok opp arbeidet med en vitenskapelig undersøkelse av de gammelnorske dialektforholdene. I 1899 skrev han: «De oldnorske skrifter (derunder breve) represænterer i det hele ikke en enkelt dialekt, men en flerhed af dialekter med tildels ikke ubetydelig forskjellighed. Det blir fremtidens sag at bringe al den klarhed, som er mulig, ind i disse forhold.»^[1] Hægstad utførte et banebrytende arbeid ved å undersøke dialektmerker i middelalderdiplomene og trekke opp de viktigste skillelinjene mellom de gammelnorske dialektområdene. I «Gamalt trøndermaal» (1899) og «Vestnorske maalføre fyre 1350» (1906–1942) undersøkte han særlig trøndersk og dialektene på Vestlandet. De østlandske dialektene ble senere undersøkt av Didrik Arup Seip. Andre forskere som har studert de gammelnorske dialektene er Per Nyquist Grøtvedt, Jan Ragnar Hagland og Magnus Rindal.

Kildematerialet for utforskningen av de gammelnorske dialektene er først og fremst middelalderdiplomene. Siden disse som regel kan sted- og tidfestes, kan en systematisk undersøkelse av diplomene gi opplysninger om felles dialekttrekk i et område. Andre håndskrifter som skjønnlitterære tekster og lovtekster kan som regel ikke stedfestes på samme måte, siden de ikke inneholder direkte opplysninger om hvor skriveren hørte hjemme. Men skriftformen i håndskriftet kan gi opplysning om hvilken dialektgruppe det bør tilordnes.

De gammelnorske dialektene deles inn etter ulike skrivemiljøer i middelalderen. Disse er trøndsk, nordvestlandsk, sørvestlandsk, sørøstlandsk og nordøstlandsk. Hovedskillet går mellom østnorsk og vestnorsk. De østnorske dialektene var kjennetegnet ved vokalreduksjon i trykksvak stilling, som førte til «jamvektsloven». I østnorsk ble også «tykk l» utviklet i gammelnorsk tid. Østnorsk kjennetegnes dessuten ved j-omlyd (jæfn for jafn) og diftongforenkling (heta for heita). Vestnorsk beholder i større grad enn østnorsk u-omlyden (ǫllum mǫnnum i vestnorsk mot allum mannum i østnorsk).^[2]

Den trøndske målformen knyttes til skrivemiljøet rundt erkebispestolen i Nidaros. Didrik Arup Seip mener det tidlig må ha utviklet seg en trøndsk skriftspråknorm, på grunn av opprettelsen av erkebispesetet (etter 1150).

Seip mener også at en nordvestlandsk skriftnorm knyttet til skrivemiljøet Bergen må være like gammel som den trøndske skriftnormen. Da kongehuset valgte Bergen som sin hovedstad på 1200-tallet, ble den bergenske skriftnormen førende for hele landet, særlig gjennom Magnus Lagabøters lovarbeider.

Den sørvestlandske skriftnormen knyttes til skrivemiljøet i Stavanger, men også i Bergen.

Fra 1280-tallet utgjorde Østlandet et eget hertugdømme, med et eget kanselli i Oslo. Kong Håkon flyttet hovedstaden til Oslo, slik at den østlandske skriftformen nå ble den førende.

Den sørøstlandske skriftformen knyttes til skrivemiljøene i Oslo og i Tønsberg.

Blant kjennetegnene på sørøstnorsk er overgang fra tn til ðn og nn (vann for vatn), et trekk som også forekommer i svensk.

Denne skriftformen knyttes til skrivemiljøet ved biskopssetet Hamar.

Ved siden av skriftnormer med klare regionale kjennetegn, fantes det på 1300-tallet en skriftform som bygget på det tidligere trøndsk-bergenske kansellispråket og i mindre grad var kjennetegnet ved regionale særmerker og nye utviklinger i språket. Denne skriftnormen kalles «riksnormen» og knyttes til skrivemiljøet ved kongens egen kirke, Mariakirken i Oslo, hvor prosten var Norges rikes kansler.

• Jan Ragnar Hagland: Riksstyring og språknorm. Spørsmålet om kongskanselliets rolle i norsk språkhistorie på 1200- og første halvdel av 1300-tallet. Oslo: Novus forlag, 1986
• Ludvig Holm-Olsen: «Synet på skriftspråk og dialekter i gammelnorsk tid hos 1800-tallets forskere», i Maal og Minne 1982
• Magnus Rindal: Brev frå Opplanda før 1350. Oslo: Novus forlag, 1981
• Didrik Arup Seip: Norsk språkhistorie til omkring 1370. Oslo: Aschehoug, 1955
• Vemund Skard: Norsk språkhistorie. Bind 1 – til 1523. Oslo: Universitetsforlaget, 1967