Gammelnorsk språkhistorie

Gammelnorsk språkhistorie omhandler det norske språkets utvikling fra vikingtiden, da norsk trer frem som eget språk, til begynnelsen av den mellomnorske perioden.

Den gammelnorske språkhistorien kan deles i tre deler. I den første perioden, fra 800-tallet til omkring 1200 er det til å begynne med ingen, senere små forskjeller mellom gammelnorsk og gammelislandsk. Den andre perioden (ca. 1200 – ca. 1350) viser få endringer. På 1300-tallet fremtrer derimot store forskjeller fra det eldre språket. For eksempel får man alminnelig ll, nn og ss i stedet for rl, rn og rs. Foran f, p m l, r og en konsonant blir i ofte til y. Mellom konsonant og en utlyds-r oppstår en svarabhaktivokal, hvorpå r forsvinner.

Kilder

Kildene til det gammelnorske språkets historie er av to slag: runeinnskrifter og håndskrifter.

Runeinnskriftene er nesten alle samtidige eller litt eldre enn den gammelnorske litteraturen, men ikke særlig viktige i språklig sammenheng. Man kan nevne en viktig og utførlig innskrift fra Karlevi på Öland i Sverige (omkring år 1000), en på Frösön i Jämtland (omkring 1050), en fra Flatdal i Telemark (omkring 1150) og en fra Årdal i Sogn (1200-tallet).

Håndskriftene, som er skrevet i det latinske alfabetet, er færre i antall enn de islandske, men like gamle. Som de eldste og viktigste kan man nevne:

Fra tiden 900–1000 stammer personnavnene i Reichenauer Necrologium.
Fra slutten av 1100-tallet og tiden omkring 1200 stammer:
- To legendebruddstykker (Cod. AM. 655).
- Tre bruddstykker av den eldste Gulatingsloven (Cod. AM. 315f).
- Fire bruddstykker av den eldre Gulatingsloven.
Fra tiden fra omkring 1200 til henimot 1250 stammer:
- Den viktige Homilieboken.
- Et bruddstykke av den eldre Eidsivatingsloven.
- Et bruddstykke av den eldre Gulatingsloven (Cod. AM. 315e).
- Et bruddstykke av Nidaros' bylov (Niðaróss biarkøyiarréttr, Cod. AM. 315g).
- Et håndskrift av en Olav Tryggvasons saga og en opptegnelse av De ti bud og de ti under i Egypt (Cod. AM. 310).
- Et bruddstykke av den nevnte Olav Tryggvasons saga (Cod. Ups. Delag. 4–7).
Fra tiden omkring 1250 til omkring 1300:
- Det eneste fullstendige håndskriftet av Gulatingsloven (Cod. 137), skrevet omkring 1250.
- Det eneste fullstendige håndskriftet av Olavssagaen (Cod. Ups. Delag. 8), skrevet omkring 1250.
- Hovedhåndskriftet til Barlaams saga (Cod. Holm. 6), skrevet omkring 1250.
- Annen del av Cod. Ups. Delag. 4–7, skrevet omkring 1250.
- Hovedhåndskriftet til Kongespeilet (Speculum regale).
- Et bruddstykke av Kongespeilet (Cod. Reg. n. s. 235g).
- Tre bruddstykker av den eldre Frostatingsloven (Cod. Me II,2), skrevet omkring 1260–70.
- Et bruddstykke av Karlamagnussaga.
- En del av Didrikssagaen (Saga þiðriks konungs af Bern, Cod. Holm. 4), skrevet i slutten av 1200-tallet.
- Hovedhåndskriftet til Erkebiskop Tomas' saga (Thomas saga erkibyskups, Cod. Holm. 17)
- En notisbok fra Hoprekstad i Sogn, skrevet på vokstavler.
Fra tiden omkring 1300 til omkring 1350 stammer:
- Deler av Hauksbók (Cod. AM. 544, 675).
- Syv bruddstykker av håndskriftet Jǫfraskinna, som inneholder norske kongesagaer (Cod. Holm. 9, Cod. AM. 325, VIII,3).
- Et håndskrift av det politiske stridsskriftet Oratio contra clerum Norvegiæ (Cod. AM. 114a), avskrevet av Ivar klerk omkring 1325.
- Den store lovsamlingen Codex Tunsbergensis (Cod. Reg. n. s. 1642), til dels nedskrevet mellom 1320 og 1360.

Ellers er i språklig sammenheng den store mengden diplomer viktig; disse opptrer fra begynnelsen av 1200-tallet gjennom hele middelalderen, og utgjør etter 1400 nesten de eneste litterære kildene. De er utgitt som Diplomatarium Norvegicum.

Se også

Eksterne lenker

Norsk språkhistorie, oversikt hos Store norske leksikon
Ordet og skriften: skriftbruk i Norge, artikkel hos Norgeshistorie.no

Denne artikkelen er en spire. Du kan hjelpe Wikipedia ved å utvide den.