Gamle Aker kirke

 

Kirken ble oppført på gården Aker. Det er ukjent hvilken helgen den eventuelt var viet til, i kildene omtales den bare som Akers kirkja. Gården Aker omfattet områdene på vestsiden av Akerselvas nedre del, og var i middelalderen delt i Store og Lille Aker (kirken lå på Store Aker). Den var godt synlig i landskapet og var synlig fra sjøen og innfartsveiene. Fra midten av 1800-tallet ble den omsluttet av bybebyggelse og gården Aker finnes bare som navn.^[7] Aker kirke er en av de seks kirkene som nevnes som fylkeskirker i Borgartingsloven, loven som gjaldt for Viken (Oslofjordområdet).^[8] Det er uklart hvor stort omland den var kirkelig sentrum for.^[9] Oslo byleksikon mener at dette er dagens kirke, og at den kan være bygd av kong Olav Kyrre.^[10] Andre kilder daterer kirken til første del av 1100-tallet. Stilhistoriske kriterier tilsier at dagens Gamle Aker kirke ble påbegynt tidligst på begynnelsen av 1100-tallet. Kirken det vises til i 1080 var etter alt å dømme en (tre)kirke som sto på stedet før dagens kirke ble reist.

Det kan ikke knyttes spesielle begivenheter eller kjente personer til etableringen av kirken. Ved kombinasjon av ulike kilder har det vært antatt at kirken ble oppført mellom 1080 og tidlig 1100-tall. Den tidlige dateringen var basert på etablering av steinarkitekturen i Norge. De eldste steinkirkene rundt Oslofjorden og rundt Mjøsa er preget av nøktern utforming med lite dekorative elementer. Hallvardskirken ble ifølge skriftlige kilder oppført nær 1100 og dersom denne var forbilde for Aker kirke må sistnevnte ha blitt oppført en gang etter år 1100. På den tiden ble det reist minst fire steinkirker i Oslo. Hallvardskirken hadde tverrskip som var synlig utvendig. Kirkestedet kan være eldre dersom det først har vært en trekirke på stedet. Det ble trolig reist kirker innenfor dagens Oslo tidlig på 1000-tallet og en forløper for Gamle Aker kirke kan ha vært blant disse. Gamle Aker kirkes grunnplan ligner andre basilika på Østlandet (Hof kirke på Toten, Ringsaker kirke og Nikolaikirken på Gran): Tredelt skip, tårn over midtrommet og kor med apside. Gamle Aker kirke skiller seg ut med større dimensjoner og kapell ved siden av koret.^[11]

Gamle Aker kirke lå opprinnelig på landet utenfor middelalderbyen Oslo. Trolig ble bygget som en litt mindre utgave av domkirken. Den var med 40 meter en av de største i landet utenom domkirkene. Kirken ligger på samme bergrygg som Akershus festning og den gamle Akersveien/Akersgata går mellom festningen og kirken. Gamle Aker kirke lå utenfor byen Christiania til ut på 1800-tallet da byen vokste og etterhvert omsluttet kirken. I middelalderen lå kirken ved et veikryss: Like øste for kirken var det nederste vadestedet over Akerselva før det på 1600-tallet ble anlagt bro ved Vaterland.^[12] Akersbakken i vest og Telthusbakken i øst inngikk i den gamle allvarvei mot det daværende Oslo under Ekebergåsen. Gamle Oslo var delvis i bruk etter brannen i 1624 og Hallvardskirken ble reparert og brukt til 1660.^[13]

Borgartingsloven omtaler kirken som Akers kirkja i Osloherad (Osloherad var bygdene omkring Oslo, tilsvarer omtrent den senere Aker kommune). Den var en av seks fylkeskirker i Viken (landet omkring Oslofjorden), disse fylkeskirkene var trolig tidlige kirkesteder etter misjonstiden på 900–1000-tallet og da det ble reist flere kirke beholdt disse fylkeskirkene en høyere rang.^[14]

Siden Aker var sentralgården og en av de tidligste i bygda med fast bosetning, var det god grunn til å legge kirken her, på en dominerende høyde med utsikt til (og synlig fra) store deler av sognet. Kirkestedet lå også midt i Akersdalen, godt tilgjengelig for hele menigheten ved et naturlig vadested over Akerselva. Derfor gikk også middelalderens landevei vestover fra Oslo rett forbi kirken, opp Akersbakken^[9] (som før 1879 het Kirkeveien) og fortsatte langs en trasé som fremdeles er bevart i strekninger av gatene Dalsbergstien, Underhaugsveien og Professor Dahls gate. Dette inngikk i hovedveien mellom Oslo (Gamlebyen) og Ringerike med oppland.^[15] For mange pilegrimer på vei til Nidaros gikk pilegrimsleden av den grunn forbi Aker kirke.

I 1186 ga biskop Helge av Oslo Aker kirke til Nonneseter kloster. Det er usikkert hva denne overføringen innebar, det kan ha dreid seg om ansvar for sognekirkene eller om å gi klosteret et økonomisk grunnlag. Akergårdene var oppført som klosterets jordegods. Eierforholdene for øvrig er uklar: Det er mulig at Akergårdene, med den sentrale beliggenheten, var kongens eiendom og kongen derfor lot bygge kirke der. Samtidig hadde kongen residens i byen og hadde egen kirke der, mens biskopen fikk egen kirke ved oppføring av domkirken.^[16] I middelalderen var det i Oslo herad dessuten kirker i Maridalen, på Furuset, på Smestad og på Hovin, og ifølge Jens Nilssøns notater i 1590 var disse annekser til Aker og ikke i vanlig bruk. I Maridalen ble det holdt gudstjeneste tre ganger i året og i 1820 var Maridalskirken ruin; de tre andre er helt forsvunnet. Etter reformasjonen var situasjonen trolig den samme som i tidlig kristen tid med Aker som eneste kirke i Osloherad.^[17]

Fra 1587 var den underlagt Akershus slottskirke. Kongen solgte kirken i 1723 til private:^[18] Bøndene Even Holmen, Even Sørsense, Jon Blinderen og lensmann Johannes Skøien overtok kirken for 800 riksdaler. I 1737 kjøpte kapellan Otto Holmboe kirken og etter enkefru Maren Holmboes (hennes far var Bernt Ancher) død ble den i 1783 solgt til hennes nevø Peder Anker på Bogstad for 4710 riksdaler.^[19] I 1849 kjøpet kommunen kirken for 4000 spesidaler av de daværende eierne Karen Wedel-Jarlsberg, Lars Sogn og lensmann Morten Poulsen.^[19] Ettersom kirken var i svært dårlig stand og «ikke bemerkelsesverdig ved annet enn sin alder», ble rivning vedtatt av Aker kommune på midten av 1800-tallet. Et alternativ var å selge til Christiania kommune, men Christiania ville utsette saken til spørsmålet om byutvidelse var avklart. Fortidsminneforeningens arbeid for bevaring førte til at kirken ble reddet ved at Christiania kommune kjøpte den av Aker kommune i 1852. I 1859 havnet den innenfor byens grenser ved byutvidelsen det året.^[20][21] Den ble overtatt av Aker kommune i 1849 og av Christiania kommune i 1852. Den var hovedkirke i Aker frem til 1855.

Christiania ble utvidet med deler av Aker 1. januar 1859 og de kirkelige forholdene ble nyordnet.^[22] På grunn av stigende folketall ble Aker prestegjeld delt i tre på 1850-tallet og Vestre Aker kirke (ved Ullevål) og Østre Aker kirke (på Ulven gård) ble oppført. Den opprinnelig hovedkirken fikk da navnet Gamle Aker kirke og menigheten formelt opprettet i 1861.^[9] På grunn av stor folkevekst ble det i 1875 opprettet tre nye menigheter. I 1892 ble noe av Gamle Aker menighet oveført til Sagene kirke, i 1897 ble deler overført til Fagerborg kirke og i 1917 ble Markus sognekall skilt ut.^[22] Gamle Aker var sognekirke for Gamle Aker menighet fra menigheten ble opprettet i 1861 og fram til 2012. Da ble Gamle Aker menighet del av et nyopprettet sokn som het Sentrum og St. Hanshaugen sokn (SSH), som besto av menighetene Gamle Aker, Lovisenberg, Trefoldighet og Oslo domkirke. Markus menighet og kirke var lagt ned på et tidligere tidspunkt, og deler av denne inngikk også i SSH. Fra 1. januar 2020 er det opprettet et nytt sokn som heter St. Hanshaugen sokn, med kirkene Gamle Aker og Lovisenberg.

 

 

Kirken er plyndret og flere ganger skadet i brann. Lensherre Mogens Gyldenstjerne plyndret kirken i januar 1532 som en hevnaksjon etter Christian IIs beleiring av Akershus festning.^[23] Brannen i 1592 førte til at en del av kalksteinene sprakk og skallet av, noe som stadig er synlig enkelte steder.^[20] Etter lynnedslag i 1703 ble tårn, kirkeklokker og hele inventaret ødelagt. Bare murene sto igjen og gjenoppbygging ble anslått å koste 1800 riksdaler. I august 1704 var den midlertidig innredet og i mellomtiden brukte menigheten Kristkirken på Hammersborg.^[23] Kirkebygget ble dårlig vedlikeholdt de årene det var i privat eie fra 1723. I 1840-årene var tilstanden kritisk.^[19]

Ettersom kirken var i svært dårlig stand og «ikke bemerkelsesverdig ved annet enn sin alder», ble rivning vedtatt av Aker kommune på midten av 1800-tallet. Rivingsvedtaket førte til stor strid med omfattende debatt i avisene. Bakgrunn for striden var en voksende interesse for det historiske og antikvariske ved gamle bygg samtidig var det ønske om mer tidsmessige kirkebygg med mer plass og lys. Historikeren Ludvig Kristensen Daa kritiserte arkitekt Heinrich Ernst Schirmer og kommunen; professor P.A. Munch og antikvar Nicolay Nicolaysen støttet Daa. Schirmer mente bygget var uten historisk eller kunstnerisk verdi, og de veldige murene opptok mye plass og kirken var upraktisk og trist. Adolf Bredo Stabell, Akers ordfører og redaktør i Morgenbladet, støttet rivingsalternativet ivrig.^[21] Schirmer var konsulent for Aker kommune og mente at den enten måtte rives eller bevares som et minnesmerke. Aker kommunstyre bekreftet 3. april 1852 rivningsvedtaket og siste gudstjeneste skulle holdes 24. april.^[24]

Schirmer målte opp kirkebygget i 1851 og denne tegningen ble publisert i Morgenbladet i 1852 sammen med hans forslag til restaurering/nybygg. Schirmer foreslo å bevare kirkens hovedtrekk og gjøre kirkerommet om til ett skip ved å bruke slanke pilarer. Han foreslo å utvide koret mot nord og et jevnt antall vinduer.^[25] P.H. Holtermann laget tegninger av kirken og disse ble tatt inn i Fortidsminneforeningens årbok for 1855.^[26]

Et alternativ var å sette bygget i stand og utvide for dekke behovet til en voksende menighet. Et annet alternativ var å selge til Christiania kommune, men Christiania ville utsette saken til spørsmålet om byutvidelse var avklart. Fortidsminneforeningens arbeid for bevaring førte til at kirken ble reddet ved at Christiania kommune kjøpte den av Aker kommune i 1852. Kirken ble kjøpt ved blant annet midler innsamlet blant private i Christiania og i Aker samt tilskudd fra Fortidsminneforeningen. Avtale ble inngått i august 1852 og godkjent i statsråd i desember 1852. Avtalen innebar at Aker kunne bruke kirken i ytterligere 6–8 år og kirkegården i 50 år. I 1859 havnet den innenfor byens grenser ved byutvidelsen det året.^[20][24]

Arkitektene Heinrich Ernst Schirmer og Wilhelm von Hanno ble i 1856 forespurt om forslag til istandsettelse i samme stil og basert på opprinnelig murverk; arkitektenes forslag gikk langt ut over denne rammen. Fortidsminneforeningen mislikt forslaget og Georg Andreas Bull fikk i oppdrag å lage et nytt forslag. Formannskapet godkjente Bulls forslag. Schirmer og von Hanno fikk i oppdrag å gjennomføre arbeidet.^[27] Ved dette arbeidet ble kirken forsøkt tilbakeført til en antatt opprinnelig form og flest mulig spor av endringer etter middelalderen ble fjernet. Av hensyn til lys ble det brukt større vinduer enn det hadde vært da kirken var ny.^[22] Utvendig ble den restaurert i 1861 og den fikk da sitt store sentraltårn i stedet for den tidligere takrytteren. De kraftige pilarene under det nye tårnet viser at et slikt tårn trolig var planlagt i utgangspunktet og av ukjente grunner aldri oppført. Et mål var å føre kirken tilbake til en opprinnelig stand og samtidig var det en modernisering; blant annet ble utvendig kalkpuss fjernet og flere nye større vinduer ble satt inn på sørveggen. Vinduene fikk teglsteinsomramminger.^[20] Ved restaureringen rundt 1860 fikk bygget nytt yttertak. Ved renovering på 1600-tallet ble det kjøpt omkring 10.000 takstein. Apsiden ble tekket med bly. Det er usikkert hva takket var dekket med opprinnelig. Dørene slo opprinnelig innover. Det var ikke inngang på nordsiden. I 1673 ble et våpenhus foran sørinngangen omtalt og kort etter ble det oppført våpenhus ved vestinngangen og ved kordøren.^[28]

I årene 1950–1955 ble det gjennomført en ny restaurering hovedsakelig basert på arkitekt Peter Daniel Hofflunds planer. Tanken var å sette bygget i stand med best mulig bevaring av alle opprinnelige.^[29] Innvendig ble blant annet at pussen og den hvite kalken på murveggene ble fjernet.^[20] Det ble innredet rom i kjelleren.^[29] En prekestol og døpefont i barokk stil ble satt inn i kirken. De er skåret av Thomas Blix i 1715. Ny fot og himling ble skåret etter forbilde av andre arbeider av Blix. Prekestolen er et av de få inventarstykker som har vært i sammenhengende bruk siden den ble anskaffet.

Kirken ble bygget på gården Aker, som dermed kom til å gi navn til sognet og senere herredet (se Aker). Gårdens areal strakte seg helt ned til Akersneset ved Oslofjorden. Da kong Håkon V anla sin borg på neset omkring 1300, fikk også den navn etter gården: Akershus. Borgen ble lensresidens, og derfor fikk hele lenet, senere amtet og fra 1918 fylket også navnet Akershus, indirekte etter gården Aker. Endelig fikk stiftet eller bispedømmet som omfattet det meste av Østlandet i 1664 navn etter stiftamtet: Akershus stiftamt.

Gamle Aker kirke er en treskipet romansk basilika med kor, sidekapell og sentraltårn, bygd av kalkstein fra et steinbrudd der Vår Frelsers gravlund ligger idag, og fra øyene i Oslofjorden.^{[trenger referanse]}

 

Ifølge Øystein Ekroll er byggematerialet lokal orthokalkstein som finnes på Ekeberg og Økern.^[20] Ytterveggene er av fint tilhugget kvaderstein unntatt midtskipets langvegg som er av grovt tilhugget stein. Murene hviler på sokkel som stikker ut. De innvendige veggene er mindre presist tilhuggget enn utvendige flater. Enkelte steder er kvaderstein reparert med kunststein. Øverst på murene og rundt vinduene er det teglstein. Alle murflatene er ubehandlet.^[30]

Bygget er omtrent 40 meter langt.^[29] Midtskipet har høyere tak enn de smalere sideskipene og tre par kraftige runde pilarer bærer veggene mellom midtskip og sideskip.^[31] Midtskip og kor har saltak, sideskip har pulttak og tårnet en spiss pyramideformet hjelm. Apsidetakene over kor og over kapellet har kjegleform.^[29] Sentraltårnet blir båret av vinkelformede pilarer (tårnfot) som danner små tverrskip som er synlige bare innenfra; den sørlige har en alternisje som vender mot det sørlige sideskip, den nordlige en åpning til kapellet som har en egen apside. Kapellet er et eget rom nord for koret hvor det er en smal dør. I midtsskipsveggen er det høyt oppe vinduer som slipper lys direkte inn i hovedskipet.^[20] Skipet har inngang fra vest og sør. Vestmuren har to vinduer, et stort over døren og et lite i gavlen. Sørveggen har fem vinduer (til sideskip og tverrskip), midtskipet har tre vinduer og nordveggen har gjennmurte vindusåpninger. Koret har vindu mot sør og de to apsidene har vindu mot øst (korets apside har gjenmuret vindu mot sør). Tårnet har to åpninger mot alle fire sider øverst, mot nord og sør har tårnet ytterligere to vinduer på hver side. Kapellet har ikke inngang utenfra. De er nedgangen til kjelleren nord i tverrskipet. Kapellets tak er til dels tønnehvelv og de to apsiden halvkuppelhvelv; de øvrige rom har flat himling og bærende takkonstruksjon av treverk.^[30]

Nikolaikirken på Granavollen og Ringsaker kirke er også blant de fåtallige østenorske basilikaene.^[32] Tårnet satt opp i 1860-årene er trolig laget etter modell av Ringsaker kirke; Nikolaikirken har et lignende tårn og denne typen tårn finnes i Norge bare i disse tre kirkene.^[33]

Gamle Aker er en av få norske middelalderkirker i stein der hele vegger er laget av fint tilhugget kvaderstein; blant annet finnes slikt i Nidarosdomen, Giske kirke og Alstahaug kirke. Dette var en kostbar byggemetode fordi det var mye arbeid for steinhuggere å hugge til hver stein.^[34] Skipet er 27 meter langt, nesten like langt som Hallvardskatedralens skip på 28 meter.^[20] I vestveggen, inne i den tykke muren, er det en smal vindeltrapp som opprinnelig gikk opp til loftet og tårnet. Ved ombyggingen i 1860 ble deler av vestmuren bygget opp på nytt og bare nedre del av vindeltrappen er bevart. Adkomsten til loftet og klokketårnet går etter det via stige inne i kirkerommet.^[35]

Nordsiden hadde fra begynnelsen av ingen vinduer eller innganger, noe som var typisk for bispedømmene Hamar og Oslo, og ellers ikke i landet. De opprinnelige vinduene var små og ga lite lys. Rundt 1630 ble lysforholdene søkt forbedret med det som ble kalt takvinduer. Senere kom det seks store rektangulære vinduer (tre på nordsiden og tre på sørsiden), som på 1800-tallet ble erstattet av rundbuevinduer i romansk stil og samtidig ble vinduer på nordsiden og på apsidens sørside murt igjen for få tilbake middelalderens vindusordning.^[36]

Etter restaureringen på 1950-tallet har kirken et enkelt interiør med nakne umalte vegger og løse stoler (ikke benker). I middelalderen var veggene pusset og hvitkalket. Det er ikke bevart inventar fra middelalderen. Prekestolen og døpefonten ble skåret i 1715 av Thomas Blix. Prekestolen er barokk helt dekket av akantus og ble inspirert av Oslo domkirkes prekestol fra 1700. Prekestolen har en nyere himling og er reparert med nyere fot. Døpefonten forestiller et barn som bærer en skå og er dekorert med frukter og bånd; denne stilen var populær på den tiden. Glassmaleriet i apsidens østvindu er laget Thorvald Moseid.^[20]

Før restaurering og ombygging rundt 1860 hadde kirken takrytter med firkantet underbygg og åttekantet, sponkledd hjelm med forgylt spir. Spiret var toppet med kule, vindfløy og kors. Vindfløyen hadde Frederik IVs monogram. Ved ombyggingen ble terrenget foran vestveggen senket og kirkegårdsporten fjernet.^[35]

•  
  Tegning fra 1852 før takrytteren og spir ble erstattet av et kraftig tårn.
•  
  Innvendig i 1905 med hvitkalkede vegger

  Foto: Severin Worm-Petersen
•  
  Koret i Gamle Aker kirke

  Foto: Roger Robberstad, 2021
•  
  Sidealteret i søndre sideskip.

  Foto: Roger Robberstad, 2021
•  
  Døpefont av Thomas Blix fra 1715 i tre, formet som et barn som bærer en skål på hodet
•  
  Prekestolen.

  Foto: Roger Robberstad, 2021
•  
  Apsis og gravlund.

  Foto: Roger Robberstad, 2021

På Gamle Aker kirkegård finnes gravminner over blant andre Herman Major Schirmer og Adolf Schirmer sønner av arkitekt Heinrich Ernst Schirmer som sto for restaureringsarbeid på 1800-tallet.^[5] Gravminne over Enevold de Falsen, jurist og forfatter, står rett ved kirken.^[37][38] Hans Nielsen Hauge, lekpredikant, ble gift i Aker kirke. Han og hans kone ble gravlagt der; hun døde etter en fødsel og ble gravlagt samme dag som barnet ble døpt.^[39][40]

• Brandt, Ragnar (1961). Menigheten med den gamle kirke : 1861–1961 : utgitt ved Gamle Aker menighets 100-års jubileum. Menighetsrådet. 
• Ekroll, Øystein og Morten Stige; foto: Jiři Havran (2000). Middelalder i stein. Oslo: ARFO. s. 84 – 86. ISBN 8291399093. CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste (link)
• Skjelbæk, Sverre (red.) (1980). Gamle Aker kirke Festskrift ved kirkens 900-års jubileum. Alvheim & Eide akademisk forlag. ISBN 8290359012. 
• Gamle Aker kirke; oslobyleksikon.no
• Ældre Borgartingslov  : Vikens kristenret, tillikemed endel ældre lovregler om ekteskapsstiftelse og trolovelse …. P. Soelberg. 1914. 

• (en) Gamle Aker kirke – kategori av bilder, video eller lyd på Commons  
• (en) Gamle Aker kirke – galleri av bilder, video eller lyd på Commons  
• St. Hanshaugen sokn; kirken.no
• (no) «Gamle Aker kirke». Kirkesøk. Den norske kirke. 
• (no) «Gamle Aker kirke». Kulturminnesøk. Riksantikvaren – Direktoratet for kulturminneforvaltning. 
• gamleakerkirke.no – et eksamensprosjekt ved Høgskolen i Oslo, 2010