Frihetens øyeblikk

Romanene er uten en egentlig ytre handling. Historiene blir fortalt i jeg-form av en gammel rettstjener, bosatt i Heiligenberg. Jegpersonen har flere ytre trekk felles med forfatteren: han har en fortid som skipsredersønn i en kystby, som flyktning i Stockholm, som kunstmaler, forfatter og vandringsmann i Mellom-Europa og Italia.^[3] Boken har tre nivåer. I ett nivå forteller jegpersonen fra sin nåtidssituasjon, hvor han utøver «den daglige urett» innenfor rammen av rettsvesenet, og fra sitt yrke som rettens tjener. Med fortellerens egne ord: «Og her i denne alpedalen er jeg – sjømannen og vandringsmannen, sangeren, apokalyptikeren og spillemannen – jeg, av alle mennesker! – blitt rettstjener».

Et annet nivå av teksten er fortellerens beretning fra den tiden han befant seg i «landet Kaos». I det tredje nivået er bøkene å betrakte som metaromaner: Jegpersonen forteller sitt arbeide med å skrive et verk om Bestialitetens historie. Slik forstått blir verket også en indre selvbiografi, som helt eller delvis avspeiler forfatterens egne erfaringer, synspunkt og selvforståelse. Bestialitetens historie forteller om menneskets perversitet, stygghet og ondskap, med vekt på europeisk historie fra conquistadorenes slakt av mennesker, via heksebål og inkvisisjonen til Stalin, Hitler og første verdenskrigs skyttergraver. Hele boken er en protokoll, hvor menneskene omtales som «de små bjørnene» som gjør det de er oppdratt og ment til å gjøre, og ingenting mer. Forfatterens tese er at disse menneskene mangler sjel og dødsbevissthet.

Romanene er en dyster kavalkade av ondskapsnedtegnelser, makaber humor, refleksjoner over kunst og livets storhet. Den er «skrevet i en blanding av dokumentarisme og naturalisme, av poesi og eksakthet. Den har noe av Ernest Hemingways kjølige ironi og uutholdelige nihilisme over seg, hans poetiske saklighet og svarte humor».^[4]

Tittelen Frihetens øyeblikk er via et resonnement hentet fra tyrefekting: Bjørneboe mener at sannhet er en forutsetning for frihet. I tyrefektning er sannhetens øyeblikk det siste øyeblikket av livet, da dødsbevisstheten inntrer. Forfatteren vil med dette si at bare den som erkjenner dødens realitet kan være fri.^[5]

I seriens annet bind, Kruttårnet, er fortelleren vaktmester i galehuset «La Poudrière» (fransk for kruttårnet). Skildringen av ondskapens historie kommer her til uttrykk i en serie foredrag som holdes av både ansatte og innsatte ved galehuset. Romanen munner ut i en tilslutning til anarkismens idéer.

I det siste bindet Stillheten befinner fortelleren seg i en by Nord-Afrika, og fokus ligger på den tredje verdens historie, europeernes skyld og imperialismens svarte sider.

• Utgaven fra 1995 | 1995 (illustrert) hos Nasjonalbiblioteket.