Fridtjof Nansen

Nansen ble født på Store Frøen gård i Vestre Aker rett utenfor Christiania (Oslo). Faren hans var sakfører Baldur Fridtjof Nansen. Hans mor Adelaide Johanne Thekla Isidore var datter av major og baron Christian Frederik Vilhelm Wedel-Jarlsberg. Hun var først gift med løytnant Bølling.

Nansen hadde seks halvsøsken og en bror. Han gikk på skole i Kristiania og interesserte seg allerede her for naturfagene. Etter skolegangen ønsket han å bli offiser i marinen, men etter råd fra faren begynte han i stedet å studere zoologi ved Det Kongelige Frederiks Universitet i Kristiania i perioden 1880–1882. I 1882 fikk han en stilling som 2. konservator ved Bergens Museum, der han skrev avhandlingen om slimålens nervesystem, som resulterte i en doktorgrad i 1888. Mens han arbeidet i Bergen, fikk han sjansen til å bli med selfangstskuta DS «Viking» fra Arendal til Nordishavet og Grønland, hvor han fikk sin første arktiske erfaring og ideen til skiferden over Grønlands innlandsis.^[15]

I 1884 gikk Nansen på ski over fjellene mellom Bergen og Kristiania (Oslo), beretningen ble trykt i Aftenposten som føljetong. Han tok først toget til Voss, videre til fots eller på ski til Gudvangen, med dampbåt til Lærdal, til fots gjennom Lærdal og over Hemsedalsfjellet, videre ned Hemsedal og Hallingdal til Krøderen. Nansen brukte fem dager fra Voss til Krøderen der han kunne ta tog det siste stykket til Kristiania. Tilbaketuren gikk samme vei med unntak av at han gikk fra Hol over Geitryggen og Hallingskeid til Voss.^[16] I Kristiania deltok han i Husebyrennet (niendeplass) før han returnerte til Bergen.

Nansen giftet seg 11. august 1889 med konsertsangerinnen Eva Nansen (født Sars). Hun døde 9. desember 1907. Sammen hadde de fem barn. Nansen giftet seg på nytt i 1919 med Sigrun Munthe. Hun var datter av Jenny Bjørnson og Jørgen Flood Sandberg, og hadde tidligere vært gift med Gerhard Munthe.^{[note 1][17]}

Nansen døde 68 år gammel 13. mai 1930 og ble bisatt 17. mai. Gravferden fra Universitetets aula ble en nasjonal begivenhet med to minutters stillhet og flagg på halv stang over hele landet. Urnen ble satt ned i hagen ved hans hjem Polhøgda ved Lysaker i Bærum. Nansen betegnet seg som agnostiker^[18] og fikk en borgerlig gravferd på statens regning.^[19][20]

Fra 1958 er Polhøgda en forskningsstiftelse som driver forsking knyttet til Nansens arbeidsfelt gjennom Fridtjof Nansens Institutt.

Nansen utdannet seg innenfor medisin og biologi i Bergen, og ble 2. konservator ved Bergen Museum i 1882 under 1. konservator Johan Koren som han forøvrig etterfulgte som 1. konservator i 1885. Der sorterte han havprøver av planter og dyr som ble innsamlet ved Den norske Nordhavsekspedisjon 1876–78. Under dette arbeidet bestemte han seg for å spesialisere seg i nevroanatomi, i første rekke hos laverestående virveldyr som leddorm (virvelløst dyr), slimål og lansettfisk. Dette førte ifølge professor Albert Gjedde til banebrytende arbeid i beskrivelsen av nervecellenes kontaktpunkter (synapser),^[21] og han vant «Joachim Frieles Guldmedaille», selv om arbeidet i ettertid har forblitt lite sitert.^[22]

Høsten 1885 ble Nansen ferdig med sin første avhandling, Bidrag til Myzostomernes Anatomi og Histologi. I 1886 fulgte avhandlingen Foreløbig Meddelelse om Undersøgelser over Centralnervesystemets histologiske bygning hos Ascidiene samt hos Myxine Glutinosa, som var et forarbeid til hans doktoravhandling The structure and combination of the histological elements of the central nervous system.^[23][24] Avhandlingen var et viktig bidrag til den begynnende nevrovitenskapen, og ringvirkningene fra dette arbeidet er kanskje hans største bidrag til menneskeheten. Nansen var med å utforme nevronteorien, som hans kollega Santiago Ramón y Cajal fikk nobelprisen for i 1906. Teorien om hvordan nerveceller kommuniserer med hverandre og danner nevrale nettverk har vært grunnleggende i forståelsen av hvordan hjernen virker. Ifølge professor Albert Gjedde burde Nansen delt prisen med Forel og Cajal.^[25]

Nansen var professor i zoologi 1897–1908 og i oseanografi 1908–1930 ved Det Kongelige Frederiks Universitet (senere kjent som Universitetet i Oslo).

 

Nansen ønsket å utforske det indre av Grønland. Tidligere ekspedisjoner, blant andre Adolf Erik Nordenskiöld hadde forsøkt å gå fra den bebodde vestkysten til den ubebodde østkysten. Nansen bestemte seg i stedet for å gå fra øst mot vest. Forskjellige autoriteter angrep ham for dette,^[26] men han trosset advarslene. Til å være med på ferden valgte 26 år gamle Nansen Otto Sverdrup (33), Samuel Balto (27), Oluf Dietrichson (32), Ole Nilsen Ravna (46) og Kristian Kristiansen (23).^[26]

På grunn av isforholdene lyktes ikke Nansen og hans menn å komme i land da ekspedisjonen ankom til Grønlands østkyst med selfangerskuta «Jason». De drev i flere døgn på et isflak sørover langs kysten. Etter å ha kommet inn til land, rodde og seilte de i to små båter i tolv døgn nordover langs østkysten. På ski forlot de Umivik 15. august 1888, og de ankom til Ameralikfjorden på vestkysten 29. september 1888. Dette var den første dokumenterte kryssingen av Grønland.

3. oktober ankom de Godthåb (Nuuk), men måtte overvintre der fordi den siste båten før vinteren hadde dratt. I denne perioden studerte Nansen inuittene og lærte mye om kajakker, roing og overlevelse i ekstreme forhold. Etter turen skrev han også to bøker, Paa ski over Grønland (1890) og Eskimoliv (1891). Paa ski over Grønland ble oversatt til engelsk og tysk og påvirket skiidrettens utbredelse internasjonalt.^[27] Nansen mente selv i ettertid at det viktigste med ferden var at den dannet innledningen til den rekke norske polarferder av større rekkevidde, som senere ble utført.^[28]

 

Nansens idé om å drive med en skute til Nordpolen ble til da han i 1884 leste en avisartikkel i Morgenbladet av professor Henrik Mohn om en transpolar strøm i det arktiske hav. Artikkelen viste til at det var funnet vrakgods ved Grønlandskysten fra skuta «Jeanette» som var skrudd ned i isen nord for Nysibirøyene i 1881.

 

Fra 1893 ledet Nansen en ekspedisjon med den spesialbygde polarskuta «Fram». Nansen hadde valgt Otto Sverdrup til kaptein om bord. Øvrige ekspedisjonsdeltakere var Sigurd Scott Hansen som geofysisk observatør, lege Henrik Greve Blessing, styrmann Theodor Claudius Jacobsen, førstemaskinist Anton Amundsen, stuert Adolf Juell, annenmaskinist Lars Pettersen, fyrbøter og meteorologiassistent Hjalmar Johansen, altmuligmann Peder Leonard Hendriksen, elektriker og meteorologiassistent Bernhard Nordahl, altmuligmann Ivar Otto Irgens Mogstad og altmuligmann Bernt Bentsen.

«Fram» forlot Norge fra Vardø 21. juli 1893, seilte østover Nordøstpassasjen langs nordkysten av Sibir til 133° 37′ grader øst. 22. september 1893 frøs skuta fast i isen og ble drevet med over Polhavet i tre år. Dette var planlagt. Hensikten med dette var at «Fram» skulle drive med isen over polpunktet, slik at ekspedisjonen skulle bli den første som kom til Nordpolen. Nansen visste at det var funnet tre fra Sibir på Grønlands østkyst, så alt tydet på at hele Nordpolområdet var hav. Ekspedisjonen foretok mange vitenskapelige observasjoner og målinger innen meteorologi, magnetisme, oseanografi og astronomi.

 

Planen til Nansen om å la «Fram» drive over polpunktet slo feil. «Fram» hadde ikke rukket å komme langt nok øst før den frøs fast i isen nord for Sibir. Etter to overvintringer i «Fram» forlot Nansen og Hjalmar Johansen, 14. mars 1895, skipet for å gå mot Nordpolen på ski og med hundespann, tre kjelker og 27 hunder. Det var −40 °C på avreisedagen. «Fram» var da 600 km fra Nordpolen. 7. april snudde de på 86° 14′ nordlig bredde, da de fant ut at de ikke ville rekke å gå til Nordpolen og tilbake i løpet av den korte arktiske sommeren. 86° 14′ var Nansens egen måling, senere er dette korrigert til 86° 04′. Det var uansett det nordligste punkt hvor det til da var registrert at noe menneske hadde vært. Tilbaketuren ble også både strabasiøs og farlig. En farlig episode inntraff da en isbjørn plutselig dukket opp og kastet seg over Johansen. Nansen hadde lagt fra seg geværet og kunne ikke nå det. Johansen som lå under bjørnen ropte da over til kameraten: «Nå får De nok skynde Dem, skal det ikke bli for sent».^[29] Nansen og Johansen overvintret i et selvbygd vinterkvarter på Frans Josefs land. De bygde hytta av stein med primitive redskaper: En avskåret kjelkemeie var spett, et hvalrosskulderblad var spade, og en skistav og en hvalrosstann ble brukt som hakker. Hytta var tre meter lang og to meter bred innvendig, og høyden var slik at Nansen nesten kunne stå oppreist.^[30] Den var bygd av stein, tettet med mose og skinnrester og isolert med is og snø. Hyttetaket var kledt med hvalrosskinn, hadde en rekvedstokk som mønsås. De overlevde på tran, hvalrosspekk og isbjørnkjøtt, og spekket ble også brukt til brensel. Julaften 1895 skriver Nansen at han vasket seg i en kvart kopp vann, dessuten byttet både Johansen og han skjorter: De satte den ytterste innerst og den innerste ytterst. Nyttårsaften foreslo Nansen at de skulle bli dus.

Sommeren 1896 fortsatte de, delvis over land og delvis i de selvbygde kajakkene. En gang holdt det på å gå galt: De to kajakkene, som var surret sammen som en katamaran, drev av mens Nansen og Johansen var oppe på land. Nansen rakte uret til Johansen, kastet av seg noe av klærne, la på svøm ut i isvannet og fikk berget kajakkene.^[31] På Kapp Flora, lenger sør på Frans Josefs Land, møtte de en britisk ekspedisjon under ledelse av Frederick George Jackson. Nansen hadde møtt Jackson fire år tidligere i London. Men Jackson kjente ikke igjen denne villmannen som plutselig sto der foran ham. Det er to versjoner av hva som ble sagt da Jackson og Nansen tilfeldig møttes på Kapp Flora. Britens forløsende ord var: «How do you do?»^[32] eller de var: «Doctor Nansen, I presume?»^[33] Nansen og Johansen fikk skyss med den britiske forsyningsskuta «Windward» til Nord-Norge,^[34] og de ankom til Vardø 13. august 1896. Én uke senere ankom «Fram» under ledelse av Otto Sverdrup til Skjervøy og de kunne gjenforenes i Tromsø. Deretter fulgte en triumfferd langs hele kysten til Oslo der de kom fram 9. september. Overalt ble de feiret som nasjonalhelter.

 

 

Nansen skrev boka Gjennom Sibir om ferden sin ned Jenisej til Krasnojarsk i 1913. I dag er han en av Krasnojarsk største helter og fortsatt høyst levende i folks minne. Jonas Lied, som organiserte reisen fra Norge til Sibir, hadde stiftet Det sibirske kompani for å drive handel og industri i Sibir og grunnla blant annet et sagbruk i Lesosibirsk ved Jenisej, som sies å være verdens største. Lied og Nansen fikk i gang en handelsrute ned Jenisej og rundt Kola og norskekysten til Europa som sibirjaker i dag drømmer om å gjenopprette^{[trenger referanse]}.

Flere priser for vitenskapelig innsats er knyttet til Nansens navn. Den fremste av disse er Fridtjof Nansens belønning for fremragende forskning, med den tilknyttede Nansenmedaljen for fremragende forskning, som tildeles for innsats innen humaniora og samfunnsfag, samt realfag og medisin. Framkomiteens Nansenbelønning tildeles for utforskning av polarområdene innen fagfeltene biologi, geografi, geofysikk, geologi eller oseanografi.

 

 

Som en radikal unionsmotstander og nasjonalist deltok Nansen aktivt i uavhengighetsprosessen som førte til unionsoppløsningen i 1905. Han utnyttet sin verdensberømmelse og foredragsturneene utenlands til å utbre forståelse for det norske synet på unionen. Hjemme ble han en viktig opinionsdanner med sine foredrag, sine fem appeller i Verdens Gang om vilje og mannsmot, og kampskriftet Norge og Foreningen med Sverige. Statsminister Christian Michelsen sendte ham som uoffisiell diplomat til London og Berlin, og hans innlegg i The Times 25. mars skal ha bidratt til å underbygge Norges stilling i unionsstriden. Nansens tale på Festningsplassen 17. mai 1905 bidro sterkt til den folkelige oppslutningen om regjeringens arbeid for unionsoppløsning.

I likhet med de ledende politikerne i Michelsens regjering var han opprinnelig en markert republikaner. Dette standpunktet delte han med personligheter som Bjørnstjerne Bjørnson og Arne Garborg. Etter diskusjoner, særlig med Sigurd Ibsen, endret disse tre standpunkt til å støtte et monarki med den danske prins Carl som norsk konge. Dette ut fra en tenkning om at det ville kunne skape nærmere bånd til Storbritannia. Nansen deltok aktivt på monarkistenes side i valgkampen før folkeavstemningen 12. og 13. november 1905. Han bidro aktivt til å overtale prins Carl og prinsesse Maud til å takke ja til å bli kongepar i Norge.^[36] Nansen ble senere en fortrolig og nær venn av kongeparet, og han lærte dem å gå på ski.^[37]

Nansen ble utnevnt til Norges første minister i London 1906–08 og ble en nær venn av kong Edvard VII av Storbritannia. I London oppnådde han å få britiske garantier for norsk territoriell suverenitet.

I 1909 var Nansen med på å stifte partiet Frisinnede Venstre.^[38] I 1915 ble han, til tross for sitt arbeid for nedrusting, president i Norges forsvarsforening, NFF. Som en motkraft til Arbeiderpartiets stadige vekst, ble Nansen lansert som en mulig statsministerkandidat i en bred borgerlig samlingsregjering, men dette forsøket falt sammen. I 1918 ble Nansen den første formann i Den norske forening for Nationernes Liga, en forening som skulle bidra til opprettelsen av en fredsliga mellom nasjonene etter første verdenskrig (tilsvarende den engelske League of Nations Union). I 1925 deltok han i stiftelsen av Fedrelandslaget. Nansen ble leder i Pan-Europa-bevegelsen.^[19] Nansen tok avstand fra den norske okkupasjonen av Eirik Raudes land, og mente Grønland tilhørte eskimoene. I forbindelse med første verdenskrig forlot han den nasjonale holdningen. Han mente at imperialisme og politikernes maktbegjær hadde drevet landene ut i krig.^[39]

Ifølge Harald Dag Jølles biografi var Nansens politiske ideer og refleksjon særlig avansert, og reflekterte i stor grad borgerlig tankegods i samtiden. Nansens tro på sterke, handlekraftige menn og frustrasjon over partibasert parlamentarisme nærmet seg en antidemokratisk holdning. Han var internasjonalist og hadde ikke sans for nasjonalismen som lå bak Norges krav på Grønland. Nansen var tilhenger av internasjonale domstoler. Han gjennomskuet antisemittismen bak forsøk på å forby tradisjonell jødisk slaktemetode. Nansen var medlem av Norges Fredsforbund og avskydde krig, samtidig var han tilhenger av militærtjeneste som en disiplinerende og oppdragende erfaring. Jølle gjengir rasistiske uttalelser fra Nansen blant annet i omtale av Samuel Balto og Ole Ravna som deltok på Grønlandsekspedisjonen. Nansen skrev om «negerspørsmålet» i USA og omtalte de svarte der som en mindreverdig rase.^[40]

 

Etter første verdenskrig arbeidet Fridtjof Nansen for repatriering av krigsfanger og for hjelp til flyktninger. Under vestmaktenes blokade av det revolusjonære regimet i Russland forsøkte han å få nødhjelp igjennom til den russiske befolkningen, som var rammet av hungersnød på grunn av borgerkrigen. Quisling og Konstantin Gulkevitsj var blant Nansens medarbeidere.

Nansen fikk ansvaret fra Folkeforbundet og Røde Kors å lede utvekslingen av krigsfanger etter første verdenskrig. I løpet av kort tid ble 427 886 fanger fra 26 land skysset til sine hjemland. Dette var en av de få suksessene i Folkeforbundets historie

 

I april 1920 ble Nansen Folkeforbundets første høykommissær for flyktninger, og denne stillingen utnyttet han til å skape Nansenpasset for å hjelpe statsløse flyktninger.^[41] Det ble etterhvert anerkjent av de fleste stater. Samme år organiserte han nødhjelpen til de millioner av russere som var rammet av hungersnød. I dette prosjektet hadde han Vidkun Quisling som medarbeider. Etter krigen mellom Det osmanske rike og Hellas bidro han til fredsslutningen ved Lausanne-traktaten i 1923 og til utveksling av fordrevne folkegrupper. Som følge av folkemordet på armenerne i Det osmanske rike var de fleste av den store armenske befolkningen fordrevet, og Fridtjof Nansen engasjerte seg utover i 1920-årene særlig for å skaffe hjelp til de armenske flyktningene.

For sitt humanitære og fredsskapende arbeid fikk Fridtjof Nansen Nobels fredspris i 1922. Storparten av pengene brukte Nansen på greske bosettinger for flyktninger i Trakia og til to jordbruksstasjoner i Sovjetunionen, én i Ukraina og én ved Volga. Noe ble reservert til flyktninghjelpen til statsløse flyktninger. Det som var igjen av disse ble etter Nansens død overført til et fond med samme formål.^[42]

 

Nansen mottok en rekke norske og utenlandske utmerkelser i tillegg til Nobels fredspris. Han ble ridder av St. Olavs Orden i 1889, fikk storkorset av samme orden i 1896 og storkorset med kjede i 1925. Blant hans mange utenlandske ordener var Dannebrogordenen (ridder), den britiske Viktoriaordenen (storkors) og den franske Æreslegionen (kommandør). Nansen ble også hedret med storkors av den bayerske Sankt Mikaels fortjenstorden, og ble utnevnt til storkors av Italias kroneorden, storoffiser av den italienske Sankt Mauritius' og Sankt Lasarus' orden, ridder av 1. klasse av den russiske Sankt Stanislaus-ordenen og storkors av den østerrikske Frans Josef-ordenen.^[43] Nansen ble i 1897 tildelt den danske Fortjenstmedaljen i gull med krone.^[44]

Han var æresdoktor ved flere utenlandske universiteter, og medlem av en rekke akademier og selskaper, inkludert Det Norske Videnskaps-Akademi og Det Kongelige Norske Videnskabers Selskab i Norge. Etter hans død ble den store samlingen av ordener han etterlot seg skjenket til Universitetes Myntkabinett, nå Myntkabinettet ved Kulturhistorisk museum. Her er den fremdeles en av de viktigste samlingene.

Fridtjof Nansen skrev mye, blant annet mange vitenskapelige verk. Her er en liten liste over de mer kjente ikke spesialiserte bøkene:

•   Denne artikkel inneholder tekst fra en publikasjon som nå er public domain: Fridtjof Nansen (1885). Bidrag til myzosomernes anatomi og histologi. John Griegs boktrykkeri.  [Online versjon av hele avhandlingen]
•   Denne artikkel inneholder tekst fra en publikasjon som nå er public domain: Nansen, Fridtjof (1861–1930) (1890). Paa ski over Grønland: en skildring af Den norske Grønlands-ekspedition 1888-89. Kristiania: Aschehoug. 
•   Denne artikkel inneholder tekst fra en publikasjon som nå er public domain: Nansen, Fridtjof (1861–1930) (1891). Eskimoliv. Kristiania: Aschehoug. 
•   Denne artikkel inneholder tekst fra en publikasjon som nå er public domain: Nansen, Fridtjof (1861–1930) (1897). Fram over Polhavet: den norske polarfærd 1893–1896. 1. Kristiania: Aschehoug. 
•   Denne artikkel inneholder tekst fra en publikasjon som nå er public domain: Nansen, Fridtjof (1861–1930) (1897). Fram over Polhavet: den norske polarfærd 1893–1896. 2. Kristiania: Aschehoug. 
•   Denne artikkel inneholder tekst fra en publikasjon som nå er public domain: Nansen, Fridtjof (1861–1930) (1905). Norge og foreningen med Sverige. Kristiania: Dybwad. 
•   Denne artikkel inneholder tekst fra en publikasjon som nå er public domain: Nansen, Fridtjof (1861–1930) (1911). Nord i tåkeheimen: utforskningen av jordens nordlige strøk i tidlige tider. Kristiania: Dybwad. 
•   Denne artikkel inneholder tekst fra en publikasjon som nå er public domain: Nansen, Fridtjof (1861–1930) (1914). Gjennem Sibirien. Kristiania: Jacob Dybwads forlag. 
•   Denne artikkel inneholder tekst fra en publikasjon som nå er public domain: Nansen, Fridtjof (1861–1930) (1916). Frilufts-liv: blade av dagboken. Kristiania: Dybwad. 
•   Denne artikkel inneholder tekst fra en publikasjon som nå er public domain: Nansen, Fridtjof (1861–1930) (1920). En ferd til Spitsbergen. Kristiania: Jacob Dybwads forlag. 
•   Denne artikkel inneholder tekst fra en publikasjon som nå er public domain: Nansen, Fridtjof (1861–1930) (1923). Rusland og freden. Kristiania: Dybwad. 
•   Denne artikkel inneholder tekst fra en publikasjon som nå er public domain: Nansen, Fridtjof (1861–1930) (1924). Blant sel og bjørn: min første Ishavs-ferd. Kristiania: Dybwad. 
•   Denne artikkel inneholder tekst fra en publikasjon som nå er public domain: Nansen, Fridtjof (1861–1930) (1927). Gjennem Armenia. Oslo: Jacob Dybwads forlag. 
•   Denne artikkel inneholder tekst fra en publikasjon som nå er public domain: Nansen, Fridtjof (1861–1930) (1929). Gjennem Kaukasus til Volga. Oslo: Dybwad. 

Samlinger av brev, artikler og taler:

• Nansens røst. Artikler og taler av Fridtjof Nansen. Redigert av A. H. Winsnes. 2 bind. Dybwad, Oslo, 1942
• Fridtjof Nansen: Brev. Brev 1882–1930, utgitt for Nansenfondet av Steinar Kjærheim. 5 bind. Universitetsforlaget 1961–1978.
• Fridtjof Nansen: På ski over fjellet. På ski over Grønland. Friluftsliv. Eventyrlyst. Aventura forlag 1988
• Fridtjof Nansen: Eventyrlyst. Redigert av Erling Kagge. Kagge Forlag, Oslo, 2011. ISBN 9788248910558

 

 

Nansenmedaljen, opprettet i 1954 som en internasjonal hedersbevisning for fortjenstfull innsats for flyktninger, er oppkalt etter Nansen. Denne er siden 2001 knyttet til Nansenprisen, som også omfatter en pengebelønning.

Nansenskolen, Norsk Humanistisk Akademi, på Lillehammer, fikk tillatelse til å bruke Nansens navn av hans familie for å bære videre hans humanitære engasjement.

Nansens minneforelesning ble opprettet i forbindelse med feiringen av Fridtjof Nansens 100-årsdag i 1961. Minneforelesningen har siden den gang vært et årlig arrangement ved Det Norske Videnskaps-Akademi.

Idrettslaget Nansen i Dalsbygda i Os i Østerdalen, stiftet 1899, har navn etter Nansen. Det samme har Nansen Ski Club i Berlin, New Hampshire i USA. Idrettslaget Nansen ble stiftet i Rindal i 1906, men siden det var et annet idrettslag med samme navn fra før, måtte dette laget skifte navn i 1946.^[45]

En rekke geografiske navn er gitt til minne om Nansen: Nansenbassenget i Polhavet, Nansenryggen som avgrenser Polhavet fra Grønlandshavet, Nansenøya (Karahavet), Nansenøya i Franz Josefs land, Nansenøya i Antarktis, Cape Nansen i Nunavut, Kap Nansen på Grønland, Fridtjof Nansenfjellet i Antarktis, Nansenfjellet i Kirgisistan, Nansentoppen på Svalbard. Både på månen og på Mars finnes et krater oppkalt etter Nansen, og asteroiden Nansenia er oppkalt etter Nansen.

Fridtjof Nansens plass finnes i Tromsø, Oslo og København. Veier eller gater med Nansens navn finnes i Askim, Bergen, Bodø, Drammen, Egersund, Fredrikstad, Høyanger, Kirkenes, Kopervik, Kristiansund, Larvik, Mandal, Mo i Rana, Molde, Moss, Namsos, Narvik, Oslo, Porsgrunn, Sarpsborg, Skien, Stavanger, Tromsø, Trondheim, Vardø, Øvre Årdal og Ålesund og på Andenes, Bryne, Fjellhamar, Gardermoen, Gjøvik, Hamar, Kongsberg, Lillestrøm, Lysaker og Notodden. I Storbritannia finnes de i Ardwick, Bembridge, Belfast, Blackburn, Clacton-on-Sea, Consett, Corby, Daventry, Farsley, Fleetwood, Gatley, Glasgow, Gravesend, Ipswich, Leeds, Leicester, Liverpool, Manchester, Newcastle, Poole, Rochford, Rothwell, Salford, Saltley, Scarborough, Stretford og Warrington.^[46] I Tyskland finnes de i Berlin, Bonn, Delmenhorst, Essen, Frechen, Lübeck-Brandenbaum og Stieghorst. Ellers finnes de i Asserbo, Horsens, København, Lundby, Løkken-Vrå, Odense, Slagelse, Svaneke og Århus i Danmark, Västerås i Sverige^[47], Kosovo Polje i Kosovo^[48], Spittal an der Drau i Østerrike, Gouda i Nederland, Jerevan i Armenia, Zürich i Sveits, Amnéville og Rouen i Frankrike, Sofia i Bulgaria (Fridtjof Nansen-bulevarden), Anderlecht i Belgia, Cape Town i Sør-Afrika samt i Flushing og Forest Hills i Queens, New York, i Cincinnati, Ohio, i Gloucester City, New Jersey, i Orlando, Florida og i San Diego, California i USA.

Utenom de norske kongene er Fridtjof Nansen den person som er avbildet på flest norske frimerker (14 stk.).^[49] En av hans egne tegninger, av «Fram», ble i 1972 gjengitt på et norsk frimerke i serien Polarskuter.^[50] I tillegg er Nansen avbildet på en lang rekke utenlandske frimerker. Nansen var avbildet på den blå norske femkroneseddelen som ble utgitt 1955–1963^[51] og på den blå tikroneseddelen som ble utgitt 1972–1984.^[52]

I Oslo ble det den 10. oktober 1936 stiftet en Odd Fellow-losje som fikk navnet Loge nr. 20 Fridtjof Nansen.

 

En rekke skip er oppkalt etter Nansen: oppsynsskipet «Fridtjof Nansen» (1930–1940), tre forskningsskip med navnet FF «Dr. Fridtjof Nansen», det første fra 1975, det andre fra 1993 til 2016 og det tredje fra 2017,^[53][54] KNM «Fridtjof Nansen», hovedskipet i Fridtjof Nansen-klassen, fra 2006^[55] og Hurtigrutens hybridskip MS «Fridtjof Nansen» settes i drift i 2019 som cruiseskip i polare vann.^[56]

Nansen var tidligere avbildet under vignetten «Real Norwegian» på haleflaten på LN-KKF, en av Norwegian Air Shuttles Boeing 737-300,^[57] og er nå avbildet på LN-DYF, en Boeing 737-800.

Sparken Nansen-sparken som ble produsert av Nansen Produkter på Vegårshei var ifølge firmaet selv det eneste produkt som Fridtjof Nansen personlig gav tillatelse til å bære hans navn.^[58] Nansen-sparken produseres nå av Norax AS på Tynset. Åsnes Ski produserer fjellski med modellbetegnelsen Nansen. Skiene er prydet med bilder av Fridtjof Nansen og «Fram».^[59] Dessuten har Nansen fått oppkalt en konjakk etter seg, Nansen Cognac. I 2007 fikk også Nansen en akevitt oppkalt etter seg, Nansen Aquavit.

• Liste over norske idrettspersoner på sokkel

•  
  Fridtjof Nansen
•  
  Nansen i Bergen havn på vei nordover

  Foto: Johan von der Fehr

  (1893)
•  
  Nansen var en habil tegner. Tegning av hvalross fra 1893.
•  
  Nansen sto modell for Werenskiolds tegninger av Olav Tryggvason til Heimskringla.^[60]
•  
  Gjennem Sibirien (1913)
•  
  Nansen (i midten bak), Jonas Lied (til høyre for Nansen) og J. G. Loris-Melikov (fra den russiske legasjonen i Norge, andre fra venstre) med offiserer fra russiske lektere på Jenisej i 1913
•  
  Nansen fotografert ca. år 1900 av fotograf Ludvig Forbech.
•  
  Nansen og hans følgesvenner av Oskar Andersson

• Tor Bomann-Larsen (2004). Folket – Haakon & Maud II. Oslo: Cappelen. 
• Tor Bomann-Larsen (2006). Vintertronen – Haakon & Maud III. Oslo: Cappelen. ISBN 978-82-02-24665-5. 
• Tor Bomann-Larsen (2008). Makten – Haakon & Maud IV. Oslo: Cappelen Damm. ISBN 978-82-02-27355-2. 
• Karl H. Brox (1991). Eva og Fridtjof Nansen - et samliv. Gyldendal. ISBN 82-05-20230-3. 
• Einar-Arne Drivenes og Harald Dag Jølle, red. (2004). Norsk Polarhistorie. Gyldendal. ISBN 82-05-32654-1. 
• Edberg, Rolf (1912–1997) (1961). Fridtjof Nansen: europeeren : en studie i vilje og godvilje. Oslo: Aschehoug. 
• Hestmark, Geir (1958-) (1999). Vitenskap og nasjon: Waldemar Christopher Brøgger 1851–1905. Oslo: Aschehoug. ISBN 8203223915. 
• Geir Hestmark (1991): Fridtjof Nansen and the Geology of the Arctic. Earth Sciences History 12: 168-212.
• Roland Huntford (1996). Fridtjof Nansen. Mennesket bak myten. Oslo. 
• Harald Dag Jølle (2011). Nansen – Oppdageren. Gyldendal. ISBN 9788205384187. 
• Halvor Kleppen (2007). Skisporten ut av OL? Om striden om amatørskap mellom alpin skisport og den olympiske rørsla frå 1935 til 1973. (PDF) (Masteroppgave). Institutt for idretts- og friluftslivsfag, Høgskolen i Telemark. Arkivert fra originalen (PDF) 16. mars 2016. 
• Kvam, Ragnar (1942-) (2000). De fire store: og hvordan de ledet sine menn. [Oslo]: Gyldendal. ISBN 8205271070. 
• Fridtjof Nansen (1897). Fram over Polhavet. Den norske polarfærd 1893–1896. 2. Kristiania: Aschehoug. 
• Fridtjof Nansen (1891). Eskimoliv. Kristiania: Aschehoug. 
• Morten Smelror (2011). '-en sten løftet fra mitt hjerte-' : en reise over Polhavet i Nansens og Frams geologiske fotefar. Tapir akademisk. ISBN 978-82-519-2774-1. 
• Berit Tolleshaug (2001) Fridtjof Nansen : en norsk helt i en gresk tragedie?. Pax
• Carl Emil Vogt (2007). Nansens kamp mot hungersnøden i Russland 1921-23. Aschehoug. ISBN 978-82-03-23371-5. 
• Carl Emil Vogt (2011). Fridtjof Nansen : Mannen og verden. Cappelen Damm. ISBN 978-82-02-30665-6. 
• Audun Renolen Aasbø (2009). Skiløperkunstens poetikk. Om Fridtjof Nansens litterære manøvrer under den moderne skiidrettens fremvekst. Masteroppgave ved Universitetet i Oslo. 
• Sørensen, Øystein (1954-) (1993). Fridtjof Nansen: mannen og myten. [Oslo]: Universitetsforlaget. ISBN 8252525237. 

• (en) Fridtjof Nansen – kategori av bilder, video eller lyd på Commons  
• (en) Fridtjof Nansen – galleri av bilder, video eller lyd på Commons  
• (en) Fridtjof Nansen på Internet Movie Database  
• (no) Fridtjof Nansen hos Filmfront  
• (en) Fridtjof Nansen hos The Movie Database  
• (en) Fridtjof Nansen – Olympedia  
• (en) Fridtjof Nansen – SpeedSkatingNews.info  
• (no) Fridtjof Nansen hos Virksomme ord  
• (no) Digitalt tilgjengelig innhold hos Nasjonalbiblioteket: bøker av Fridtjof Nansen, bøker om Fridtjof Nansen
• (no) «På sporet av Nansen og Johansen». Riksantikvaren. Besøkt 26. mai 2007. 
• (no) Norsk polarhistorie Biografiside om Fridtjof Nansen Arkivert 11. oktober 2011 hos Wayback Machine.
• (en) Fridtjof Nansen - A great man Kortfilm om Fridtjof Nansen
• (no) Nansen i norsk politikk, artikkel hos Norgeshistorie.no
• (no) Nansen på verdensscenen, artikkel hos Norgeshistorie.no
• (no) Nansens internasjonale engasjement, artikkel hos Norgeshistorie.no