Francesco Colasuonno
Francesco Colasuonno (født 2. januar 1925 i Grumola Appula ved Bari i Italia, død 31. mai 2003 i Grumola Appula) var en av den katolske kirkes kardinaler, og var tilknyttet det pavelige diplomati.
| Francesco Colasuonno | |||
|---|---|---|---|
 | |||
| Født | 2. jan. 1925[1] Grumo Appula | ||
| Død | 31. mai 2003[1] (78 år) Grumo Appula | ||
| Beskjeftigelse | Katolsk prest (1947–) | ||
| Embete |
| ||
| Utdannet ved | Pontificia Ecclesiastica Academia Gregoriana | ||
| Nasjonalitet | Italia (1946–2003) Kongedømmet Italia (1925–1946) | ||
| Utmerkelser | Storkors av Republikken Italias fortjenstorden | ||
Liv og virke
redigerPrest
redigerFrancesco Colasuonno ble presteviet av Baris erkebiskop Marcello Mimmi den 27. september 1947. Han underviste så i et tiår ved seminaret i Bari mens han tok doktorgrader i teologi og kirkerett.[2]
Pavelig diplomat
redigerHans tidlige postertinger i det pavelige diplomati var til USA 1962–1967,[3] India 1968–1972, og Kina (Taiwan) 1972–1974.
Titulærerkebiskop
redigerDen 9. februar 1975 ble han bispeviet av Corrado Ursi.
Han var apostolisk delegat i Mosambik 1974–1981, nuntius i Zimbabwe 1981–1984, pro-nuntius i Jugoslavia 1985–1986, nuntius med særoppgaver og leder for Den hellige stols arbeidskontakter med den polske regjering 1986–1990, Pavestolens representant ovenfor Den russiske føderasjon 1990–1991.
Før og ved slutten av realsosialismen i Øst-Europa, var Colasuonno i tillegg til Polen også ansvarlig for for andre sosialistiske stater som Tsjekkoslovakia, hvor den katolske kirke ble utsatt for alvorlige represalier og overvåking av sine prester. Likevel lyktes det å få kommunistene å til tillate de tre bispeordinasjonene den 11/12. juni 1988, som Colasuonno var hoved- eller medkonsekrator for: Jan Lebeda, Antonín Liška, Ján Sokol. I august og september 1989 ordinerte han også František Vaňák, Josef Koukl og František Tondra.
Han ordinerte også i eller for Øst-Europa biskopene Gheorghi Ivanov Jovcev (Bulgaria, juli 1988), Tadeusz Kondrusiewicz (Belarus, oktober 1989), György-Miklós Jakubínyi (Romania, april 1990), Pál Reizer (Romania, mai 1990), John Bukovsky (Romania, oktober 1990), Jan Purwiński (Ukraina, mars 1991), Jan Pawel Lenga (Kasakhstan, mai 1991), Jānis Pujats (Latvia, juni 1991), Joseph Werth (Russland, juni 1991), Jānis Bulis (Latvia, juni 1991).
Da han ønsket å få kontakt med og en formening om katolikkenes nærvær i Vladivostok, vandret han rundt i byen i sin soutane for gjåre seg synlig.[2]
Han var nuntius i Italia 1994–1998 (og San Marino fra 1995).
Kardinal
redigerHan ble kreert til kardinal den 21. februar 1998 av pave Johannes Paul II; hans titteldiakonia ble Sant’Eugenio.
Kardinal Colasounno døde den 31. mai 2003 i Grumo Appula og ble i und wurde in der dortigen Pfarrkirche beigesetzt.
Episkopalgenealogi
redigerHans episkopalgenealogi er:
- Kardinal Scipione Rebiba (1504-1577)
- Kardinal Giulio Antonio Santori (1532-1602) * bispeviet 1566
- Kardinal Girolamo Bernerio (1540-1611) *1586
- Erkebiskop Galeazzo Sanvitale (1566-1622) *1604
- Kardinal Ludovico Ludovisi (1595-1632) *1621
- Kardinal Luigi Caetani (1595-1642) *1622
- Kardinal Ulderico Carpegna (1595-1679) *1630
- Kardinal Paluzzo Paluzzi Altieri degli Albertoni (1623-1698) *1666
- Pave Benedikt XIII (1649-1730) *1675
- Pave Benedikt XIV (1675-1758) *1724
- Pave Klemens XIII (1693-1769) *1743
- Kardinal Marcantonio Colonna (1724-1793) *1762
- Kardinal Hyacinthe-Sigismond Gerdil (1718-1802) *1777
- Kardinal Giulio Maria della Somaglia (1744-1830) *1788
- Kardinal Carlo Odescalchi (1785-1841) *1823
- Kardinal Costantino Patrizi Naro (1798-1876) *1828
- Kardinal Lucido Maria Parocchi (1833-1903) *1871
- Pave Pius X (1835-1914) *1884
- Pave Benedikt XV (1854-1922) *1907
- Kardinal Corrado Ursi (1908-2003) *1951
- Kardinal Francesco Colasuonno (1925-2003) *1975[4]
Referanser
rediger- ^ a b Munzinger Personen, Munzinger IBA 00000018192, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b Corley, Felix (26. juni 2003). «Cardinal Francesco Colasuonno». The Independent. Besøkt 2. september 2017.
- ^ Bourdeaux, Michael (29. juli 2003). «Cardinal Francesco Colasuonno». The Guardian. Besøkt 2. september 2017.
- ^ colaf, lest 10. desember 2021