Folkeslaget ved Leipzig

Folkeslaget ved Leipzig (fransk: Bataille de Leipsick; tysk: Völkerschlacht bei Leipzig), også tidvis omtalt som «Nasjonenes slag»,^[1] fant sted fra 16. til 19. oktober 1813 ved Leipzig i Sachsen. Det var det viktigste slaget i det som i Tyskland er blitt kjent som «frigjøringskrigen» (tysk: Befreiungskriege) mot det franske fremmedherredømmet, og et av de avgjørende slag under Napoleonskrigene. Disse var en serie store konflikter som fant sted i årene 1803-1815, ble drevet av Napoléon Bonapartes militære makt og ambisjoner om å ta kontroll og dominere Europa, i en konkurranse om økonomiske ressurser, kolonier og kontroll over handelsruter og andre politiske faktorer.^[2]

Folkeslaget ved Leipzig
Konflikt: Den sjette koalisjonskrig
Dato 16.–19. oktober 1813 Sted Nær Leipzig 51°18'44"N 12°24'48"Ø Resultat Avgjørende alliert seier
Stridende parter
Østerrike Kongeriket Preussen Det russiske keiserdømme Sverige Sachsen (fra 18. oktober)	Det franske keiserdømme Napoleons Italia Kongedømmet Napoli Hertugdømmet Warszawa Sachsen (til 18. oktober)
Kommandanter og ledere
Fyrst Schwarzenberg Fyrst Blücher Kronprins Karl Johan Barcley de Tolly Grev Benningsen	Napoléon Bonaparte Józef Poniatowski Fredrik August
Styrker
257 000, da svenskene ankom over 300 000	177 000
Tap
100 000 døde, sårede og savnede	100 000 døde, sårede, savnede og krigsfanger
Folkeslaget ved Leipzig (Europa)

Koalisjonshærene til Østerrike, Preussen, Sverige og Russland, ledet av den russiske tsar Alexander I og østerrikske generalfeltmarskalk Karl von Schwarzenberg, beseiret La grande armée, den store hær, til den franske keiseren Napoléon Bonaparte. Napoléons hær besto også polske og italienske tropper, samt tyskere fra Rhinforbundet (hovedsakelig Sachsen og Württemberg). Slaget var kulminasjonen av den tyske kampanjen («frigjøringskrigen») i 1813 og involverte 560 000 soldater, 2 200 artilleristykker, utgifter til 400 000 runder med artilleriammunisjon og 38 000 ofre, mens koalisjonen også så store tap, med rundt 55 000 drepte eller skadde. Det betydde at det var største slaget i Europa, og det største slaget under Napoleonskrigen, fram til første verdenskrig.^[2]

Etter det ødeleggende nederlaget til Napoléons store hær i det russiske felttoget i 1812, erklærte Ludwig Yorck von Wartenburg – generalen som hadde kommandoen over den franske hærens tyske hjelpesoldater (Hilfskorps) – våpenhvile med russerne 30. desember 1812 via Tauroggen-konvensjonen.^[3] Dette var den avgjørende faktoren for utbruddet av det tyske felttoget året etter.

Vårkampanjen mellom Frankrike og den sjette koalisjonen endte uavklart med en sommervåpenhvile (våpenhvilen i Pläswitz).^[4] Via Trachenberg-planen, utviklet under en periode med våpenhvile sommeren 1813, ble ministrene i Preussen, Russland og Sverige enige om å følge en enkelt alliert strategi mot Napoléon. Etter slutten av våpenhvilen stilte Østerrike seg til slutt med koalisjonen, og hindret Napoléons håp om å oppnå separate avtaler med Østerrike og Russland. Koalisjonen hadde nå en klar numerisk overlegenhet, som de til slutt brakte ut over Napoléons hovedstyrker, til tross for tidligere tilbakeslag som slaget ved Dresden (26. og 27. august 1813). Høydepunktet for alliert strategi var slaget ved Leipzig i oktober 1813, som endte med et avgjørende nederlag for Napoléon. Rhinforbundet ble oppløst etter kampen med mange av dets tidligere medlemsland som ble med i koalisjonen, og brøt Napoléons grep over Tyskland.

Etter en forsinkelse der det ble enighet om en ny strategi, invaderte koalisjonen tidlig i 1814 Frankrike, sammenfallende med marsjen til hertugen av Wellingtons britiske hær nordover fra Spania og inn i Sør-Frankrike. Napoléon ble tvunget til å abdisere og Ludvig XVIII overtok den franske tronen. Krigen tok en formell slutt med Paris-traktaten i mai 1814.^[5]