Epikur

Hans foreldre, Neokles og Chaerestrate, var begge født i Athen, og hans far var en borger som hadde utvandret til en athensk bosetning på øya Samos i Egeerhavet rundt ti år før Epikur ble født i februar 341 f.Kr.^[5] Som gutt studerte han filosofi i fire år under den platonske læreren Pamfilos. Da han var 18 år gammel dro han til Athen for å avtjene to års militærtjeneste. Dramatikeren Menandros tjenestegjorde i den samme aldersklasse av efebos som Epikur.

Etter at Aleksander den store var død forvist hærføreren Perdiccas de athenske bosetterne på Samos til den joniske byen Kolofon på kysten av Lilleasia. Etter å ha fullført sin militærtjeneste slo Epikur seg ned hos sine foreldre. Han studerte under Demokrit. Vinteren 311/310 f.Kr. underviste Epikur i Mytilene, men frambrakte strid og ble tvunget til å reise derfra. Han grunnla en skole i Lampsakos før han dro til Athen i 306 f.Kr. Der grunnla han Hagen, en skole som fikk navn etter den hage han eide som lå halvveis mellom Stoa og Akademiet.

Selv om mye av hans lære var tungt påvirket av tidligere tenkere, særlig av Demokrit, skilte han seg på avgjørende vis fra denne på tanken om determinisme. Epikur kom ofte til å benekte for sin lærers innflytelse, fordømte andre filosofer som forvirret og hevdet at han var «selvlært».

Epikur giftet seg aldri og hadde ingen kjente barn. Han led av nyrestein,^[6] som han til sist bukket under for i 270 f.Kr.^[7] i en alder av 72 år, og til tross for langvarig smerte, som han skrev til Idomeneos av Lampsakos:

«Jeg har skrevet dette brevet til deg på en lykkelig dag for meg som også er den siste dagen i mitt liv. For jeg har blitt angrepet av en smertefull udugelighet til å urinere, og dessuten også dysenteri, så grusom at ingenting kan bli lagt til de grusomheter jeg har måtte tåle. Men gleden i mitt sinn kommer fra erindringen av alle mine filosofiske fordypelser som balanserer alle disse besværlige plagene. Og jeg ber deg om å ta vare på barna til Metrodoros på et vis som er verd den hengivenhet som ble vist av den unge mannen til meg, og til filosofien.»^[8]

Epikurs skole, som var basert i hagen av hans hus og således kalt for «Epikurs Hage»,^[9] hadde en liten, men trofast gruppe av elever og tilhengere i løpet av hans liv. De fremste medlemmene var Hermarchos, finansieren Leonteos og hans hustru Themista, satirikeren Colotes, matematikeren Polyaenos, den fremste som populariserte epikureismen. Hans skole var den første av de antikke greske filosofiskolene som tillot kvinner å delta på lik linje med menn som en regel og ikke som et unntak.^[10] Som nevnt var den opprinnelige skolen basert i Epikurs hjem og hage. En inskripsjon på gaten til Hagen er nedtegnet av romeren Seneca den yngre i hans epistel XXI av Epistulae morales ad Lucilium:^[11]

«Fremmede, her vil du gjøre bra å bli værende; vårt høyeste gode her er velbehag.»

Epikur fremhevet vennskap som en viktig ingrediens i lykken, og skolen minnet på vis om et samfunn av venner som levde sammen. Imidlertid ordnet han også et hierarkisk nivåsystem blant sine tilhengere, og fikk dem til å sverge en ed på hans grunnprinsipp: «Jeg skal være tro mot Epikur, hvis lære jeg av fri vilje har valgt å følge.»

Epikur er en nøkkelfigur i utviklingen av vitenskap og den vitenskapelige metode ettersom han insisterte på at ingenting kan bli trodd på, unntatt om det hadde blitt testet gjennom direkte observasjon og logisk deduksjon. Mange av hans ideer om naturen og fysikken gikk forut betydelige vitenskapelige konsept i vår tid. Han var en nøkkelfigur i aksetiden, perioden mellom 700 f.Kr. og fram til 200 f.Kr., hvor mange tilsvarende revolusjonær tenkning oppsto i Kina, India, Iran, Midtøsten og i antikkens Hellas. Hans uttalelse i Etikkens gjensidighet som grunnlaget for etikken er det tidligste i antikkens Hellas, og han skilte seg fra den nyttemoral (Utilitarisme) som ble formulert av John Stuart Mill ved å legge vekt på å minimalisere skade på en selv og på andre som en veg til å maksimere lykke.

Epikurs lære representerte en avskjed fra andre viktige greske tenkere i hans periode, og tidligere filosofer, men var uansett grunnlagt på mange av de samme prinsippene som Demokrit. Som Demokrit var han atomist, mente at de grunnleggende bestanddelene i verden var usynlige svært små biter av materie (atomer, fra gresk atomos, «udelbar») som fløy gjennom tomrom (kenos). Alt som skjer er resultatet av atomene som kolliderer, sendt videre og ble sammenfiltret med hverandre, uten noen plan eller hensikt for deres bevegelser. (Sammenlign med dagens studie av partikkelfysikk). Hans teori skiller seg fra den tidligere atomismen til Demokrit ved at han innrømmet at atomene ikke alltid fulgte rette linjer, men at deres retningsbevegelser kan ha utvist en avvikelse/bøyning (clinamen). Det tillot ham å unngå den determinisme som lå underforstått i tidligere atomisme og bekrefte fri vilje.^[12] (Sammenlign med dagens teori om kvantefysikk, som postulerer en ikkedeterministisk tilfeldig bevegelse for fundamentale partikler.)

Epikur lot jevnlig kvinner og slaver få adgang til skolen hans. Han var en av de første grekerne som brøt fri fra frykten for gudene og tradisjonen med gudedyrkelse som var vanlig på denne tiden, selv om han innrømmet at religiøse aktiviteter var nyttig som en måte å betrakte gudene og bruke dem som eksempler på et behagelig liv. Epikur deltok i aktivitetene til den tradisjonelle greske religionen, men lærte at man skulle unngå å ha falske meninger om gudene. Gudene var udødelige og hellige, og mennesket som strebet etter kvaliteter som var fremmed for udødelighet og hellighet, var i henhold til ham ugudelige. Ifølge hans lære straffet ikke gudene de slemme, og belønnet heller ikke de snille – også på disse punktene brøt Epikur med gjengse oppfatninger. Epikur avviste kategorisk at gudene på noen som helst måte involverte seg i menneskenes gjøren og laden. I et brev til Herodot skrev han at at gudene heller ikke hadde noe å gjøre med naturfenomener; hans argument var at de umulig kunne ha noe å gjøre med hendelser i naturen, ettersom gudene var perfekte – og naturen i sitt vesen var uperfekt. I et brev til Menoeceos skrev Epikur:

«Det er ikke mennesket som benekter gudene, som blir dyrket av de mange, som er ugudelig, men han som hefter seg til gudene i hva de mange tror om dem.»^[13]

I middelalderen ble Epikur ihukommet som filosof,^[14] men i tidens populærkultur fremstod han også som portneren til Forlystelsenes have, som «innehaveren av kjøkkenet, tavernaen og bordellet».^[14] Han fremstår på den måte i Martianus Capellas verk Satyra de nuptiis Philologiæ et Mercurii (400-tallet), John of Salisburys Policraticus (1159), John Gowers Mirour de l'Omme og i Geoffrey Chaucers Canterbury Tales.^[14] Epikur og hans disipler fremstår i Dante Alighieris Den guddommelige komedie i Helvetets sjette krets, der de er fangne i brennende likkister for å ha trodd av sjelen dør når legemet dør.^[14]

 

Wikisource har originaltekst relatert til denne artikkelen:

Epikur

• «Epikur» – en glad filosof, kunstblogg ved Frode Mikal Lillesund
• Janby, Lars Fredrik (2009): Bak verdens flammende murer, et historisk kildestudium av Epikurs meteorlære og teologi, sammendrag av masteroppgave, Universitetet i Oslo