Chumash

 

Chumash-språket var snakket over hele chumash-regionen i dagens San Luis Obispo fylke, Santa Barbara fylke og Ventura fylke, inkludert San Nicholas-, Santa Rosa- og Santa Cruz Island. Språket er sammen med yuki-språket i Nord-California blant de eldste av urspråkene i California og ble snakket blant annet før uto-aztekiske språk. Språket bestod av seks dialekter: obispeño, cruzeño, purisimeño, ineseño, barbareño og ventureño, der for eksempel obispeño ble snakket i San Luis Obispo fylke, ventureño i Ventura fylke og cruzeño på Kanaløyene. Språket døde ut på 1960-tallet og den siste morsmålstaleren, Mary Yee som snakket barbareño-dialekten, døde i 1965. Lingvistikkeren John Peabody Harrington har dokumentert språket relativt godt og blant annet gjort flere lydopptak av tradisjonelle sanger og fortellinger på språket. Til tross for at språket er så vel som utdødt, tilbys det språkkurs i Santa Ynez Indian Reservation, chumash-indianernes eneste indianerreservat ^[19].

Det har vært spekulasjoner om chumash var en del av den hypotetiske språkfamilien hokanspråk, men dette er ikke blitt bevist ^[20]. Antropologene Roland Burrage Dixon og Alfred L. Kroeber foreslo at språket var beslektet med salinan-språket snakket av salinan-indianerne i nord, og at det burde inkluderes i iskoman-kategorien i hokan-språkfamilien ^[21]. Den amerikanske antropologen og språkviteren Edward Sapir var blant dem som godtok denne kategoriseringen ^[22]. I nyere tid har det blitt bevist at salinan- og chumash-indianerne bare hadde ett ord felles, ordet for hvite musling-skjell som ble brukt som valuta over hele regionen ^[23]. I nyere tid er det derfor stor konsensus blant språkvitere at språket har ingen beslektende språk og tilhører derfor ingen språkfamilie ^[24][25].

Språket har blitt skrevet på ulike måter av språkvitere og chumash-indianere i nyere tid, mens de tidligere indianerne brukte piktogrammer, deriblant er tegnet for fruktbarhet, vann og regn tydet av forskere fra hulemalerier ^[26]. Språkviteren John Peabody Harrington lagde et skriftspråk tilpassende det internasjonale fonetiske alfabetet ^[27]. Samtlige dialekter har lignende fonetikk. Språket består av 30 konsonanter og seks vokaler ^[28]. Vokalene a, e, i, o og u uttales som på spansk. Bokstaven “x” på chumash uttales som “j” på spansk, en guttural kh-lyd som i ordet “baja” på spansk. Bokstaven ɨ gir noe mellom engelske “i” i ordet “ticket” og “u” i ordet “tuck”. Apostrofer ‘ viser til lingvistikkens glottal plosiv, en konsonant som uttales ved at stemmebåndet presses sammen slik at ingen luft kan passere ^[29]. Tš uttales som engelske “ch”, š som engelske “sh” som i “shop”, q uttales mer som en engelsk k. Språkets morfologi er relativt polysyntetisk, spesielt i forhold til verb. Et eksempel er ordet lošipaɨtšuyašuqonišpiyiyuw (norsk “dere ønsker å gjøre narr av oss”) som består av ni deler: lo-, ši-, p-, aɨt-, šuya-, šuqoniš-, pi- og iyuw. Tallsystemet deres var kvartær firetallssystem ^[30].

Barbareno Chumash Council har pågående prosjekter og holder kurs for å holde språket i livet ^[31][32], Santa Ynez Indian Reservation (chumash “samala”) holder årlige språkkurs ^[33] og Wishtoyo Chumash Village har drevet Šmuwič Language School siden 2010 ^[34]. Nakia Zavalla er en etterkommer etter Maria Solares, den siste personen med chumash som morsmål, og han er kjent for sitt moderne arbeid for å gjenopplive chumash-språket ^[35]. Språkviteren Richard Applegate ga ut en ordbok i 2008 og holder språkkurs ^[36][37].

 

Landsbyene varierte i størrelse, enkelte hadde mer enn tusen innbyggere, mens de fleste hadde rundt hundre. Landsbyene innholdt hus, butikker, sted for dans og også et sted for tradisjonelle leker og spill. Husene var laget av bøyde greiner fra vierslekten og var dekket av langt poales-gress. Husene var kuppel-formet og var kalt ‘ap på chumash-språket. I toppen av huset hadde de et hull som sirkulerte luften fra bålene. Et vanlig hus ville være på 3,7 til 6,1 meter i omkrets, mens høvingens ‘ap som regel hadde en omkrets på 11 meter. De var medlemmer av ulike klaner som ofte var oppkalt etter dyr som bjørn, ørn, prærieulv eller hadde geografiske navn. Klanen bestod av utvidede familier som stammet fra samme person, og klanene hadde økonomiske- og politiske roller i samfunnet. De rangerte klanene etter respekt og rikdom. Klaner som ørn, bjørn og snøgås hadde høyere sosial rangering i samfunnet. Klanene ble arvet fra foreldrene ved fødselen og mye tyder på at det var morens slekt som var den viktigste ^[38]. Landsby-lojaliteten var ofte mye sterkere enn klantilhørigheten og landsbyens innbyggere brukte samme unike kroppsmaling. Hele den utvidede familien bodde sammen i et hus og etter giftermål flyttet mann inn med konas familie ^[39].

Homofili var praktisert og det finnes flere skriftlige kilder til den spansk-katolske forferdelsen over dette ^[40][41][42]. Den spanske soldaten og senere viseguvernør av Ny-Spania, Pedro Fages, beskrev deres synd og om transvestitter. Han beklaget for å nevne slike kriminelle handlinger. Homofile ble blant annet fanget på Mission Santa Clara og kledd naken og satt i tvangsarbeid. Fader Francisco Palóu skrev om et lignende tilfelle ved Mission San Antonio og hvordan en soldat straffet ham ^[43], og hvordan han “håpet disse forbannede personene vil forminske, og at slike avskylige uvaner måtte utryddes ^[44]. ‘Aqi var ordet for homofil på chumash ^[45].

Det var ikke én hersker for alle chumash-indianerne, men hver enkelt landsby hadde sin egen høvding (chumash wot). Høvdingen var lederen for landsbygden og avgjorde blant annet uenigheter mellom beboere, styrte krigføring og sørget for at alle innbyggerne i bosettelsen hadde mat. Høvding-rollen gikk i generasjon fra foreldre til barna; både kvinner og menn kunne være høvdinger ^[46][47][48]. Høvdingen hadde også alltid en hjelper eller nestkommanderende, kjent som paha på chumash. Høvdingen var lederen av seremoniene, festivaler og samlinger. Høvdingen hadde en budbringer, kalt ksen, som reiste rundt til andre landsbyer og leverte og mottok beskjeder. Høvdingen hadde også en gruppe med spirituelle rådgivere, bestående av alt fra doktorer, astrologer og dansere, som blant annet hjalp høvdingen med ritualer.

Der flere landsbyer slo seg sammen til et rike, ble lederen kalt paqwot, som betyr “stor høvding” ^[49]. Høvdingens hus var alltid det største i landsbyen og han eller henne bodde med mange slektninger. Høvdingene var også de eneste i samfunnet som fikk ha flere ektefeller ^[50] og høvdingens hus hadde ofte et ekstra lagringshus på utsiden for oppbevaring av mat. Høvdingen fikk skatt av innbyggerne i form av mat eller skjell-perler og det var høvdingen som inviterte andre landsbyer til dans eller annen underholdning. Høvdingen var også den eneste som kunne innvilge andre landsbyer rettighet til å jakte eller samle frø i området. Høvdingen kunne alene erklære krig og hadde ofte ørn som kjæledyr ^[51].

 

Alle deres bosetninger var nær vann, ofte ved havet, elver, innsjøer, bekker og kilder ^[52][53]. De største bosetningene hadde mer enn tusen innbyggere og var på fastlandet ved Santa Barbara-kanalen, relativt nærme Kanaløyene. Disse landsbyene fungerte som handelssenter for alle chumash-indianerne og hadde ofte besøk av øybeboere, både fra chumash-øyer som Santa Cruz Island, men også tongva-indianere fra Santa Catalina Island. Landsbyene ble ofte etablert relativt nærme marskland der sivaks var funnet. Denne halvgress-arten var viktig for husbyggingen. Flere av de største bosetningene, som for eksempel Shisholop (som idag er Ventura), Syukhtun (Santa Barbara), Wene’mu (Oxnard) og Muwu (Malibu), hadde store sandstrender der de oppbevarte og lagde kanoer. Landsbyene varierte i størrelse, noen hadde mer enn tusen innbyggere, mens de fleste hadde rundt hundre. Landsbyene innholdt hus, butikker, sted for dans og også et sted for tradisjonelle leker og spill ^[54]. De hadde også nærliggende gravlunder ^[55]. Ofte var det bygd en lav vegg rundt lekeområdet.

Chumash-landsbyene hadde også en bestemt plass som var hellig, kjent som siliyik, og var inngjerdet med høye gjerder med matter av halvgrasarten sivaks. Det var her sjamanene utførte sine ritualer, mens resten av befolkningen satt rundt bål på utsiden av inngjerdingen for å se på ritualene. De hadde også nærliggende gravlunder der gravene var markert av malte pinner stukket i jorden. I eller på garvplassen ble det også lagt flere gjenstander som personen hadde eid. Det fantes ofte en plass der menn møttes for å gjøre håndarbeid; de lagde blant annet våpen (kniv, spyd- og bue-spisser av flint og chert), samt perlesmykker, kanoer og treverk. Samtlige landsbyer hadde også minst en ‘apa’yik, som var et kuppel-formet telt som hadde samme funksjon som dagens badstu. På disse husene hadde de også dekket taket av gjørme for å holde på varmen og den ble benyttet for å rense sjel og kropp. Etter de hadde brukt badstuen var det vanlig med bad i nærliggende hav eller elv ^[56][57].

Hus (chumash: ‘ap) var laget av bøyde greiner fra vierslekten, var dekket av langt poales-gress og var kuppel-formet. I toppen av huset hadde de et hull som sirkulerte luften fra bålene. Et vanlig hus ville være på 3,7 til 6,1 meter i omkrets, mens høvingens ‘ap som regel hadde en omkrets på 11 meter. Hele den utvidede familien bodde sammen i et hus og etter giftermål flyttet mann inn med konas familie ^[58]. Samtlige landsbyer hadde også minst en ‘apa’yik, som var et kuppel-formet telt som hadde samme funksjon som dagens badstu. På disse husene hadde de også dekket taket av gjørme for å holde på varmen og den ble benyttet for å rense sjel og kropp. Etter de hadde brukt badstuen var det vanlig med bad i nærliggende hav eller elv ^[59][60]. Ettersom det var menn som var jegere var badstuene som regel kun brukt av menn, men også under seremonier eller under helbredelse kunne også kvinner og barn bruke badstuen ^[61].

Det var flere konflikter mellom chumash-landsbyer opp gjennom tiden, til tross for at de fleste endte fredfullt finnes det arkeologiske bevis for kriger. Det ville komme uoverensstemmelser gjennom landsbyer basert på for eksempel hvem som har retten til å jakte eller fiske i området. Enkelte ganger hadde de såkalte rituelle kriger, der høvdingene valgte krigere til å skyte på andre etter omgang, noe som ofte endte med død hos en av partene. Andre kriger gikk så langt at enkelte chumash-landsbyer ble brent ned av konkurrerende landsbyer. Til tross for disse krigene levde chumash-folket som regel fredfulle liv sentrert på familie, musikk, tro, spill og lek ^[62].

Noen av deres største landsbyer ved Stillehavet var Humaliwo (Malibu), Muwu (Point Mugu), Wene’mu (Oxnard), Shisholop (Ventura), Shuku (Rincon Point), Mishopshno (Carpinteria), Syukhtun (Santa Barbara), Helo (Mescalitan Island, Goleta), Mikiw (Dos Pueblos, Goleta), ‘Upop (Point Conception), Pismu (Pismo Beach), Kasma'li (Casmalia), Qasil (Refugio State Beach). Større byer i innlandet var Nipumu’ (Nipomo), ‘Asuskwa’ (Camarillo) ved Sisquoc-elva, Kuyam (Cuyama) ved Cuyama-elva, samt Stuk (Stuke Canyon) og Aquitsumu (Cachuma Canyon) ved Santa Ynez-elva. Noen av landsbyene rundt Sespe Creek var Shimiyi (Simi Valley), Sa’awtik’oy (Saticoy), S’ep’e (Sespe) og ‘Awha’y (Ojai) ^[63]. Limuw (Santa Cruz Island) var hjem til ti landsbyer og mer enn 1200 innbyggere ^[64], mens det var minst to landsbyer på Tuqan (San Miguel Island) og åtte på Wi’ma (Santa Rosa Island) ^[65]. ‘Anyapakh (Anacapa Island) var besøkt og bebodd i deler av året. De besøkte og handlet med tongva-indianere i landsbyer på Huya (Santa Catalina Island).

 

Chumash-indianerne var for det meste jegere og samlere, men kunne også fiske. De spiste mye eikenøtter, ofte fra eikeartene Quercus agrifolia og Quercus lobata. Eikenøtter var blant den vanligste maten for indianere i California og ble malt, utvasket og brukt blant annet til å lage grøt. Ofte var det et tllbehør til hovedretter som kjøtt, fisk, skjelldyr, muslinger eller annet. Grøten ble tilberedt ved at eikenøttene ble knust med stein, tørket i solen, pulverisert med morter og pistil, blandet med vann og kokt over et bål. Eikenøtter ble dessuten brukt til å bake brød ^[66]. Pollen fra myrplanten bred dunkjevle ble også brukt til å lage en tynnere velling og blandet det gjerne med røtter. Kamille-te var mye drukket og ble også blant annet brukt som medisin mot mage- og søvnproblemer. Chiafrø ble malt og brukt i grøt, samt til å lage te, kaker og brød. Bær fra arctostaphylos glandulosa i arctostaphylos-slekten ble funnet i chaparral-områder og ble knust og drukket. De spiste frøene, blomstene og bladene på vinterportulakk og dessuten nyper fra California-villroser (rosa californica). Nøtter fra pinyon-furutrær ble spist rå eller stekte dem i skjell. Makroalger og sjøgress ble spist året rundt: uarbeidet, tørket eller kokt ^[67]. Mel lagde de blant annet av malosma laurina i mangofamilien og tørkede frukter ^[68]. Fra havet spiste de blant annet sverdfisk, delfiner, seler, kamskjell, muslinger, østers og sjøsnegler^[69][70]. Store hvaler var de ikke i stand til å fiske, men ble ofte til store måltider da døde hvaler ble skylt på land. Hvor nærmere havet folket bodde, desto større sjanse var det for at de brødfødde seg som fiskere ^[71]. Indianere bosatt i Shisholop (som idag er Ventura), Humaliwo (Malibu) eller på Kanaløyene var derfor i mye større grad avhengig av fiske enn eksempelvis indianerne i Shimiyi (Simi Valley) som levde av frø, nøtter og jakt ^[72].

 

De gode kano-ferdighetene gjorde at chumash-indianerne, sammen med tongva-indianerne i dagens Los Angeles fylke og på de sørlige Kanaløyene, var de eneste urfolkene i Nord-Amerika som kunne bevege seg over havområder og fiske etter akvatisk fangst på langt dypere hav. Skalldyr var en essensiell matkilde og god ernæringskilde for dem som bodde langs kysten og på Kanaløyene ^[73]. Langs kysten ble det også jaktet på for eksempel havoter, seler, sjøløver og gjess. Lengre inn i landet ble det blant annet jaktet på hjort, kaniner, utallige fuglearter, samt både brun- og svartbjørn. De var erfarne fiskere og fisket på dypt hav etter for eksempel delfiner, sverdfisk og skilpadder. Det finnes bevis for at indianerne bosatt ved Stillehavet brukte fisk i handel med indianere innlandet ^[74]. Kanoene (tomol) var laget av planker og kledd med vanntett «hud» av bark. Disse kanoene gjorde det mulig for chumash-indianerne å fikse på dypere hav enn noen annen indianerstamme i Nord-Amerika, og de gjorde handelen mellom øybeboerne og fastlandet mer effektivt ^[75]. Kjøtt fra hjort var blant de mest etterlyste matvarene og ble kjøpt fra fastlandet av dem bosatt på San Nicolas-, Santa Rosa- og Santa Cruz Island. Eikenøtter var en av hovedingrediensene i kostholdet og ble ofte malt til grøt og servert sammen med hovedretten ^[76][77].

 

Musikken var en viktig del av chumash-kulturen og hadde en essensiell rolle i både seremonier, festivaler og andre begivenheter. Musikk ble også brukt som begynnelsen til krig, jakt og for å helbrede de syke ^[78]. Sang og instrumenter fulgte gjerne med alle de tradisjonelle dansene som også ble holdt til seremonier, men også religiøse ritualer ^[79]. Musikkinstrumenter inkluderte for eksempel fløyter, plystrere, klaprer og flere typer slagverkinstrumenter. Instrumenter ble blant annet laget av rullestein, kamskjell, sneglehus, hyll, snøre av silkeorm og planter, skinnremmer, knapper, perler, fjær, busker, silke fra silkeorm-pupper, dyrebein (blant annet fra fugler og hjort) og utallige typer skjell (også skilpadde-skjell og krabbe-skjell) og treverk ^[80].

Fader Juan Crespí (1721-1782) beskrev musikken deres i 1769 som en av de første europeerne i California. Han skrev om hvordan de malte kroppen, pyntet seg med fjær og danset med en bambus-stang i hånden. Han noterte for eksempel for flinke de var til å holde takt og å skape harmoni mellom dans og musikk. Han skrev også om hvordan de spilte og sang hele ettermiddagen og utover kvelden, og at de spilte med bein-fløytene sine om natten og måtte jages av soldater for at de skulle forstyrre søvnen deres ^[81][82][83]. Alle sangene deres hadde titler, og det var vanlig å synge samtidig som en danset og spilte et instrument. Da de danset brukte de spesielle klesdrakter og malte både ansiktet og kroppen. Ofte ville danserne ha pyntet seg med fuglefjær og skjell- og perlesmykker. Enkelte ganger brukte de også hodeskaller som dekorasjon under dansen og danserne ville bære eksempelvis en hodeskalle etter en sverdfisk på hodet under dansen ^[84]. Noen av de kjente dansene vi vet om er denne sverdfisk-dansen, rev-dansen, skunk-dansen, barracuda-dansen, bjørne-dansen og prærieulv-dansen, som alle viser til dyr som bor i nærområdet ^[85]. Flere av de seremonielle dansene var laget til ære av ulike overnaturlige figurer i chumash-tradisjonen.

Antropolog og språkvitenskapsmann John Peabody Harrington tok flere opptak av chumash-musikk via fonografer tidlig på 1900-tallet som var senere oversatt av Gary Tegler fra Santa Barbara Museum of Natural History i 1978. Det finnes mange sanger der innholdet som regel omhandler moral, nattasanger, sanger av glede og hasard-sanger. En av de kjenteste sangene er “Hiyaha” som ble først tatt opp av Harrington, sunget av chumash-indianeren Rosario Cooper ved San Luis Obispo Mission. En annen sang av Rosario var “Hihinaya”, som handler om hvem som kommer fra nord for å delta på deres sammenkomst ^[86].

 

Moderne forståelse av chumash-folkets antrekk kommer fra skriftlig kildemateriale fra de spanske sjøfarerne, som var de første europeerne som kom til Sør-California. Som i mange av indianerstammene i Sør-California var menn som regel nakne ^[87][88]. Til tross for av de fleste menn var nakne, bar de et belte eller trå rundt livet der de bar eksempelvis kniver, redskaper og mat ^[89][90]. Høvdingene derimot bar kapper laget av pels fra hare, kanin, rev, bjørn og havoter ^[91].

Menn hadde langt hår som de holdt oppe ved hjelp av pinner, bein og flint ^[92][93]. Kvinner derimot bar skjørt av hjorteskinn og pyntet seg blant annet med smykker av skjell og perler ^[94]. De gikk som regel barfot, men de lagde også sandaler av yucca-bark. De pyntet seg med blomster og smykker lagd av stein og skjell, deriblant kjeder, armbånd, og øreringer fra bein, tre og skjell ^[95]. Til festivaler og seremonier dekorerte de seg blant annet med fjær fra hauk, ørn og hakkespett, og også skjell og hodeskaller fra dyr ^[96]. Som naboene i sør, tongva-indianerne, lagde de også klær av gress i halvgrasfamilien fra marskland i området.

 

Chumash-folket var kunstneriske og erfarne håndverkere og er blant annet verdenskjent for sin evne til å lage kanoer, kalt “tomol”, og var sammen med tongva-indianerne i sør de eneste som lagde kanoer av urfolket i Nord-Amerika ^[97][98]. De lagde også utallige gjenstander av råvarer. Kleberstein er en metamorf bergart som chumash-folket fikk fra San Joaquin Valley og gjennom handel med tongva-indianere på Santa Catalina Island. Den er ekstremt varmebestandig som gjorde den nytte til eksempelvis å benytte som pipe, teiketakke, keramikk og krukker, samt spissene på pilene til buene. Flere andre redskaper ble lagd av bergarter, deriblant ble serpentin brukt til mye av det samme og er funnet over hele regionen. Flint og chert ble blant annet brukt til spyd- og pilspisser, og de handlet for med andre indianere for å få obsidian til å lage mer effektive våpen. Flint ble også brukt til å lage bor, skrapere, oldowan, kniver og burin for å hugge inn helleristninger. Sandstein ble blant annet brukt til å lage skåler og kvern til å male frø til mat.

De brukte flere typer treverk til å lage boller, skåler, brett, bokser, sleiver og øser. De første europeerne som kom til regionen skrev i sin dagbok at deres krukker og skåler var så dyktig og avansert laget at de så bedre ut enn dem laget av maskin hjemme ^[99]. Treverk ble også benyttet til å lage hårpinner, samt jakt- og fiskeredskaper. Dyrebein ble brukt til dekorative gjenstander som hårpynt, perler, samt gjenstander og redskaper som fiskekroker, fløyter, synåler, syler, og kile og huljern for trearbeid. Tjære ble blant annet brukt som lukk for krukker og skåler med vann. Tjære ble også brukt som kalfatring på kanoene og for å feste spydspissen på spydene. Plantefiber ble brukt til å lage hus, klær, tau, snører og kurver. Grove store tau ble laget av yucca og blant annet brukt til å harpunering, mens kortere snører ble laget av hamp og nesle, ble brukt til å knyte ting, fiskenett og til å bære gjenstander. Chumash-indianerne lagde smykker og pynt til dekorasjon av skjell fra for eksempel abalone, kamskjell, sjøsnegler og skilpadder ^[100].

 

Den mest kjente av chumash-folkets oppfinnelser er kanoen, kjent som tomol på chumash, som var en viktig del av deres levemåte ^[101]. Mye av deres handel foregikk med kanoer over Santa Barbara-kanalen, der de største byene var funnet. Kanoer ble dessuten brukt til transport, fiske og jakt på seler, sjøløver, havoter og delfiner. Kanoene var dyre og bare rike hadde råd til kanoer ^[102]. Det tok lang tid å bygge dem, de minste tok ca 40 dager, mens de større tok mellom to og seks måneder å lage ^[103]. De fleste av kanoene var laget av tremateriale fra redwoodtreet som kom som drivved fra Nord-California. Da de ikke fikk tak i redwood ble kanoene laget av furu. De gjorde om treverk til planker ved hjelp av redskaper av stein og dyrebein ^[104]. Svalerot, yucca, hamp og sener fra hjort ble brukt for å binde plankene sammen. De lagde lim av en blanding av tretjære, never og bitumen. Sandpapir ble laget av hai-skinn, beis av oker og de ble dekorert med stein-, dyrebein- og skjell-pynt ^[105]. Det var oker-beisen som gjorde vannsikre.

Mens enkelte av kanoene var lengre enn 9 meter og hadde plass til 12 passasjerer, var de fleste 4-5 meter lange og holde tre-fire passasjerer ^[106]. De beste sjøfarerne var med i en elite-gruppe kalt Brorskapet av Tomol ^[107]. Å være med i denne gruppen var av stor ære og en måtte søke og betale for å kunne bli med. Gruppen hadde flere av de rikeste og mest respektede chumash-indianerne som medlemmer ^[108]. De refererte til seg selv som et brorskap ettersom de hjalp hverandre dersom noen var i nød og eksempelvis ødelagt under storm ^[109]. De fisket på dypt hav og seilte ofte så langt som til Santa Catalina Island for å handle krukker av kleberstein, mat, pynt og redskaper fra tongva-indianerne.

Det finnes ingen gjenværende kanoer etter chumash-indianerne, men derimot to kopier på Museum of Natural History i Santa Barbara. Den ene var bygd i 1914 av chumash-indianeren Fernando Librado og den andre i 1976 av antropologer fra Museum of Natural History og chumash-indianere ^[110]. Chumash Maritime Association er en organisasjon i samarbeid med Channel Islands nasjonalpark og Channel Islands National Marine Sanctuary som enda ferdes over Santa Barbara-kanalen med tradisjonelle Chumash-kanoer ^[111][112].

 

Chumash-indianerne er svært kjente for flettverk ^[113]. De har flettet kurver siden oldtiden og kurvarbeid er en unik del av deres kultur. Antropologer har funnet chumash-kurver i flere hundre år og de fleste av dem er oppbevart på Museum of Natural History i Santa Barbara og på Smithsonian Institution i Washington, D.C. Krukker var blant annet laget av bitumen, tjære, stein og dyrebein, mens kurvene var laget av greiner fra vierfamilien bundet sammen av snører lagd av halvgress. Kurvene ble blant annet benyttet til å bære eikenøtter, frø, røtter, skjelldyr, skjell og mat generelt ^[114]. Kurvene ble dessuten brukt til oppbevaring av mat, og chumash-folket både spiste og drakk fra skåler, krukker og kurver. Den samme flette-teknikken som er brukt til å lage kurvene ble også brukt til og blant annet lage tepper, skjørt og kostymer. De første europeerne som kom til Sør-California var svært fasinert av deres egenskaper til å lage kurver og de ble blant annet først beskrevet så tidlig som i 1587 ^[115]. En senere oppdager, skotske Archibald Menzies, beskrev kurvene i sin dagbok fra 1790-tallet som “så avanserte at de til og med kan holde vann uten å lekke” ^[116]. Krukkene ble blant annet brukt til å oppbevare vann, samle vann, som kopper til å drikke av og brukt under festivaler for å oppbevare plantemedisin (kjent som solens tårer) og også brukt til å dyppe dyrebein i under ulike seremonier. Menzies beskrev også senere mønstrene på kurvene som “svært avanserte” og at de blant annet inneholdt symboler av dyr. Han skrev også at han var “forbauset over presisjonen og de svært detaljerte symbolene disse analfabetene klarte å lage” ^[117].

Den spanske soldaten og senere viseguvernør av Ny-Spania, Pedro Fages, beskrev chumash-flettverket i 1776. Han skrev blant annet at chumash-indianerne var betydelig mer kunstneriske enn tongva-indianerne i sør og at de også var dyktigere til å fremstille kurver. Videre skriver Fages at det helst var kvinnene som drev med kurvmakeri og at de blant annet lagde krukker, gryter, mugger, potter, skåler, bøtter og matbrett ^[118]. Krukkene var tidlig en handelsvare blant chumash- og tongva-indianerne, men da europeerne kom til California ble de fleste av dem solgt. Disse har i nyere tid blitt funnet i blant annet Spania, Peru og Mexico ^[119].

Det meste vi vet idag om chumash-indianernes flettverk stammer fra dokumenter fra antropologen John Harrington fra Smithsonian Institution som intervjuet de siste av de opprinnelige chumash-kurvmakerne, Candelaria Valenzuela og Petra Rios fra Ventura. I de senere år har gjenværende chumash-indianere gjenopptatt tradisjonen ved å lage chumash-kurver, blant annet ved hjelp av disse lydopptakene fra Harrington. Idag finnes det mer enn 300 opprinnelige chumash-kurver, i tillegg til utallige laget av Valenzuela og Rios. Verdens tredje største samling av kurvene finnes på Santa Barbara Museum of Natural History i Santa Barbara og de regnes som en av de mest fremragende artefaktene fra indianere i Nord-Amerika ^[120].

Det har blitt funnet hundrevis av hulemalerier etter chumash-indianerne ^[121]. De fleste av disse finnes i innelandsområdet mellom Morro Bay til Malibu, men også på Kanaløyene. Piktogrammene er ofte nær en vannkilde, som små bekker og større elver. Hulemaleriene deres var mest sannsynlig ikke ment som bergkunst og inneholder symboler fra deres mytologi, religiøse tradisjon og legender ^[122]. Ifølge den muntlig tradisjonen i chumash-kulturen så var det sjamaner (‘alchuklash) som malte maleriene ^[123]. De fleste av piktogrammene viser abstrakte representasjoner av overnaturlige deler av deres tro, blant dem himmel-prærieulven Šnilemun, men også bilder fra drømmene deres. Forskere har så langt ikke klart å tyde de fleste av piktogrammene, men har funnet betydningen av flere som gjentas i ulike malerier, eksempelvis symbolet for menn, kvinner, barn, fruktbarhet (en sirkel med en strek igjennom), vann (en sikk-sakk linje) og regn (flere vertikale linjer som leder opp til en horisontal linje). Arkeologer har også funnet gjentatte hellemalerier for solen, svarte eller røde sirkler med tagger som symboliserer solstråler.

•  
  Hulemalerier ved Lake Manor i Chatsworth.
•  
  Piktogrammer i Burro Flats Painted Cave i Simi Valley.
•  
  Chumash Painted Cave State Historic Park i Santa Barbara.
•  
  Symbolet for solen ^[124]. Painted Rock i Carrizo Plain National Monument.
•  
  Symbolet for regn ^[125]. Painted Rock.
•  
  Painted Rock.

Flere av de gjenværende hellemaleriene har overlappende mallerier fra nyere tid, der de eldste dateres 5000 år tilbake, mens de nyere er ca. 1000-2000 år gamle. Chumash-folket laget malingen av ting funnet i naturen, deriblant kom svartfargen fra trekull eller en svart mineral funnet i området. Rød, oransje og gul farge fikk de fra jernoksider, og hvit farge fra kiselgur. De handlet også med maling med både andre chumash-indianere og også andre indianer-stammer. De lagde pensler av blant annet planter i aspargesfamilien, yucca-grener og dyrehaler. Malingskopper ble laget av stein, ryggvirvel fra fisk eller skjell. Maligen var ofte blandet inn med olje fra dyr, svalerot og egg ^[126].

Hulemaleriene er funnet over hele Ventura-, Santa Barbara-, og San Luis Obispo fylke. Det finnes eksempelvis flere enn 40 malerier ved Cuyama Valley ved Sisquoc-elven i det sørlige San Luis Obispo fylke. Ved Painted Rock i Carrizo Plain National Monument i San Luis Obispo fylke finnes også mange malerier fra både chumash- og yokuts-indianerne ^[127]. Også Painted Cave State Historic Park ved Santa Barbara og Burro Flats Painted Cave i Simi Valley har flere hulemalerier. Andre steder med hulemalerier inkluderer flere i Simi Hills, ved Chatsworth Reservoir nær Lake Manor, Santa Susana Pass, på Carrizo Plain National Monument og i Malibu Hills (eiendom til Malibu Wines) i nærheten av Rocky Oaks.

Chumash-folket hadde ikke leger, men sjamaner som tok seg av folkets helse. De trodde sykdom kom av dårlig åndelighet og fokuserte mye på å helbrede sykdom og smerter ved hjelp av sang, bønn, diett-restriksjoner og medisiner utvunnet av planter. Medisiner kunne være alt fra bark, røtter, blomster, plantevekster, mineraler og dyrefett. Mer enn hundre planter var brukt av medisinske grunner, deriblant løvtrebark mot sår hals, hyll mot forkjølelse og gifteike mot smerte. Brennesler ble for eksempel brukt for å motvirke revmatisme ^[128]. Urter ble brukt som medisiner i chumash-kulturen og inkluderte for eksempel eriodictyon crassifolium i rubladfamilien som ble brukt for å holde lungene åpne, og roten på malosma laurina ble brukt til te for å motvirke dysenteri ^[129][130]. Salvia mellifera ble også kokt å smurt på sår ettersom planten inneholder smertestillende terpenoider ^[131]. Da guttebarna fylte åtte år ble det praktisert en seremoni der barna spiste den giftige datura wrightii i piggepleslekta. Mange av dem døde under seremoniene ^[132].Utover dette ble det laget te av hyll for å motvirke forkjølelse og feber ^[133]. De røyket blant annet tobakk ^{[134][135][136]} og det er diskutert blant historikere om de også røyket cannabis ^[137][138], en plante i hampfamilien som også ble brukt til å lage snører for å binde ting sammen ^[139].

Chumash-folket var et dyktig handelsfolk som handlet med hverandre og andre indianerstammer. De handlet for å få tak i redskaper, mat og dekorative gjenstander. Det var byttehandel med gjenstander og det var handel betalt med skjellsmykker, som fungerte som valuta^{[140][141][142]}. Disse var som regel laget av sneglehus fra olivella-slekten av chumash-indianerne på Santa Cruz Island. Indianerne bosatt på Kanaløyene reiste ofte med kanoene til fastlandet for å selge eksempelvis smykker og kniver av chert. Her byttet de ofte til seg varer som ikke er tilgjenglig på øyene, for eksempel hjort og kaniner, som ble brukt til både mat, pels og redskaper (av dyrebein og gevir). De handlet også mye planteføde som ikke vokste på øyene, deriblant chiafrø, kirsebær, eikenøtter og pinjekjerner. Øybeboerne brakte også sjeldne varer til fastlandet, eksempelvis flere typer fisk, samt sjøløve-, havoter-, hval- og delfin-kjøtt. På fastlandet reiste indianere fra innlandet til kysten for å handle til seg tjære, sjømat, havoter-pels, perler og smykker ^[143].

Chumash-folket handlet ikke bare med hverandre, men også med indianer-stammer i nærliggende områder. En av disse var tongva-indianerne fra de sørlige Kanaløyene og Los Angeles fylke. Santa Catalina Island ble på chumash kalt Huya som betyr kleberstein. Kleberstein var verdifull ettersom den er en myk bergart som lett ble skåret ut til skulpturer, redskap, piper og smykker. Det ble handlet mye med tongva-indianerne på øyer som Santa Barbara-, San Nicolas-, Santa Catalina- og San Clemente island. Dette var de sørlige av Kanaløyene og tongva-territorium, men det er bevist at øyene også ble besøkt av chumash-folket ^[144]. De handlet også med yokuts-indianerne i nord for å obsidian og tobakk. Yokuts-indianerne var bosatt i San Joaquin Valley i Central Valley og Tehachapi-fjellene. De delte enkelte regioner i San Luis Obispo fylke med chumash-folket, helst Carrizo Plain. Av andre urfolk chumash-folket handlet med mohave-indianerne, som var bosatt i dagens grense mot delstaten Arizona, Coloradoelva. Det tok mohave-indianerne minst to uker å vandre til chumash-regionen for å gjøre handel, noe de ofte gjorde. De tok med seg blant annet keramikk, bomullstepper og hematitt. Hematitt var svært verdifull for chumash-folket, som brukte det til å lage rød-maling til kroppsmaleri, hulemaleri og kanoer. Den store handelen førte til stor fremgang og chumash-indianerne var blant de mest velstående av urfolk i California ^[145]

 

Chumash-indianerne hadde sin egen unike religiøse tradisjon ^[146][147]. Den hadde enkelte fellestrekk med andre religiøse tradisjoner i Sør-California, blant annet troen på flere verdener og praktisering av sjamanisme. De trodde universet var utgjort av tre verdener; disse var flate og lå over hverandre. Jorden (‘itiašup) var en øy i midten og var omgitt av hav. Over jorden var den øvre verden, himmelen (‘alapay), som var bebodd av guddommer som solen (Kaqunupenawa), månen (‘Awa’y), morgen-stjernen Venus og andre guddommer. Under jorden var den farlige underverdenen (c’oyinašup) bebodd av for eksempel nunašɨš og andre farlige skapninger som kunne besøke jorden om natten. De trodde at første-skapninger fra den øvre verden en gang hadde bodd på jorden, men at de etter den store floden ble forvandlet til planter, dyr, torden og guddommer som himmel-prærieulven Šnilemun og ørnen Slo’w. En forsamling mellom disse guddommene valgte å skape mennesket ^[148].

De åndelige lederne ble kalt ‘antap (sjamaner). Hver landsby hadde minst én sjaman som blant annet kunne helbrede sykdommer og prate med ånder ^[149]. Hovedoppgaven deres var å fungere som en kobling mellom mennesket og åndene (himmel-skapninger) de trodde på. Sjamaner brukte sang, bønn og hellige ritualer som hulemaling til å kommunisere med åndene. De hadde også mange andre oppgaver, som for eksempel å gi barna navn, tyde drømmer, spå fremtiden og fungerte som doktorer som brukte sang, bønn og urtemedisiner for å helbrede de syke ^[150].

Deres tradisjonelle tro er ikke utdødd og praktiseres enda, til tross for at mange chumash-indianere nå er medlem av Den katolske kirke. Troen ivaretas av deres eneste indianerreservat, Santa Ynez Band of Chumash Indians, med blant annet feiring av vintersolverv på den hellige gravlunden, Shalawa Meadow i Montecito ^[151][152].

 

De trodde alle vesener, både mennesker og overnaturlige skapninger, kunne få styrke fra ånder til både gode eller dårlige formål. En person kunne kun få denne styrken ved å kjenne tradisjonelle og hellige regler. Mange hadde drømme-hjelpere, eksempelvis planter, dyr, naturkraft, stjerne eller planet. Disse drømme-hjelperne inkluderte for eksempel bjørn, ørn, bever, datura-planten, torden, virvelvind, fugler, insekter og mye mer. Hjelperne hjalp ved hjelp av sin mytiske evne og kunne for eksempel bli kalt på for å gi styrke til kano-ferding, håndverk, samt hell i hasardspill eller farlige situasjoner. Den himmelske skapningen bjørn i den øvre verdenen kunne for eksempel gi styrke, modighet, trygghet fra bjørn-angrep og ferdigheter i bjørnedansen. For å få seg en slik drømme-hjelper gikk de igjennom en åndelig prosess ledet av en sjaman én gang i løpet av livet. Denne prosessen inkluderte for eksempel faste og anvendelse av hallusinasjon-givende urter. Viktige personer som sjamaner og høvdinger hadde som regel flere åndelige hjelpere som symboliserte mektige samfunnsroller. De uten spirituelle hjelpere ble sett på som hjelpesløse, fryktsomme og ofte styrt av dem som hadde åndelig styrke ^[153].

Seremonier var en viktig del av chumash-folkets åndelige liv ^[154]. De trodde at guddommene var veldig uforutsigbare og de utførte derfor seremoniene for å holde makten i universet i balanse ^[155]. Hemmeligheten til å finne denne balansen hadde en religiøs gruppe kalt ‘antap. Mange av disse var spesialister i navngiving og de kom med både tid og sted for de store seremoniene. De to viktigste av disse seremoniene var den til ære for jordgudinnen Hutash og vintersolverv til ære for solguden Kaqunupenawa. Andre seremonier inkluderer da noen døde, giftet seg og når de fikk ny høvding ^[156].

• Hutash-seremonien ble holdt til ære for gudinnen av jorden, Hutash, som ble tilbedt med store mengder av mat. Denne seremonien fant sted rett etter innhøstning av eikenøtter på sensommeren og var holdt i store kystlandsbyer som Muwu (Point Mugu), Shisholop (Ventura), Syukhtun (Santa Barbara) og Mikiw (Dos Pueblos). Mange reiste i flere kilometer for å ta del i seremonien, som ofte varte fem eller seks dager. En viktig del av denne seremonien var å ofre mat til jordgudinnen. Seremonien inkluderte også sanger og tradisjonell dans ^[157].
• Vintersolverv ble holdt til ære for solen på årets korteste dag (21. eller 22. desember). Mange av hulemaleriene er laget av sjamaner (chumash: ’antap) under vintersolverv ^[158].

 

I den øvre verden spiller himmel-skapningene solen, ørnen, morgen-stjernen og himmel-prærieulven hasardspillet ‘’peon’’. De spiller hver natt og er ofte oppe til morgenen. På natten før vintersolverv ser de hvem som har vunnet; vinner himmel-prærieulven blir det regn og vinner solen blir det et år med eikenøtter, hjort, frø, bær, ender og gjess. Månen holder tellingen ^[159]. Spillet avgjør også menneskets skjebne: vinner solen dør eldre mennesker, mens da himmel-prærieulven vant ble en ung person plukket ut til å dø ^[160]. Disse himmel-skapningene refereres også til som guder ^[161][162].

• Solen (chumash: Kaqunupenawa) er den viktigste av dem ^[163] og er en eldre mann. Han er naken, men har en fjærdrakt på hodet og bærer en fakkel. Tidlig om morgenen holder han fakkelen høyt, og deretter senker den for å varme jorden og går slukket fakkelen og går hjem om natten. Han bor alene med sine to døtre og kjæledyr. Huset er laget av krystall (xɨlɨw) og er hjem til en rekke tamme dyr som bjørner, elg, fjelløver, fugler, ulver, hjort og klapperslanger ^[164][165].
• Månen (chumash: ‘Awa'y) er en singel kvinne. Hun bor nær solen, lyser om natten og blir aldri gammel ^[166][167].
• Jordgudinnen (chumash: Hutash) var en beskytter av chumash-folket. Gift med himmel-slangen (melkeveien) ^[168].
• Himmel-prærieulven (chumash: Šnilemun) er menneskets far og gir dem mat, redder liv og arbeider for menneskets beste ^[169][170].
• Morgenstjernen (Venus) er på lag med himmel-prærieulven Šnilemun i hasardspillet ^[171].
• Flekket hakkespett (chumash: Maqutikok) er solens nevø og den eneste som overlevde flommen ^[172].
• Ørnen eller Store ørn (chumash: Slo’w) ^[173] er solens partner i hasardspillet. Han bor omringet av fjeller av bein fra mennesker han har spist. Han har ingen kone eller familie og er høvding ^[174][175].

En vet ikke når eller hvordan, men på et tidspunkt var det en stor flom. Regnet strømmet ned og vannet steg høyere og høyere og dekket til slutt til og med fjellene. Flekket hakkespett (Maqutikok), solgudens (Kaqunupenawa) nevø, var den eneste som overlevde denne flommen. Han satt på det høyeste treet i verden og ropte: “Hjelp meg, onkel! Jeg drukner! Hjelp meg!”. Solens to døtre hørte hans rop for hjelp og fortalte faren: “Han er stiv av kulde og sult”, og solen holdt fakkelen sin nærme Jorden (‘itiašup) slik at vannet begynte å synke. Flekket hakkespett ble varmet fra flammen og solen kastet eikenøtter til han. Det er også derfor hakkespetter enda liker så godt eikenøtter ^[176][177]. Etter denne flommen diskuterte guddommene himmel-prærieulv (Šnilemun), solen, månen (‘Awa'y), morgen-stjernen (Venus) og ørnen (Slo’w) hvordan de skulle lage mennesket. Ørnen og himmel-prærieulven mente mennesket burde ha hender som prærieulver, ettersom alle burde ha så fine hender. Øgle bare var der og sa ingen ting. De bestemte seg for at mennesker skulle ha prærieulv-hender og neste dag møttes de ved en stor nydelig hvit stein i himmelen for å sette fotavtrykk. Rett før himmel-prærieulven fikk gitt sitt avtrykk hoppet øgle frem og ga sitt avtrykk også. Mennesket har derfor fått hender formet etter både prærieulver og øgler. Himmel-prærieulv ble sint og ville drepe øgle, men solen og ørnen støttet øgle ^[178][179].

Hver landsby hadde et sted for spill og leker kalt malamtepupi. Chumash-indianerne elsket konkurranse og hasard- og lagspill ^[180].Ifølge Santa Ynez Band of Chumash Indians (Santa Ynez Reservation), det eneste chumash-reservatet, har hellerispill vært en del av deres kultur siden tidens begynnelse ^[181]. De trodde ikke på hell, men trodde det var innblanding fra overnaturlige krefter som avgjorde hvem som vant. De veddet med for eksempel skjellsmykke-penger og gjenstander. Spillene ble spilt hele året, men spesielt mye ved seremonier. Noen av spillene deres var slåball, landhockey (chumash: tikauwich), valnøtt-terning spill, ring og kjepp (chumash: payas), klinkekule-spill og hasardspillet peon (chumash: ’alewsa) ^[182].

Peon eller ‘alewsa var et svært populært hasardspill spilt med hendene og var en viktig del av de religiøse seremoniene. ‘Alewsa blir enda spilt av chumash-folket ^[183][184], blant annet på Chumash Casino Resort i Santa Ynez Reservation. Det var også et sentralt spill i deres religiøse tradisjon, der det ble spilt av guddommer ^[185][186]. I dette spillet var det to lag bestående av to spillere på hvert av lagene. Hvert av lagene har en hvit og en svart pinne eller bein, som gjemmes i hendene. Målet med spillet er å gjette på hvilken hånd den hvite pinnen eller beinet er i. Hvert av lagene har en “drapsmann” som nikker i retningen mot den hånden han tror den hvite pinnen er. Hvis en retter feil får en ingen pinner, men retter en riktig mottar en pinne. Spillet spilles inntil et lag når femten pinner og har vunnet spillet ^[187][188].

Landhockey (chumash: tikauwich ^[189]) var kanskje den mest populære idretten ^[190][191]. I dette spillet var målet å slå en liten ball av treverk gjennom motstanderens mål. Enkelte ganger ville hele landsbyer spille imot hverandre med så mange som 300 spillere på banen. Idretten førte ofte til slåsskamper mellom spillerne.

Ring og spyd (chumash: payas) var populært blant yngre menn og guttebarn. En ring ble laget av en gren fra planter i pilefamilien, surret inn i hjorteskinn og 10-12 cm i diameter ^[192]. Denne ringen ble rullet i en rett linje på bakken, mens spilleren ville forsøke å kaste spydet gjennom ringen på riktig tidspunkt. Spilleren var omtrent 3,6 meter unna ringen. Hver lag kunne ha to eller flere spillere og hver ring var verdt et poeng. Når et lag nådde tolv poeng hadde de vunnet og spillet var over. En annen variasjon av spillet fantes også der de skøyt piler med bue igjennom ringen ^[193].

 

Steder av arkeologisk- eller historisk betydning ^[194].

• Albinger Archaeological Museum i Ventura. Kulturgjenstander og chumash-historie.
• Burro Flats Painted Cave i Simi Valley. Hellemalerier
• Carpinteria State Beach i Carpinteria. Hellemalerier.
• Carpinteria Valley Museum of History and Historical Society i Carpinteria. Chumash-redskaper.
• Chumash Indian Museum i Thousand Oaks. Utstilling av kulturgjenstander og kopier av tradisjonelle chumash-hus.
• Chumash Painted Cave State Historic Park i Santa Barbara. Hellemalerier.
• Hollister Adobe Museum i San Luis Obispo. Utstilling av kulturgjenstander.
• La Purisima Mission State Historical Park i Lompoc. Chumash-indianernes møte med europeerne, kopier av bygninger fra misjonstiden.
• Lompoc Museum i Lompoc. Kulturgjenstander og chumash-historie.
• Los Angeles County Museum of Natural History i Los Angeles. Antropologiske utstillinger og chumash-historie.
• Mission San Luis Obispo Museum i San Luis Obispo. Chumash-utstillinger.
• Morro Bay Museum of Natural History i Morro Bay. Chumash-utstillinger.
• Ojai Valley Museum and Historical Society i Ojai. Naturhistorisk utstilling om livet til chumash-folket på innlandet.
• Painted Rock, Carrizo Plain Natural Heritage Reserve i San Luis Obispo fylke. Hulemalerier.
• San Buena Ventura Mission Museum i Ventura. Utstilling av chumash-historie.
• San Luis Obispo County Historical Museum i San Luis Obispo. Utstillinger av chumash-gjenstander.
• Santa Barbara Historical Society i Santa Barbara. Veiledede turer.
• Santa Barbara Mission i Santa Barbara. Lokal-historie.
• Santa Barbara Museum of Natural History i Santa Barbara. Utstillinger av ulike type indianer-folk.
• Santa Barbara Presidio i Santa Barbara. Historiske utstillinger.
• Santa Cruz-øya (Limuw) i Kanaløyene. Helleristninger i Olsen’s Cave ^[195]. Mer enn 300.000 chumash-gjenstader har blitt funnet på Kanaløyene ^[196], som var hjem til ti landsbyer og mer enn 1200 innbyggere ^[197].
• San Luis Obispo County Historical Museum i San Luis Obispo. Utstillinger av chumash-gjenstander.
• Santa Ines Mission i Solvang. Tidligere spansk misjon for chumash-indianerne.
• Santa Maria Valley Historical Society Museum i Santa Maria. Utstillinger av chumash-gjenstander.
• Santa Rosa-øya (Wi’ma) i Kanaløyene. Helleristninger i Jones Cave. Det har blitt funnet tusener av artefakter etter chumash-indianere på øya, som har vært bebodd av dem i mer enn 13.000 år ^[198].
• Santa Ynez Indian Reservation (Samala) i Santa Ynez. Chumash-indianernes eneste indianerreservat ^[199].
• Shalawa Meadow (Hammond's Meadow) i Montecito. Gravlund.
• Southwest Museum i Highland Park. Antropologisk indianer-museum.
• Ventura County Museum of History and Art i Ventura. Utstillinger av chumah-historie, gjenstander og veiledede turer.
• Wishtoyo Chumash Discovery Village i Malibu. Gjenskapet chumash-landsby med kopier av tradisjonelle bygninger.