Christian II av Danmark, Norge og Sverige

Christian II overtok fra sin far Kong Hans problemet med å holde Kalmarunionen sammen og spesielt situasjonen i Sverige.

Frem til 1521 var Christians styre sterkt alliert, finansiert og avhengig av pave Leo X og Maximilian I av Det tysk-romerske rike (Christian var også hans hertug av Holstein) i en plan for å ta kontroll over Sverige politisk og økonomisk.

I bakgrunnen var en økonomisk maktkamp om gruve- og metallindustrien i Bergslagen ^[1] (det viktigste gruveområdet i Sverige på 1500-tallet), som tilførte mye større økonomiske ressurser til militær kapasitet, men også sterke avhengigheter, til en konflikt som allerede varte i flere tiår under Kalmarunionen. En økonomisk kamp der partiene ble finansiert og sto mellom:

• Jakob Fugger (tidlig ekstremt rik industrimann i gruve- og metallindustrien på kontinentet) forsøkte en uvennlig overtakelse av Bergslagen, alliert med Fuggers økonomisk avhengige pave Leo X (med den svenske erkebiskopen Gustav Trolle) og Maximilian I av Det tysk-romerske rike i allianse med Christian II, og hevdet å være konge av unionen også i Sverige, hvor hans ekteskap i 1515 med Elisabeth av Habsburg bekreftet pakten.
• Hanseforbundet (Fristaden Lübeck), som i praksis hadde handelsmonopol i Sverige og Bergslagen, alliert med herskerne i Sverige Sten Sture den yngre og senere Gustav Vasa, som gjorde dem sterkt avhengige av hanseatene.

Christians planlagte erobring av Sverige med Fuggers tiltenkte overtakelse av industrien i Bergslagen, ble finansiert med en meget stor medgift, til Christian IIs kone, finansiert av Fugger. Fugger trakk seg senere fra prosjektet i 1521 etter å ha tapt mot Gustav Vasas opprør fra den svenske frigjøringskrigen i slaget ved Västerås (og kontroll over skipsfarten fra Bergslagen). Dermed mistet Fuggers tidligere allierte Christian II ressursene til å vinne krigen mot Gustav Vasa, men mistet også ressursene til å opprettholde sin posisjon i Danmark mot Frederik I 1523.

Den kraftige økningen i finansiering og økonomisk avhengighet gjorde at partene til tider kunne holde tritt med større mengder dyre innleide leiesoldater, noe som forklarer kraftsvingningene og de raske endringene i situasjonen under utviklingen. Kostnadene var betydelige og etter Christian IIIs seier med Gustav Vasas Sverige som alliert i 1536 i Grevefeiden i Skåne og Danmark, var pengene borte, Christian II, den katolske kirke (som nektet å tilpasse seg en verden i endring) og Hanseforbundet (som byttet side på slutten av Grevens feide til taperen, Christian II), deres innflytelse i Norden var over. Reformasjonen i Norge, reformasjonen i Danmark og reformasjonen i Sverige var et faktum, og en ny æra i nordisk politikk starter.

 

 

 

Før Christian ble kronet, ble han tvunget av de danske stormennene til å underskrive en streng håndfestning, som begrenset kongehusets makt på mange områder. En tilsvarende håndfestning måtte han underskrive før han ble valgt til norsk konge. Her ble det blant annet gitt bestemmelser for å styrke den norske adel. I 1515 giftet han seg med Isabella av Burgund, den senere keiser Karl Vs yngre søster, som fikk det fordanskede navnet Elisabeth.

Tross dette ekteskap forble Dyveke kongens elskerinne og store kjærlighet, og han installerte henne i behagelig nærhet av kongeslottet. I 1517 døde Dyveke uventet, og kongen anklaget lensmannen på Københavns slott, Torben Oxe, for å ha forgiftet henne, og tross forbønn fra Riksrådet og hoffet lot kongen Torben Oxe halshugge. Etter denne episoden neglisjerte kongen adelen, og Riksrådet handlet heretter nesten utelukkende etter råd fra mor Sigbrit og Malmös danske borgermester Hans Mikkelsen.^[2] I denne perioden fungerte Sigbrit Willums nærmest som landets finansminister.

Den norske maleren Eilif Peterssen malte 1874/76 bildet Christian den 2. undertegner dødsdommen over Torben Oxe.^[3]

Etter Dyvekes død fattet kong Christian endelig interesse for sin unge dronning, og ekteskapet utviklet seg til et av de mest harmoniske i kongehusets historie. Den karakterfaste og hengivne Elisabeth støttet kongen i ett og alt, og etter hans fall fra tronen reiste hun med ham i landflyktighet, og fungerte som hans representant overfor utenlandske statsoverhoder da han forsøkte å vinne kongemakten tilbake. Hun konverterte til protestantismen i 1523, og måtte se sine tre barn bli sendt til katolske slektninger for at de skulle vokse opp i «den rette tro».

Christian II fortsatte sin borgervennlige politikk med støtte til næringsliv og handel. I 1521 ga han etter nederlandsk forbilde kjøpstedene enerett på all handel. Adelen ble dermed fratatt retten til å kjøpe varer fra sine festebønder for videresalg, der adelen beholdt fortjenesten.^[4]

Kong Christian innførte lover til vern av bøndene med et forbud mot «den onde og ukristelige skikk» at festebønder kunne selges som kveg. Han fratok adelen nok en inntektskilde ved å gi len til borgerlige. I tillegg måtte også adelige lensmenn nå føre regnskap for sine len og betale kongen overskuddet. På Bergenhus måtte til og med noen skilling for melk til katten og korn til hønsene oppgis. Strandeiere langs kysten ble også fratatt «vrakretten», dvs. retten til å plyndre forliste skip. En biskop protesterte på tapet av sin vrakrett, og kongen svarte med å vise til det 5. og det 7. bud - «du skal ikke slå i hjel» og «du skal ikke stjele», en henvisning til at strandeiere var blitt mistenkt for å slå i hjel forsvarsløse skipbrudne for å overta eiendelene deres. Kong Christian la seg ut med både adel og geistlighet når han i tillegg forbød bispene å ri omkring med mer enn 12-14 væpnede knekter. Abbeder fikk heller ikke ha mer enn to par mynder og to kobbel andre jakthunder.^[5]

På det kirkelige område ble det ikke lengre tillatt å appellere domsavsigelser til paven i Roma, noe som økte kirkens avhengighet av kongemakten. For å kunne hamle opp med Hansabyene inngikk han forbund med Nederlandene. I 1521 erklærte Lübeck Danmark krig, og året etter brøt det ut opprør i Sverige mot «Christian Tyrann», som han ble kalt etter Stockholms blodbad.

I 1520 angrep Christian II Sverige. Sten Sture den yngre ble dødelig såret, og kampene ble avsluttet med overgivelse av Stockholm borg mot ubetinget amnesti til svenskene. Den 4. november lot Christian II seg hylle som arvekonge og startet festligheter på Stockholms slott. På feiringens fjerde dag ble slottets porter lukket og en stor del av de festkledte bisper og adelsmenn kastet i fengsel. De tidligere motstanderne ble anklaget for kjetteri av biskopen, og nitti av dem ble dømt til døden. Henrettelsene foregikk på Stortorget i Stockholm med stor brutalitet. Likene ble brent på et bål utenfor byporten. Stockholms blodbad vakte forferdelse i hele Europa – ikke minst i Danmark, hvor adel og geistlighet nå for alvor begynte å føle seg truet.

Det endte med at Sverige løsrev seg under ledelse av Gustav Vasa. I 1523 samlet Christian en hær av leietropper for å angripe Sverige. De store skatteutskrivningene fikk utilfredsheten til å blusse opp, især blant de jyske bønder rådet stor kampvilje som følge av misnøye med skattepolitikken («Sammensvergelsesbrevet» – utstedt i Viborg den 21. desember 1522). Den tidligere så besluttsomme kongen tapte motet. Det fortelles at han lot seg ro tyve ganger frem og tilbake over Lillebelt,^{[Note 1][6]} før han oppga forsøket på å samle tropper mot de jyske opprørerne. Den 13. april 1523 flyktet kongen, dronningen og deres tre barn til Nederlandene, hvor de levde åtte år i landflyktighet. Samme år tilbød den danske adel og geistlighet tronen til Christians onkel, hertug Frederik av Gottorp (Frederik I), som i en alder av 52 år endelig kunne ta den danske og norske tronen i besittelse.

Frederik skrev til den landflyktige dronning Elisabeth, hvis mektige habsburgske slekt han gjerne ville tekkes, og forsikret henne om at hun (men ikke Christian) kunne vende hjem til Danmark – kong Frederik skulle personlig sørge for at hun fikk tilkjent pensjon som enkedronning. Men den 22-årige dronningen svarte ubi rex meus, ibi regna mea – «hvor min konge er, der er mitt kongerike.»

Høsten 1531 foretok Christian II landgang i Norge, hvor han fant en havn i Langesund og senere ble hyllet som konge. Flåten, som var på ca. 25 skip med nesten 7 000 mann om bord, var stilt til disposisjon av keiser Karl V. Den kom ut for en kraftig storm i Skagerrak, og strandet på forskjellige steder i det sydlige Norge. Etter noen uker ble mesteparten av mannskapene samlet i Oslo, hvor han etter hvert fikk støtte fra deler av den norske geistlighet, blant annet fra erkebisp Olav Engelbrektsson. Dette skulle vise seg å få fatale følger for katolisismen i Norge og for den norske kirkes stilling. Noen militær seier fikk han imidlertid ikke i Norge; han klarte ikke engang å innta Akershus festning.

 

Året etter ble Christian lokket til forhandlinger i København under løfte om fritt leide. Men onkelen, Frederik I, brøt løftet og lot Christian føre som fange til Sønderborg slott. I 1549 overførtes den nå 68-årige konge til Kalundborg slott, hvor han fikk et noe friere regime og lov til å bevege seg utenfor slottet og til å gå på jakt. Men i januar 1559 døde Frederik Is sønn, kong Christian III, og den gamle kongens høye alder til tross ble vakten omkring Christian II fordoblet og hans privilegier nok en gang innskrenket. Det var flere blant rikets mektigste menn som så med bekymring i retning Kalundborg, men kun tre uker senere døde også kong Christian II, og den nyvalgte kong Frederik II ga sin slektning en kongelig begravelse i Graabrødre kirke i Odense. I begynnelsen av 1800-tallet ble levningene hans flyttet til St. Knuds Kirke i samme by, hvor han ligger sammen med sin mor og sin far, og med sin dronning ved sin side.

Christians sønn, Hans, døde ugift allerede i 1532, samme år som Christian ble satt i fengsel. Datteren Dorothea ble gift med kurfyrst Fredrik II av Pfalz, som på grunn av sitt ekteskap senere ble dratt inn i grevefeiden. Datteren Kristina var gift to ganger, først med grev Francesco II Maria Sforza (sønn av Ludovico «El moro») og deretter med Franz I av Lothringen. Christian og Elizabeth fikk også ytterligere to sønner, som begge døde unge.

 

 

Christians tid var reformasjonens tid i Europa. Allerede som ung mann kom han i kontakt med og fattet sympati for protestantismen. Dette var på langt nær så kontroversielt i Danmark som i Norge. Den norske kirken og det norske folk var rotfestet katolsk, og etter hvert som Norge svant hen som selvstendig nasjon, ble det ytterligere viktig å holde fast ved «den gode religion».^{[omstridt – diskuter]} I 1523 overvar han sammen med sin søster Elisabeth og sin kone en messe med Martin Luther.^[7] Som landflyktig i Nederlandene bekjente Christian seg til protestantismen, antagelig for å oppnå begunstigelser fra de nederlandske protestantene. At han likevel ble ønsket gjeninnsatt som konge etter tilbakekomsten til Norge i 1531, og at det var erkebispen selv som var pådriver for dette, må sees i lys av at alternativet, Kong Frederik, alltid hadde vært en svoren protestant.^{[omstridt – diskuter]}

• Bisgaard, Lars (2019). Christian 2. : en biografi (på dansk). København: Gads Forlag. ISBN 9788712056973. 
• Hamre, Lars (1998). Norsk politisk historie 1513-1537. Oslo: Samlaget. ISBN 8252152104. 

• Danske konger – Christian II