Breviar

Breviar eller breviarium (fra latin brevis: «kort», breviarium, «sammendrag»)^[1][2][3] er en katolsk bok som inneholder tekstene for tidebønn. I utvidet forstand kan ordet brukes (tilbakevirkende) om andre gamle kristne trossamfunns tilsvarende eller lignende bønnesamlinger.

Det katolske breviar utviklet seg etter hvert som det ble flere munker og klerikere som ikke kunne delta i klostrenes fellesbønn fordi deres oppgaver var av en slik karakter at de måtte oppholde seg annetsteds på dagtid (eller enda lengre) enn i slike fellesskap. De måtte da få med seg noe som de kunne støtte seg til når de privat oppfylte denne forpliktelse.

Etymologien av det latinske opphavet antyder at allerede fra gammel tid ble det brukt en sammentrengt, til dels forkortet samling med bønner, skriftstykker og lignende.^[1] Til tross for betegnelsen ble disse etter hvert lange, og pave Gregor VII fikk dem forkortet til Breviarium Romanum i 1074, som man i de påfølgende århundrer søkte å gi ensgyldighet, uten at det lyktes. Enheten ble først gjennomført ved pave Pius V som i 1568 utga den reviderte Breviarium Romanum, som senere fikk nye revisjoner i 1602 og 1631.^[4]

Et breviar består av fire deler, en for hver av de fire årstidene; hver av disse avsnitt er også inndelt i fire deler: Psalterium, salmer for de sju ukedagene; Proprium de tempore for kristusfestene; Proprium de sanctis for helgenfesterne; Commune sanctorum for de fester der ikke har særlige bønneformularer. Dertil kommer enda flere tillegg: bønner til jomfru Maria og for de avdøde, bodssalmene,^[5] bordbønn, reisebønn og lignende. Også den gresk-katolske kirke har sitt breviar, men som kalles horologion (gresk: Ὡρολόγιον, timenes bok).^[6]