Antiokos IV Epifanes

Som sønn og mulig etterfølger av kong Antiokos III den store ble Antiokos IV en politisk gissel hos den romerske republikk i Roma som følge av freden ved Apamea i 188 f.Kr. Da hans eldre bror Selevkos IV Filopator etterfulgte sin far på tronen i 187 f.Kr. ble Antiokos IV utvekslet med sin nevø Demetrios I Soter (sønn og arving av Selevkos IV). Etter at Selevkos IV ble myrdet av Heliodoros, en usurpator, var han fortsatt gissel i Roma, men ved hjelp av kong Eumenes II av Pergamon erobret han tronen og utropte seg selv som medregent for en annen sønn av Selevkos IV, et spedbarn som også het Antiokos. Noen år senere fikk han dette barnet drept og styrte i eget navn.^[6]

Da vokterne til kong Ptolemaios VI Filometor krevde tilbakelevering av Koilesyria i 170 f.Kr., gikk Antiokos IV Epifanes forkjøpet med å angripe Egypt, erobret alt bortsett fra Alexandria og ta Ptolemaios VI til fange. For å unngå å alarmere romerne, lot Antiokos IV den egyptiske kongen fortsette å styre som en vasallkonge. Da Antiokos IV trakk seg tilbake, valgte byen Alexandria en ny konge, en av Ptolemaios VIs brødre med samme fornavn, Ptolemaios VIII «Fyskon» («store mave»), men istedenfor å begynne en borgerkrig, ble brødrene enige om styre sammen.

I 168 f.Kr. ledet Antiokos IV et andre angrep på Egypt og sendte også en flåte for å erobre Kypros. Før han nådde fram til Alexandria ble han oppsøkt av en eldre romersk ambassadør ved navn Gaius Popillius Laenas som avleverte en beskjed fra det romerske senatet som beordret ham om trekke sine styrker fra Egypt og Kypros, eller betrakte seg som i krig med den romerske republikken. Antiokos IV svarte at han ville diskutere saken med sitt råd. Ambassadøren streket da opp en sirkel i sanden rundt ham og sa: «Før du krysser denne sirkelen vil jeg at du gir meg et svar til senatet.» Det antydet at Roma ville erklære krig om kongen skrittet ut av sirkelen uten å bekrefte at han ville forlate Egypt øyeblikkelig. Antiokos IV veide sine muligheter og svarte at han ville trekke seg ut. Kun da var Popillius villig til å ta ham i hånden.^[7]

Mens Antiokos IV var opptatt i Egypt spredte det seg et rykte at han var blitt drept. Den avsatte ypperstepresten Jason, bror av Onias III, samlet en liten hær på rundt tusen menn og gikk overraskende til angrep på Jerusalem. Menelaos som var ypperstepresten der, utnevnt av Antiokos IV, ble tvunget til å flykte. Da Antiokos IV kom tilbake fra Egypt i 167 f.Kr., rasende over sitt nederlag, angrep han Jerusalem og gjeninnsatte Menelaos, deretter henrettet mange jøder.^[8]

«De disse hendelsene ble fortalt til kongen, trodde han at Judea var i opprør. Rasende som et vilt dyr, dro han fra Egypt og tok Jerusalem som en storm. Han beordret at hans soldater skulle hogge ned uten nåde de som de møtte og drepe de som søkte tilflukt i husene sine. Det var massakre på gammel og ung, drap på kvinner og barn, nedslakting av jomfruer og nyfødte. I løpet av tre dager gikk åtti tusen tapt, førti tusen som møtte en voldelig død, og det samme antallet som ble solgt til slaveri.»

Andre Makkabeerbok 5:11–14^[9]

For å samle og forene sitt rike og styrke sitt grep over regionen, besluttet Antiokos IV å stille seg på samme side som de helleniserte jødene, som han tross alt skjønte, ved å forby jødiske religiøse ritualer og tradisjoner som ble opprettholdt av oppmerksomme jøder. Samtidig beordret han dyrkelse av Zevs som den øverste gud.^[10] Dette var en vederstyggelighet for jødene og da de nektet, sendte Antiokos IV en hær for å tvinge gjennom sitt vedtak. På grunn av motstanden ble byen Jerusalem ødelagt, mange ble drept, og et gresk festning kalt Akra ble etablert i byen.^[11]

 

Første og Andre Makkabeerbok framstilte makkabeernes opprør som en nasjonal motstand mot politisk og kulturell undertrykkelse fra utlandet. Moderne historikere har argumentert for at kongen blandet seg inn i en borgerkrig mellom tradisjonelle jøder på landsbygda og urbane, hellenistiske jøder i Jerusalem.^[12][13][14] I henhold til Joseph P. Schultz:

Moderne forskning på den annen side betrakter makkabeernes opprør mindre som en oppstand mot utenlandsk undertrykkelse og mer som en borgerkrig mellom ortodokse og reformistiske grupper i den jødiske leir.^[15]

Det synes som at tradisjonalistene, med hebraiske/arameiske navn som Onias, var i strid med de helleniserte med greske navn som Jason og Menelaos over hvem som skulle bli yppersteprest.^[16] Andre forfattere har pekt på muligheten av sosiale og/eller økonomiske motiver i tillegg til de religiøse i den jødiske borgerkrigen.^[17]

Hva som begynte som en borgerkrig eskalerte da det hellenistiske Selevkideriket i Syria tok parti med de hellenistiske jødene i deres konflikt med de ortodokse og tradisjonalistiske.^[18] Antiokos nedla forbud mot den religiøse praksisen til de ortodokse. Det kan forklare hvorfor kongen, i totalt avvik fra tidligere praksis på andre steder og i andre tider, bannlyste den tradisjonelle religionen til et helt folk.

Ved å utnytte Antiokos' problemer i vest angrep kong Mitridates I av Partia fra øst og erobret byen Herat (vest i dagens Afghanistan) i 167 f.Kr., avbrøt den direkte handelsruten til India og splittet effektivt den greske verden i to deler.

Da Antiokos anerkjente den mulige faren i øst, men samtidig uvillig til å oppgi kontrollen over Judea, sendte han en hærfører ved navn Lysias for å krige mot makkabeerne mens han selv ledet hovedhæren mot partierne. Etter innledende suksess i hans krig i øst, inkludert gjenerobringen av Armenia, døde han brått av sykdom i 164 f.Kr.

Styret til Antiokos var den siste perioden hvor Selevkideriket hadde styrke og tyngde, men på samme tid var hans styre også fatalt for riket. Teknisk sett var Antiokos en usurpator, tronraner, og han etterlot seg en sønn som var spedbarn som eneste arving: Antiokos V Eupator. Resultatet var en rekke med borgerkriger mellom rivaliserende fordringshavere til tronen som forkrøplet det en gang så økonomisk sterke riket i dets kritiske fase i krigene mot Partia.

Antiokos IV hersket over jødene fra 175 til 164 f.Kr. Han huskes som en betydelig kjeltring og en forfølger av de jødiske tradisjoner assosiert med hanukka, inkludert Makkabeerbøkene og Megillat Antiochus (מגילת אנטיוכוס; Antiokosskrollen).^[19] De rabbinske kildene omtaler ham som הרשע, harasha, «den onde».^[20]

Både jødiske som senere kristne kommentarer har vurdert Antiokos IV som en mulig kandidat for å være «det mindre hornet» som omtalt i Daniels bok i Den hebraiske Bibelen (Det gamle testamente)^[21] slik Daniel hadde visjon om.^[22][23]

• «Antiochus IV Ephiphanes», oppslag i historisk kildebok av Mahlon H. Smith
• «Antiochus IV Epiphanes», Jewish Encyclopedia
• «Antiochus IV Epiphanes», Livius.org
• «Tales of Arabesque Hellenisme: or, Four Tales of Blood», dødsfallene til Antiokos, Razias og Nikanor av Beda den ærverdige