Aksetiden

Jaspers argumenterte for at aksetiden ble «tiden da menneskehetens åndelige fundament ble lagt samtidig og uavhengig ... og at dette fundamentet fortsatt er det menneskeheten støtter seg på idag». Fundamentet ble lagt av uavhengige tenkere innenfor rammen av et sosialt miljø i forandring.

Jaspers' aksiale forandring omfatter platonismens vekst, som senere ville ha avgjørende innflytelse på den vestlige verden både gjennom kristen og verdslig tankegang opp gjennom middelalderen og inn i renessansen.

Jainismen spredte ideer om śramaṇa (askese), ahimsa (ikke-vold), karma og samsara. Buddhismen, en annen av verdens mest innflytelsesrike filosofier, ble grunnlagt av Siddharta Gautama, eller Buddha, som levde i denne perioden. Buddhismens utbredelse ble fremmet av Ashoka, som levde sent i epoken.

I Kina oppsto konfucianismen i denne epoken, der den fortsatt har dyp innflytelse på sosialt og religiøst liv.

Zoroastrismen, et annet av Jaspers' eksempler, er vesentlig for utviklingen av monoteismen.^[1] -- although Jaspers uses the Seleucid-era estimate for the founding of Zoroastrianism, which is actually the date of Cyrus' unification of Persia. The exact date of Zarathustra's life is debated by scholars with some, such as Mary Boyce, arguing that Zoroastrianism itself is significantly older.^[1] Others, such as William W. Malandra and R.C. Zaehner suggest that he may indeed have been an early contemporary of Cyrus living around 600 BC.^[2]

Jaspers tar også med Upanishadenes forfattere, Laozi, Homer, Sokrates, Parmenides, Heraklit, Thukydid, Arkimedes, Elias, Jesaia, Jeremias, og Devterojesaja som aksiale skikkelser. Jaspers framholdt spesielt Sokrates, Konfucius og Siddharta Gautama som eksemplariske mennesker, eller som «paradigmatiske personligheter».^[3]

 

Jaspers beskriver aksetiden som «et interregnum mellom to aldre av mektige imperier, en pause for frihet, et dypt pust som frembragte den mest lysende bevissthet».^[4] Jaspers var spesielt interessert i likhetene i omstendigheter og tankesett hos epokens skikkelser. Disse likhetene omfatter et engasjement for å finne et menneskes hensikt.^[5] og framveksten av en ny eliteklasse av religiøse ledere og tenkere i Kina, India og Vesten.^[6]

De tre regionene ga opphavet til, og deretter institusjonaliserte, en tradisjon av reisende lærde, som dro fra by til by for å utveksle ideer. Disse lærde var i stor grad utgått fra navngitte religiøse tradisjoner. I Kina var det konfucianismen, taoismen og De hundre skoler. I India var det hinduismen, buddhismen og jainismen. I Persia var det Zarathustras religion. I Kanaan var det jødedommen, og i Hellas var det sofismen og annen klassisk filosofi.

Jaspers hevder at disse typisk oppsto under de samme sosiologiske omstendighetene. Kina, Inda og Vesten omfattet alle et mangfold av småstater med både ytre og indre stridigheter.

Ordet akse i betegnelsen aksetiden betyr egentlig vendepunkt. Navnet kommer av Jaspers' bruk av det tyske ordet Achse, som både betegner rotasjonsakse og vendepunkt.

Religionshistorikeren Karen Armstrong har utforsket epoken i sin bok The Great Transformation,^[7] og teorien har vært gjenstand for akademiske konferanser.^[8]

Betegnelsen har senere blitt benyttet ut over Jaspers' opprinnelige betydning. Armstrong argumenterer for at opplysningstiden var en «andre aksialtid», med tenkere som Isaac Newton, Sigmund Freud og Albert Einstein,^[9] og at nåtidens religion behøver å vende tilbake til forvandlende aksiale innsikter.^[10] Til gjengjeld har det blitt foreslått at moderne tid er en ny aksialtid, da tradisjonelle sammenhenger mellom religion, sekularisme og tradisjonelle tankesett er i forandring.^[11]

• Jaspers, Karl; (1949): Vom Ursprung und Ziel der Geschichte (1. utg.). München: Piper Verlag. LCCN 49057321.