1812-krigen

I årene etter Den amerikanske revolusjon var forholdet mellom de to statene ofte meget anstrengt. Da Frankrike under Robespierre erklærte krig mot Storbritannia i 1793, holdt De forente stater seg nøytral. Nøytral var USA også under Napoleonskrigene fra 1803. Den britiske hæren ikke trukket seg tilbake fra befestninger i området rundt de store sjøene, slik fredsavtalen fra 1793 tilsa, og fortsatte å støtte indianerne mot De forente stater. I 1794 ble Jay-traktaten inngått med Storbritannia^[3] og Greenville-traktaten med indianerne, og stridighetene ble bilagt for en tid.

I 1803 begynte en ny krig mellom Storbritannia og Frankrike, og den britiske marinen begynte, i mangel på arbeidskraft, å borde amerikanske handelsskip for å få tak i britiske sjømenn som arbeidet der. Imidlertid ble også amerikanske statsborgere tvunget til å tjenestegjøre i den britiske marinen, blant annet fordi Storbritannia ikke anerkjente amerikansk statsborgerskap utstedt til tidligere britiske undersåtter. Storbritannia var ikke villig til å stanse bruken av tvangsutskrivning, og av den grunn ble ikke Monroe-Pinkney-traktaten (1806), som ikke forbød dette, ratifisert av USA. Da det britiske skipet HMS Leopard beskjøt og bordet det amerikanske USS Chesapeake, drepte tre og tok fire (deriblant fire amerikanere) til fange, forlangte mange amerikanere krig mot Storbritannia for å befeste USAs suverenitet og ære.

Napoleons kontinentalsystem (fra 1806) og britenes tilsvar førte til embargoer (handelsforbud) som gjorde internasjonal handel både usikker og farlig. Mellom 1807 og 1812 ble rundt 900 amerikanske skip anholdt. Den amerikanske president Jefferson forsøkte å unngå krig, og svarte med Embargoloven i 1807, som forbød amerikanske skip å seile til utenlandske havner, og stengte amerikanske havner for britiske skip. Jeffersons embargo var særlig upopulær i Ny-England (nordøstlige USA), hvor handelsmennene klaget over fallende inntekter. På et tidspunkt var det til og med snakk om å løsrive Ny-England fra De forente stater.

Embargoloven fikk ingen innvirkning på Storbritannia og Frankrike, og ble erstattet av en ny lov som hevet alle embargoene, unntatt for britiske og franske havner, hvilket ikke var gjennomførbart. En ny lov hevet alle embargoer, men sa dessuten at dersom én av de to europeiske stormaktene stanset sin innblanding i amerikansk skipsfart, ville De forente stater innføre en embargo mot den andre. Napoleon lovet stans i fransk innblanding – han hadde ikke tenkt å holde løftet, men De forente stater gjeninnførte embargoen mot Storbritannia. I den amerikanske kongressen talte en gruppe «hauker» for krig med Storbritannia, for å stanse britisk innblanding, noen gikk så langt som til å foreslå invasjon av Canada. 1. juni 1812 vedtok Representantenes hus å erklære krig mot Storbritannia (79 stemmer mot 49), og 11. juni vedtok Senatet det samme (17 stemmer mot 13).^[10] President James Madison undertegnet krigserklæringen 18. juni. Det var første gang De forente stater erklærte krig mot en annen stat, og det var det jevneste slike vedtak noensinne.

Ved krigens utbrudd hadde USA en total befolkning på rundt 7,7 millioner mennesker og var svært uforberedt på krig. En serie grenseforter garnisonert av svært små avdelinger fra den regulære hæren strakte seg langs den kanadiske grensen. Den faktiske styrken til den regulære hæren i juni 1812 utgjorde 11 744 offiserer og menn, inkludert anslagsvis 5000 rekrutter vervet for den ekstra krigsstyrken på 35 600. Den amerikanske marinen besto av 20 fartøyer: de tre store 44-kanons fregattene, tre mindre fregatter av Constellation-klassen klasset til 38 kanoner og 14 andre. De fleste av Storbritannias styrker var bundet opp i Napoleonskrigene, og foreløpig kunne svært lite militær- og marinehjelp spares for forsvaret av Canada. Ved utbruddet av krigen var det rundt 7000 britiske og kanadiske regulære soldater i Øvre og Nedre Canada (nå provinsene Ontario og Quebec). Med en total hvit befolkning på bare en halv million, hadde Canada selv bare et lite reservoar av militser å trekke på. Da krigen begynte var i Øvre Canada, 800 militsmenn tilgjengelig i tillegg til 1600 regulære soldater. I løpet av krigen satte de to provinsene totalt rundt 10 000 militsmenn i felten; mens i USA så sannsynligvis 450 000 av militsmennene aktiv tjeneste, selv om ikke mer enn halvparten av dem noen gang kom nær fronten.^[11]

Støtten fra de indianske stammene ga Canada én kilde til soldater som USA manglet. Tecumseh førte sine krigere over grensen til Canada. Der, sammen med de kanadiske indianerne, sluttet de seg til styrkene som motarbeidet amerikanerne. Kanskje 3500 indianere tjenestegjorde i de kanadiske styrkene høsten 1813, sannsynligvis det største antallet som tok feltet til enhver tid under krigen. Hovedtyngden av den britiske marinen kjempet også i krigen mot Napoleon. I september 1812, tre måneder etter krigsutbruddet med USA, hadde Storbritannia ikke mer enn elleve linjeskip, trettifire fregatter og omtrent like mange mindre orlogsfartøyer i det vestlige Atlanterhavet. Dette var alt som kunne spares for operasjoner i amerikanske farvann, som innebar de enorme oppgavene med å eskortere britisk handelsfart, beskytte St. Lawrence, blokkere amerikanske havner, og samtidig jakte på amerikanske fregatter og kapere.^[11]

Mangelen på kanadiske ressurser førte til en jevn etterspørsel etter amerikanske proviant. I fredstid kunne kommissariatet kjøpe forsyninger fra amerikanske bønder, men under krigen ble denne tilgangen offisielt stengt.Aktiv handel mellom amerikanere og kanadiere fortsatte selv under krigen. I de de kanadiske kystprovinser, som ikke opplevde noen av virkningene av krigen, fortsatte handelen med statene i New England uavbrutt. Havner i Halifax, Saint John og St. Andrews var åpne for handel med USA, og Nova Scotia og New Brunswick hjalp de andre provinsene med penger, forsyninger og menn. New Englanders, som ikke støttet krigen, brøt åpenlyst handelsembargoer og fortsatte å forsyne det britiske militæret med varer, husdyr og andre proviant. I oktober 1813 opphevet Vermont en lov som påla straff for de som handlet med Canada. Lenger vest, så snart St. Lawrence frøs til, kjørte amerikanske bønder sledene sine over isen for å dra nytte av de høye prisene som kommissariatet tilby. Det som ikke kunne skaffes fra amerikanske leverandører kom fra England: mel, erter, kjøtt, utstyr, leirutstyr, uniformer, våpen og ammunisjon.^[12]

Til tross for flere år med diplomatisk konflikt forut for krigen, var ingen av partene forberedt på den. Storbritannia var opptatt med Napoleonskrigene, og måtte bruke det meste av sine styrker og ressurser på krigen i Europa. En betydelig svakhet i den amerikanske posisjonen var uenigheten av landet. I New England-statene varierte opinionen fra ren apati til aktivt uttrykt motstand mot krigen. Canada ble ikke møtt med samme grad av opinionsutfordringer. Likevel var mange innbyggere i Øvre Canada nylige immigranter fra USA som ikke hadde noe stort ønske om å gripe til våpen mot sitt tidligere hjemland.^[13]

Den grunnleggende militærstrategien til USA som angriper var enkel nok. Den primære oppgaven ville være erobringen av Canada. USA planla også en umiddelbar marineoffensiv, der en sverm av fribyttere og den lille marinen skulle ødelegge britisk handel.^[14] For å gjennomføre erobringen skulle USA igangsette fire samtidige angrep. Den sterkeste hæren med hovedsakelig regulære tropper skulle angripe Montreal, mens tre mindre hæravdelinger overveiende av milits skulle angripe Øvre Canada.^[15]

Krigen gikk gjennom tre forskjellige stadier. I den første periode, fra 1812 til våren 1813, var England så hardt presset i Europa at det verken kunne skåne menn eller skip i et stort antall for konflikten i Nord-Amerika. USA stod fritt til å ta initiativet, invadere Canada og sende ut kryssere og kapere mot britisk skipsfart. Under den andre fasen, som varte fra tidlig 1813 til begynnelsen av 1814, var Storbritannia i stand til å etablere en tett blokade, men kunne fortsatt ikke vesentlig forsterke troppene i Canada. I løpet av denne fasen vant den amerikanske hæren, etter å ha fått erfaring, sine første seirer. Den tredje fasen, i 1814, var preget av den konstante ankomsten til Nord-Amerika av britiske regulære soldater og marineforsterkninger, noe som gjorde det mulig for britene å raide den nordamerikanske kysten nesten etter eget ønske og ta offensiven på flere hold.^[14]

 

En amerikansk hær kommandert av general William Hull invaderte den 12. juli 1812 Øvre Canada fra Detroit. Amerikanerne trakk seg tilbake til den amerikanske siden den 7. august 1812 etter å ha mottatt nyheter om en indianeroverfald på en amerikansk forsyningskonvoie. Den britiske general Isaac Brock mente at han burde ta dristige tiltak for å roe ned nybyggerbefolkningen i Canada og for å overbevise indianerne om at Storbritannia var sterk. Den britiske hær angrep nå Detroit. General Hull fryktet at britene hadde overlegne tall og at Fort Detroit manglet tilstrekkelig krutt og kanonkuler til å tåle en lang beleiring. Han gikk med på å overgi seg 16. august, og reddet sine 2 500 soldater og 700 sivile fra «grusomheten til en indandermassakre», som han skrev. Hull beordret også evakuering av Fort Dearborn, men indianerkrigene overfalt og massakrerte garnisonen. General Brock omgrupperte hæren sin til den østlige enden av Lake Erie, hvor den amerikanske generalen Stephen Van Rensselaer forsøkte en ny invasjon. Amerikanerne forsøkte et angrep over Niagara-elven 13. oktober, men de ble beseiret ved Queenston Heights der dog general Brock falt da han ledet et motangrep.^[16]

 

Den nye amerikanske generalen, William Henry Harrison, satte i 1813 ut med nye styrker for å ta Detroit tilbake. En avdeling av Harrisons hær ble beseiret ved River Raisin 22. januar 1813 av en felles britisk-kanadisk og indiansk styrke under general Henry Procter og indianlederen Tecumseh. Etter slaget drepte og skalperte indianerne 60 amerikanske fanger. I mai 1813 fortsatte Procter og Tecumseh sine styrker inn i det nordlige Ohio, men offensiven stoppet opp og troppene måtte vende tilbake nordover. Den 10. september 1813 beseiret den amerikanske innsjøflåten en britisk flåtestyrke i sjøslaget på Lake Erie. Dette sikret amerikansk kontroll over innsjøen resten av krigen, noe som igjen tillot amerikanerne å ta Detroit tilbake, invadere Øvre Canada pånytt og den 5. oktober 1813 vinne slaget ved Themsen, der Tecumseh falt. ^{[17] [18] [19]}

Storbritannias strategi var å beskytte sin egen handelsflåte, og å gjennomføre en blokade av amerikanske havner for å ødelegge amerikansk handel. Amerikanerne hadde ikke kapasitet til å føre åpen krig til sjøs, og satset i stedet hovedsakelig på raid mot britene.

 

Fram til 1814 hadde begge sidene oppnådd sitt mål med krigen eller blitt trette av en kostbar krig som hadde lite annet å tilby enn en fastlåst situasjon. Begge sendte delegasjoner til et nøytralt sted i Gent i Flandern (nåtidas Belgia). Forhandlingene startet tidlig i august og endte på 24. desember, da den endelige avtalen ble undertegnet. Begge parter måtte ratifisere den før den kunne tre i kraft. I mellomtida planla begge parter nye invasjoner.

I 1814 startet britene en blokade av USA, og USAs økonomi ble brakt nær konkurs^{[20][21][22][23]}, noe som gjorde USA avhengig av lån så lenge krigen varte.

• Hickey, D. R. (2012). The War of 1812. A forgotten conflict. University of Illinois Press.