Vergil

Vergil
Født		15. okt. 70 f.Kr.[1][2] Andes (Gallia Cisalpina, Den romerske republikk)[1][3]
Død		21. sep. 19 f.Kr.[1][4] (50 år) Brindisi (Det romerske keiserriket, Romersk Italia)[5][1][6]
Beskjeftigelse		Lyriker, skribent
Mor		Desconocido
Nasjonalitet		Romerriket
Gravlagt		Parco Virgiliano
Vergil på Commons

Publius Vergilius Maro, alminnelig kjent som Vergil (født 15. oktober 70 f.Kr., død 21. september 19 f.Kr.),^[7] var en romersk poet i antikken under Augustus’ periode. Han skrev tre av de mest kjente diktene i latinsk litteratur, alle på heksameter: Bucolica (også kjent under navnet Eclogæ); Georgica; og det store episke verket Æneiden. Et antall mindre dikt, samlet i Appendix Vergiliana, er tidvis tilskrevet ham.^[8][9]

Bondesønnen Vergil ble født i Andes nær Mantova i Gallia Cisalpina, som tilsvarer dagens Nord-Italia, og døde i havnebyen Brundisium (i dag Brindisi). Han er tradisjonelt rangert som Romas største poet og en av den latinske litteraturens aller viktigste forfattere. Hans Æneiden har blitt betraktet som antikkens Romas nasjonalepos siden den ble skrevet ved at det forteller om byens mytiske opprinnelse. Den er modellert etter Homers Iliaden og Odysseen, og følger den trojanske flyktningen Aineias på hans strevsomme reise til han fullfører sin skjebne og når fram til Italia, hvor hans etterkommere Romulus og Remus grunnlegger byen Roma. Vergils verk fikk omfattende og dyp innflytelse på vestens litteratur, mest kjent er Dantes Den guddommelige komedie (tidlig på 1300-tallet) hvor Vergil opptrer som Dantes veileder gjennom helvete og skjærsilden.^[10]

Hans fjerde eklog, den såkalte «Messias-eklogen», er ett av verdenslitteraturens mest omdiskuterte verk. Diktet forutsier at i år 40 skal det bli født et guttebarn, og med ham skal en ny gullalder komme på Jorden. Den kristne kirke tolket dette som en forutsigelse av Kristi fødsel, og regnet ham som en tidlig kristen, og slik opptrer han hos Dante. Vergil uttrykte seg bevisst vagt, men mest sannsynlig var forhåpningene knyttet til et jordisk barn og en kommende keiser.^[11]

Vergils berømmelse skyldes tre verker: Den tidlige diktsamlingen Bucolica, lærediktet Georgica og eposet Æneiden. De er alle skrevet på versemålet heksameter. I tillegg har han en sentral rolle i Den guddommelige komedie som Dantes veiviser gjennom helvete og skjærsild.

Vergil startet sin utdannelse allerede som 5-åring. Han dro senere til Roma for å studere retorikk, medisin og astronomi, men viet snart all sin tid til filosofi. I denne perioden begynte Vergil å skrive dikt.

Det finnes ingen dikt som vi i dag med sikkerhet kan si stammer fra Vergils tidlige litterære produksjon. En del dikt, som gjerne går under betegnelsen Appendix Vergiliana, er tradisjonelt holdt for å være skrevet av Vergil i denne perioden. I dag anses det imidlertid som sannsynlig at mange av disse har annet opphav.

Bucolica er en samling på ti dikt, utgitt rundt 40 f.Kr. Diktene er delvis skrevet som dialoger, og flere av dem handler om gjetere, derav tittelen: Boukolos er gresk og betyr «gjeter» eller «hyrde». Disse «hyrdediktene» er inspirert av den greske dikteren Theokritos, og som hos ham er ikke diktene ment å være realistiske, de er kun delvis knyttet til tid og sted. Siden middelalderen er Bucolica også kjent under navnet Eclogæ («Ekloger», engelsk Eclogues), det vil si «utvalgte dikt». Fra renessansen av er diktene blitt etterlignet både på latin og på en rekke europeiske språk, av blant andre John Milton. Sjangeren kalles «hyrdediktning» eller «pastoral», fra det latinske pastor som betyr «hyrde»/«gjeter».

Diktene vakte interesse hos den romerske rikmannen Maecenas. Han var en venn av Octavianus, som senere skulle bli romersk enehersker under navnet Augustus (men aldri tok tittelen «keiser», selv om han styrte som en). Gjennom dette vennskapet sikret Vergil seg både økonomisk og politisk trygghet.

I årene 37 f.Kr. til 30 f.Kr. skrev Vergil Georgica, et læredikt om jordbruk, til ære for Maecenas. Dette diktverket i fire bind kan ikke bare sees på som en instruksjon i dyrking av jord, produksjon av vin og biavl. I Georgica finnes også politiske undertoner til støtte for Augustus' politikk.

Kort tid etter at han var ferdig med Georgica, begynte Vergil å skrive på sitt viktigste verk, et mystisk-heroisk epos som skulle konkurrere med Iliaden og Odysseen og som skulle være en hyllest til det romerske folk og dets hersker Augustus. Verket strekker seg over tolv bøker, og forteller om hvordan den trojanske helten Aineias klarer å flykte fra det falne Troja, om hans begivenhetsrike reiser på havet, og hvordan han ledes av gudene til Italia hvor han etter hvert slår seg til sammen med sine trojanske landsmenn. Romerne likte å tro at de var disse trojanernes etterkommere.

Vergil døde før han fikk fullført Æneiden, og ba derfor på sitt dødsleie sine venner Varius Rufus og Plotius Tucca om å brenne verket, slik senere Gogol, Kafka og Emily Dickinson skulle gjøre.^[12] Vergil hadde planlagt å bruke tre år på å redigere diktet, men ble syk på hjemvei fra Hellas. Keiser Augustus sørget for at verket ikke ble brent, men offentliggjort.^[13] Flere av verselinjene i Æneiden er ikke ferdige. At ingen falt for fristelsen til å fullføre disse linjene, viser hvor stor autoritet Vergil hadde allerede i sin samtid.

• Omnia vincit Amor et nos cedamus Amori; «Kjærlighet beseirer alt, la oss overgi oss til kjærligheten» (Ekloger 10, 69).
• Una salus victis nullam sperare salutem; «Bare en redning for de overvundne: Å ikke håpe på redning» (Æneiden 2, 354).
• Timeo Danaos et dona ferentes. (Æneiden 2, 49) «Jeg frykter grekerne, også når de kommer med gaver». Sagt av den trojanske presten Laokoon, grekernes gave var den trojanske hesten.
• Arma virumque cano; «Våpen og en mann synger jeg om». Æneidens åpningsord (Æneiden 1,1).

Vergil er skyggen som leder Dante gjennom de første to dødsrikene i Den Guddommelige Komedien på hans reise mot Empyrium. På Dantes tid var Vergil et forbilde fremfor noen, og i fjerde sang av Helvete fremviser han hjemmet sitt i den første kretsen, Limbo, hvor udøpte barn og edle hedninger oppholder seg etter døden. I sangen hedres Homer som «den ypperste blant skalder, den neste er Horats, satirens dikter, og den tredje er Ovid, og sist Lucanus». En fjerde dikter, Statius, hvis epos Thebaiden var like populært som Æneiden og Lucanus' Pharsalia, møter vi i 21. og 22. sang av Skjærsilden, noe Dante forklarer med at Statius hemmelig var blitt kristen på keiser Domitians tid, og nå lutres for sin feighet ettersom han fortiet sin omvendelse. Da Dante-figuren spør Statius hva som fikk ham til å omvende seg, røper Statius overraskende at det var Vergil selv. Først inspirerte han Statius til å bli dikter; siden ledet hans Fjerde ekloge om et nytt sekel Statius til å erkjenne kristendommens sannhet. Nåtidens lesere kan forbauses over at Dante satte Vergil så høyt, mens Dantes samtidige ble forbauset over hvor ubeskjedent Dante lot seg kanonisere av Vergil-figuren i diktet sitt.^[14]

Også tidligere hadde det vært en kult rundt Vergil. Ca 1190 skrev cisterciensermunken Joannes de Alta Silva en roman på latin kalt Dolopathos^[15] etter en sagnkonge, som skulle ha styrt på Sicilia som keiser Augustus' forbundsfelle. Han var den perfekte konge, og fred hersket på Jorden. Dolopathos var gift med Augustus' svigerinne, men de fikk ingen barn, selv om de hedenske astrologene profeterte at paret en dag ville få en sønn som ville komme til å dyrke den sanne gud. Endelig kom så sønnen til verden, og fikk navnet Lucinius (= den lysende). Som syvåring ble han sendt til Roma for å få tidens beste utdannelse, nemlig som elev av Vergil. Som fjortenåring dro han tilbake til Sicilia ettersom moren var død. Vergil tvang ham før avreisen til å avlegge et taushetsløfte, begrunnet med at båndet til den åndelige faren, Vergil, burde være sterkere enn båndet til den biologiske faren. Lucinius skulle derfor spille stum til han så igjen Vergil, også overfor sin far og dennes nye dronning i Palermo. Som i historiene om Potifars hustru og om Fædra, prøver dronningen å lokke stesønnen sin. Hun blir avvist og anklager ham deretter overfor mannen sin. Kongen tolker sin sønns taushet som innrømmelse av skyld, og dømmer ham til døden. Etter en del kvinnefiendtlige utsagn når forfatteren frem til dagen for henrettelsen da en gammel mann dukker opp og forlanger å høre nærmere om dommen. Han er en av Romas syv vise, og får henrettelsen utsatt. De andre vismennene kommer også og forteller sine historier. På den åttende dagen kommer Vergil, flygende på ryggen av en fugl. Dermed har Lucinius lov å snakke igjen, og den onde stemoren får sin straff. Som forutsagt blir Lucinius også kristen, men etter sin fars og Vergils død. Liksom senere hos Dante er Vergil her en brobygger mellom hedensk og kristen visdom. Dolopathos avspeiler også den tiltrekningen som Augustus' epoke utøvde på 1100- og 1200-tallets humanister, som Romerrikets glanstid og som skjæringspunktet mellom hedenskap og kristendom, som hadde frembrakt verdens største dikter.^[16]

Gervasius av Tilbury^[18] utga i 1215 en encyklopedi kalt Otia imperialia^[19] (= Keiserlig tidsfordriv), og den var da også tilegnet keiser Otto IV av Det tysk-romerske rike, en personlig venn av ham. 1100-tallets encyklopedier hadde vært kommentarer til Bibelen, og den oppskriften fulgte også Gervasius, men i tredje bok viet han seg til verdens forunderlige, og dermed underholdende, aspekt. Her er anekdoter og øyenvitneskildringer av merkelige hendelser, som i kapittel 112 fra kong Roberts dager. Han regjerte Sicilia fra 1130 til 1154, og en dag kom en engelsk lærd til ham og bad om å få utlevert Vergils knokler. Kong Robert gav sitt samtykke, og den lærde dro til Napoli, medbringende et kongelig brev om saken, men i Napoli visste ingen hvor Vergil lå gravlagt. Den lærde påviste like fullt knoklene midt inne i et fjell. Med stort besvær ble graven åpnet. Ved Vergils hode lå en bok, der magiens kunst stod nedskrevet, og den lærde tok med seg boken. Byens befolkning samlet derimot knoklene opp og førte dem til en borg i havet ved Napolis utkant, der besøkende, ifølge Gervasius, kan få se dem bak et jerngitter. Den lærde ville prøve ved hjelp av besvergelser å få Vergils knokler til å avsløre hele hans visdom i løpet av førti dager. Det fikk han ikke innvilget, men Gervasius hevdet at han selv, takket være kardinal Johannes av Napoli, hadde fått se utdrag av boken, og underkastet den «den mest ufeilbarlige prøve». Han nevner ikke hva den prøven bestod i, men interessen for Vergils knokler får den romerske dikteren til å fremstå nærmest som en helgen for ettertiden.^[20]

• Vergil: Georgica. Oversatt av Egil Kraggerud, Oslo: Solum, 1994
• Vergil: Aeneiden. Oversatt med kommentarer og etterord av Egil Kraggerud, bd. 1-7, Oslo: Suttung forlag, 1983-9
• Vergil: Æneiden. Med kommentar og oversatt fra latin av Otto Steen Due, København: Gyldendal, 2007

• Forskning.no: Ingen banal virkelighetsflukt^{[død lenke]}, 8. juli 2009