Uti possidetis

Uti possidetis (latin: «det du besitter»; fullstendig Uti possidetis, ita possideatis: «det du besitter, det skal du besitte») er en utforming av den folkerettslige sedvane som i sin opprinnelige form sa at det en krigende part erobrer i løpet av krigen og besitter ved fredsslutningen, det skal han beholde.^[1]

I dagens utforming innskrenker regelen seg til å bare gjelde stabile grenser, og anvendes særlig når kolonier oppnår uavhengighet, ved oppløsning av stater eller ved løsrivelse.

• Santiago Torres Bernárdez: The „Uti Possidetis Juris Principle“ in Historical Perspective. I: Konrad Ginther, Gerhard Hafner, Winfried Lang, Hanspeter Neuhold, Lilly Sucharipa-Behrmann (Hrsg.): Völkerrecht zwischen normativem Anspruch und politischer Realität. Festschrift für Karl Zemanek zum 65. Geburtstag. Duncker & Humblot, Berlin 1994, ISBN 3-428-08175-7, S. 417–437.
• Dieter Blumenwitz: Uti possidetis iuris – uti possidetis de facto. Die Grenze im modernen Völkerrecht. I: Horst Dreier, Hans Forkel, Klaus Laubenthal (Hrsg.): Raum und Recht. Festschrift 600 Jahre Würzburger Juristenfakultät. Duncker & Humblot, Berlin 2002, ISBN 3-428-10943-0, S. 377–389.
• Helen Ghebrewebet: Identifying Units of Statehood and Determining International Boundaries. A Revised Look at the Doctrine of „Uti Possidetis“ and the Principle of Self-Determination. Verlag Peter Lang, Frankfurt am Main 2006, ISBN 3-631-55092-8, (Schriften zum internationalen und zum öffentlichen Recht 66), (Zugleich: Göttingen, Univ., Diss., 2005).
• Malcolm Shaw: The Heritage of States. The Principle of Uti Possidetis Juris Today. I: British Year Book of International Law. Vol. 67, 1996, ISSN 0068-2691, S. 75–154.