Unionen i Atrecht
Unionen i Atrecht (fransk: Arras) er en unionsoverenskomst mellom de sydlige Nederlandene, grevskapet Hainaut, Artois, Lille, Douai og Orchies som ble underskrevet 6. januar, 1579. I denne overenskomsten erklærer de sin lojalitet til den spanske kongen Filip II og Don Juan de Austria som var hans stedfortreder. I dag ligger Artois i Frankrike, Lille delvis i Frankrike, Hainaut ligger i Belgia og de franske departementene Oise og Nord.
Andre regioner som var for unionen, men som ikke underskrev avtalen, var Namur, Luxembourg og Grevskapet Limburg. Dette siste har intet å gjøre med dagens belgiske provins, og en begrenset tilknytning til den nederlandske provinsen. I det 16. århundre falt belgisk Limburg under fyrstbispedømmet Liège, mens det historiske området Limburg kun var en mindre del av dagens nederlandske Limburg. Hertugen av Parma, Alexander Farnese, begynte sin kamp mot separatistene (medlemmer av unionen i Utrecht) i dette området. I Vallonia lå dessuten også to kalvinistiske «enklaver», Tournai og Valenciennes, som måtte overvinnes innen området kunne legges helt under spansk kontroll.
I avtalen var de følgende punktene nedfelt:
- Ingen utenlandske tropper skulle ha garnisoner i området.
- Statsrådet skulle settes opp på samme måte som på Karl Vs tid.
- To tredjedeler av statsrådets medlemmer skulle bestå av representanter fra alle medlemsstatene.
- Alle privilegier som områdene hadde før åttiårskrigens begynnelse skulle gjeninnføres.
- Katolisismen var den eneste religionen. Enhver annen religion (for eksempel kalvinismen) skulle avskaffes.
Det siste punktet gjorde det umulig for de nordlige Nederlandene å undertegne overenskomsten. Disse områdene var først og fremst under innflytelse av protestantismen (kalvinisme), og deres motreaksjon var å inngå overenskomsten i Utrecht 23. januar 1579.
Litteratur
[rediger | rediger kilde]- Michael North: Geschichte der Niederlande. München ²2003 (Beck’sche Reihe) ISBN 3-406-41878-3