Tysklands valg

Tysk politikk

President Parlament Forbundsdagen Forbundsrådet Forbundsforsamlingen Regjering Kansler Føderale ministre Forfatningsdomstol Delstater Distrikter Valg Politiske partier: SPD CDU/CSU Bündnis 90/Die Grünen Die Linke FDP AfD Piratpartiet NPD DVU REP

v d r

Valg i Tyskland til parlamentariske forsamlinger skjer på hovedsakelig tre nivåer. Forbundsdagen er valgt direkte av den stemmeberettigete del av befolkningen i hele Tyskland. Hver enkelt delstat har også et folkevalgt parlament. Endelig avholdes lokalvalg for kretser og kommuner.

Valgene i Tyskland, fra kommunevalg til valg til Europaparlamentet, er forankret i fem grunnprinsipper fastlagt i Grundgesetz. Grunnprinsippene går ut på at valgene er alminnelige, direkte, frie, like og hemmelige.

• At valgene er alminnelige betyr at alle statsborgere over en bestemt alder har stemmerett og kan velges, uavhengig av deres sosiale status og inntekt.
• Valgene er direkte i den forstand at det ikke eksisterer noe valgmannsystem, som for eksempel i USA.
• Med frie valg menes at borgerne kan treffe sine beslutninger uten påtrykk utenfra, de kan også bestemme seg for ikke å velge. Det finnes ingen valgplikt.
• Valgene er like i den forstand at alle stemmer er like. Ingen stemme ved valget teller mer enn andre.
• At valgene er hemmelige, bekrefter de øvrige prinsippene. Ingen har lov til å påvirke velgeren når hen står i valgavlukket.^[1]

Forbundsdagsvalg er det direkte valg av medlemmer til den tyske Forbundsdagen. Valget holdes hvert fjerde år, hvor unntaket fra denne tidsrammen vil være dersom Forbundsdagen ikke klarer å velge forbundskansler, og forbundspresidenten som følge av dette må oppløse Forbundsdagen.^[2] Forbundspresidenten kan også oppløse Forbundsdagen dersom kansleren taper et mistillitsvotum.^[3] Et valg kan også bli utsatt dersom landet befinner seg i, eller går mot, en væpnet konflikt.^[4] Fremskutte valg til Forbundsdagen etter avholdte mistillitsavstemninger, fant sted i 1972, 1983 og 2005.

Valget til Forbundsdagen bygger på prinsippet om forholdstallsvalg av personer, med de modifikasjoner som følger av en partisperregrense på fem prosent og en ordning med overskuddsmandater. Datoen for et forbundsdagsvalg blir avgjort av Forbundspresidenten i samarbeid med Forbundsregjeringen og delstatene. Valget avholdes forøvrig i samsvar med de føderale lover for valget.

Forbundsdagen virker i lovgivningsspørsmål sammen med Forbundsrådet som er valgt av delstatsregjeringene.

Fra og med Forbundsdagsvalget i 1961 er det blitt sedvane at Unionen (CDU/CSU) og SPD stiller med hver sin kandidat til vervet som tysk forbundskansler. Den uoffisielle kampanjeorganisasjonen til «utfordreren» blir etablert før valgkampen. Det regjerende partiets kanslerkandidat er vanligvis den sittende kansleren.

Det er vanlig at kanslerkandidaten utformer et omfattende program, vanligvis i en bok. Videre blir det etablert et «skyggekabinett» eller ekspertteam. Kanslerkandidaten gjør også omfattende utenlandsreiser i USA, Frankrike, Storbritannia, Israel, Russland og i det land som har formannskapet i EU. Reisen til USA med de såkalte Presidential minutes får særlig oppmerksomhet i den tyske offentlighet. Presidential minutes er den tiden som den amerikanske presidenten bruker for å ta i mot kanslerkandidaten. Tiden besøket tar blir gjerne også tolket som uttrykk for hvor sannsynlig den amerikanske presidenten anser at kanslerkandidaten vil bli utnevnt når valget er over.

Noen fast prosedyre for nomineringen av kanslerkandidatene finnes ikke.

• Nominasjonsprosessen i CDU og CSU skjer i utgangspunktet i hvert av de to søsterpartiene. I 1979 ble det som følge av dette avholdt en egen avstemning i unionens fraksjon i Forbundsdagen mellom Ernst Albrecht fra Niedersachsen og Franz Josef Strauss fra Bayern. Strauss ble valgt til kandidat men SPD vant det senere valget til Forbundsdagen og Helmut Schmidt gjenvalgt som kansler.
• De mindre partiene i Forbundsdagen har med unntak for 2002 ikke stilt egen kanslerkandidat, men i stedet en «toppkandidat». I 1996 ble det i Bündnis 90/Die Grünen diskutert om den uavhengige vitenskapsmannen Jens Reich skulle være kanslerkandidat. I de aller minste partiene er det imidlertid meget utbredt å stille egne kanslerkandidater.

Det er medlemmene av Forbundsdagen som blir valgt, ikke forbundskansleren eller forbundsregjeringen.

Forbundsdagen skal ha minst 598 representanter. Den ene halvparten av disse velges direkte fra de 299 valgkretsene og den andre halvparten fra delstatslistene. Ved valg til Forbundsdagen får velgerne derfor to stemmer. Den ene (førstestemmen) brukes til å velge en representant fra valgkretsen. Den andre (andrestemmen) brukes til å velge parti. Det er andrestemmen som skal avgjøre partienes styrkeforhold blant utsendingene til Forbundsdagen fra den enkelte delstat.

Det finnes dermed to muligheter til å bli valgt som medlem av Forbundsdagen. Den ene er å bli valgt direkte i en av de 299 valgkretsene som er enkeltpersonkretser. Hver tysker over 18 år kan stille til valg som medlem av Forbundsdagen. Vanligvis er kandidatene medlemmer av et parti, men også partiløse kan bli valgt. Den som får flest stemmer i en valgkrets blir medlem av Forbundsdagen. Det gjelder i enkelpersonkretsene ingen sperregrense.

Den andre mulighet til å bli valgt til Forbundsdagen er gjennom partienes delstatslister. Det gjelder i disse valgkretsene som hovedregel en sperregrense for partiene på 5 % av de avgitte stemmene ved valget i hele landet. Partier som passerer sperregrensen får et antall medlemmer i Forbundsdagen som står i forhold til partiets andel av de avgitte stemmer.

Dersom et parti har vunnet flere enkeltpersonkretser enn partiets andel av de totalt avgitte stemmene skulle tilsi, beholder partiet likevel de overskytende direkte valgte kandidatene. Disse mandatene kalles overskuddsmandater.

Ordningen med overskuddsmandater innebærer at Forbundsdagen kan få flere medlemmer enn minimum på 598. Dersom et partis overskuddsmandater blir så stort at partiets gruppe i Forbundsdagen blir større enn gruppen til det partiet som vant partivalget (andrestemmen), blir dette utliknet med utjevningsmandater.^[5][6]

Ved valget i 2017 ble Forbundsdagen sammensatt av 709 medlemmer. Valgordningen innebærer at Forbundsdagen kan bli sammensatt av mer enn 800 medlemmer.^[7]

Den danske nasjonale minoritet i Schleswig-Holstein er med valgforbundet SSW unntatt fra sperregrensen.^[8]

¹ 1983 til og med 1990 Die Grünen, 1990 til 1994 Bündnis 90, fra 1994 Bündnis 90/Die Grünen
² 1990 til 2007 Partei des Demokratischen Sozialismus (PDS) henholdsvis Linkspartei.PDS, fra 2007 Die Linke
³ BP 17, KPD 15, WAV 12, Zentrum 10, DKP-DRP 5, SSW 1, Uavhengige 3
⁴ GB-BHE 27, Zentrum 3

Tyskland har 16 delstater. Hver av delstatene har en folkevalgt forsamling, med et fellesnavn kalt Landesparlament. Valgene skjer uavhengig av valget til Forbundsdagen og avholdes også innbyrdes uavhengig. I de fleste delstater velges både kandidater direkte til parlamentet og gjennom partilister.

* Se hovedartikkel om Landesparlament

Lokalvalg i Tyskland avholdes i kretser og kommuner. I enkelte delstater har borgerne alminnelig stemmerett fra fylte 16 år.

* Se hovedartikkel om lokalvalg

• Tysklands politiske system