Tiantai (buddhisme)

Tiāntái (kinesisk og japansk: 天台宗, pinyin: tiāntái zōng, vietnamesisk: thiên thai tông), også kalt Lotus-skolen (kinesisk: 法華宗, pinyin: fă-huá zōng; koreansk: 법화종, McCune-Reischauer: pŏphwa chong; japansk: ホウケシュウ, hepburn: hokke shū) er en innflytelsesrik skole innenfor mahāyānabuddhismen. Skolen ble grunnlagt av Zhiyi i Kina i året 575 e.Kr. under suidynastiet. Den er oppkalt etter Tiāntāifjellene i det sørligøstlige Kina, hvor den etablerte sitt hovedkvarter i quóqīngtempelet i året 598 e.Kr.

I motsetning til de andre tidlige kinesiske skolene, hadde Tiāntái en rent kinesisk opprinnelse. Den var Kinas forsøk på å systematisere og kategorisere alle de tilsynelatende motstridende retningene innenfor buddhismen innenfor én enkelt synkronistisk og koherent lære. Skolen utpekte lotussutraen – boken om den hvite lotusblomstens gode lov, til den ultimate og høyeste av Buddhas lærdommer; den blir derfor også kalt «lotusskolen».

Under Tangdynastiet ble den en av de ledende skoler innenfor kinesisk buddhisme, med flere tusen munker og millioner av tilhengere, hvor tallrike store templer nøt støtte fra keisere og rike meséner. Skolen ble innført i Japan av Saichō i året 805 e.Kr. under navnet Tendai-shū. I Korea fikk den navnet cheontae; der ble den tidlig etablert flere ganger, men fikk ikke et fast fotfeste før i år 1085 under ledelse av Uicheon. Skolen ankom også Vietnam, hvor den fortsatt er aktiv.

Tiāntái fikk stor innflytelse på andre skoler. Dens klassifisering av buddhismen i fem perioder ble adoptert av Huāyán zōng i Kina, Hwaeom jong i Korea og Kegon-shū i Japan, riktignok med den viktige modifikasjon at de utpekte avataṃsakasūtraen som den endelige lære. Hōnen, som i 1175 grunnla Jōdo-shū – den japanske avleggeren av det rene land, såvel som Shinran som i 1212 grunnla Jōdo Shinshū eller «det sanne rene land», startet begge sin karriere som munker ved Tendai-shū. Det samme gjorde Nichiren, som i 1253 grunnla Nichirenbuddhismen. Nichiren brøt med skolen, men siterte likevel Zhiyi i sine tekster og hentet mange idéer fra Tiāntái – deriblant messingen av Daimoku.

Tiāntái tilhører en tradisjon som kalles ekayāna. På kinesisk ble dette begrepet oversatt med yīchéng (一乘). Begrepet brukes både i hinduismen og buddhismen, og betyr ordrett «den ène vognen» eller «den ène veien». Bṛhadāraṇyaka upanishad bruker det som en metafor på en åndelig utvikling, hvor våre mange erfaringer er en del av den samme erfaringsveien. I pālikanonen brukes det i satipaṭṭhāna sutta (gjengitt som ekāyano maggo) til å beskrive en meditasjon som innbefatter en rekke ulike meditative teknikker (dhyāna).^[1] Metodene er mange, men målet er det samme – nemlig oppmerksomt nærvær, som er den syvende del av den edle åttedelte veien.^[1] Innenfor mahāyāna fikk begrepet en utvidet betydning, hvor de ulike skoler, sekter og filosofiske trender, forklares som ulike veistrekninger i én og samme vei, eller som ulike modeller eller fremstillinger av den éne og samme sannheten. En rekke mahāyānatekster bygger på dette konseptet, deriblant lotussūtraen, avataṃsakasūtraen, besøket på Lanka, śūraṅgamasūtraen, tathāgatagarbhasūtraen og nirvāṇasūtraen.

Dette var noe som appellerte til Kina. Kinesisk buddhisme var i århundrenes løp, ifølge tradisjonen, blitt splittet det opp 10 skoler,^[2] mens filologer opererer med mellom 7 og 15 skoler. Med tid og stunder begynte de å rivalisere; og ikke minst madhyamaka og yogācāra syntes å være innbyrdes motstridende. Den historiske rammen for Tiāntái var behovet for å oppheve motsetninger; i Kina var behovet høyst levende, mens det i India opphørte med buddhismens hendøen. Prinsippet i ekayāna er å forene de ulike retningene i «èn vei», som omfatter dem alle, og som selv blir den ultimate veien. Og denne synkronismen fant Zhiyi i lotussūtraen.

Tiāntái ble særlig kjent for sitt omfattende rammeverk for den buddhistiske lære. I dette rammeverket ble de ulike buddhistiske sūtraer kategorisert i «fem perioder og åtte lærdommer» (五時八教, wǔshí bājiào). Dette var perioder i Buddhas liv hvor han underviste i forskjellige lærdommer, som var beregnet for ulike tilhørere med en ulik grad av forståelse.^[3][4] Denne klassifiseringen blir tilskrevet Zhiyi, men er trolig av en senere dato:^[5] Den påvirket også Huayan zong eller «avataṃsakaskolen», som benyttet en lignende klassifisering.

• Avataṃsaka-perioden. I løpet av 21 dager etter sin opplysning, forkynte Buddha avataṃsakasūtraen
• Āgama-perioden. I løpet av 12 år forkynte han den såkalte «hīnayānalæren» i form av āgamaene, deriblant de fire edle sannheter og læren om avhengig opprinnelse (pratītyasamutpāda)
• Vaipulya-perioden. I løpet av 8 år forkynte han mahāyānalæren, deriblant Vimilakirtisutraen, sūtraen om dronning Śrīmālās løvebrøl og sūtraen om det gyldne lyset
• Prajñā-perioden. I løpet av 22 år forklarte Buddha læren om «tomheten» (śūnyatā) i prajñāpāramitātekstene
• Perioden til den hvite lotusblomst og nirvāṇa. I de siste 8 årene, forkynte Buddha læren om ekayāna i lotussūtraen og nirvāṇasūtraen.

De åtte lærdommene bestod av fire doktriner og de fire metoder.

• Læren om Tripitaka: Sūtra, vinaya og abhidharma, hvor de grunnleggende lærdommer er forklart
• Den delte læren eller læren om «tomheten» (śūnyatā)
• Den distinkte læren om bodhisattvaene
• Den perfekte lære, som bestod i de kinesiske lærdommene om lotussūtraen og avataṃsakasūtraen

• Gradvis undervisning, for de med middels eller mindreverdige evner
• Plutselig undervisning, den distinkte undervisning og den komplette undervisning for de med overlegne evner
• Hemmelig undervisning, som blir overlevert uten at mottageren er klar over det
• Variabel undervisning, ingen fastsatt undervisning, men varierende former for undervisning for varierende personer og situasjoner

Første kapittel av lotussūtraen omtaler en tekst kalt sūtraen med uendelig mange betydninger. I oversettelsen til Kumārājīva heter det: «På denne tid forkynte den verdensærede Ene (Buddha)... den mahāyāna sūtra som kalles «uendelig mange betydninger»... Da Buddha var ferdig med å forkynne denne sūtra, satte han seg med benene sine i kors i lotus-stillingen, og gikk inn i den samādhi som befinner seg i dimensjonen av uendelig mange betydninger». I år 480 e.Kr. ble en tekst med denne tittelen oversatt til kinesisk av Dharma-jātayaśas. Tiāntái betraktet denne lille sūtraen som en prolog til lotussūtraen.

På samme måte betraktet Tiāntái sūtraen om meditasjon på Samantabhadra som en epilog til kapittel 28 av Kumārājīvas oversettelse. De tre tekstene ble gruppert sammen som «den trefoldige lotussūtraen», en tradisjon som også ble overtatt av Nichiren i Japan. Nichiren kalte lotussūtraen for Hokkekyō Ichibu Hachikan Niju Happon – «lotussūtraen, en bok, 8 bind, 28 kapitler». Og disse tre tekstene kalte han Hokkekyō Jikkan – «ti bind av lotussūtraen».

Tiantaiskolen tok opp den trefoldige sannhet, som var avledet av Nāgārjuna:

• Fenomenene er tomme for egen eksistens
• Fenomenene eksisterer midlertidig fra et jordisk perspektiv
• Fenomenene er både tomme for egen eksistens og eksisterer i det timelige på en og samme tid

Den forbigående verden av fenomener er således ansett som ett med det uforanderlige, udifferensierte substratum av eksistens. Denne lære om fortolkning er reflektert i Tiantai-læren om at de tre tusen eksistensplan eksisterer i et øyeblikk av tenkning.

Den trefoldige sannhet har sin basis hos Nāgārjuna:

Alle ting oppstår gjennom årsaker og betingelser. Dette erklærer jeg som tomhet (Śūnyatā). Det er også en midlertidig benevnelse. Det er også meningen med middelveien.

• Anālayo (2006). Satipaṭṭhāna: The Direct Path to Realization (PDF). Selangor, Malaysia: Buddhist Wisdom Center, 2006. ISBN 1 899 579 540. ISBN 978 1899579549. 
• Buswell, Robert Jr; Lopez, Donald S. Jr., red. (2013). Princeton Dictionary of Buddhism. Princeton, NJ: Princeton University Press, 2013. ISBN 0 691 157 863. ISBN 978-0691157863. CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste (link)
• Donner, Neal (1991). «Sudden and Gradual Intimately Conjoined: Chih-i's Tíen-t'ai View». I Gregory, Peter N. Sudden and Gradual. Approaches to Enlightenment in Chinese Thought. Delhi: Motilal Banarsidass Publishers Private Limited, 1. januar 1991. ISBN 8 120 808 193. ISBN 978-8120808195. 
• Hua, Hsuan (1977). The Shurangama Sutra, Volume 1. Dharma Realm Buddhist Association, 1977. 
• Swanson, Paul L.;Heisig, James A.;Chappel, David (1989). Foundations of T'Ien-T'Ai Philosophy: The Flowering of the Two Truths Theory in Chinese Buddhism (Nanzan Studies in Religion and Culture). Asian Humanities Press, 1. juni 1989. ISBN 0 895 819 198. ISBN 978-0895819192. CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste (link)

• The Buddhism of T'ien T'ai, av Peter Johnson, 2001 Arkivert 17. februar 2020 hos Wayback Machine.