William Stubbs

William Stubbs
Født		21. juni 1825[1][2][3][4] Knaresborough[5][6][7]
Død		22. apr. 1901[2] (75 år) Cuddesdon
Beskjeftigelse		Geistlig, anglikansk prest, rettshistoriker, middelalderhistoriker, historiker, universitetslærer, protestantisk prest, skribent
Embete		Regius Professor of History (1866–1884) Bishop of Oxford (1889–1901) Bishop of Chester (1884–1889) president (Surtees Society, 1884–1901) visepresident (Chetham Society, 1884–1901) president (Historic Society of Lancashire and Cheshire, 1885–1889)
Utdannet ved		Christ Church (–1848) (studieretning: literae humaniores) Ripon Grammar School
Nasjonalitet		Det forente kongerike Storbritannia og Irland
Medlem av		7 oppføringer American Academy of Arts and Sciences Det prøyssiske vitenskapsakademiet Bayerische Akademie der Wissenschaften Académie des sciences morales et politiques Historic Society of Lancashire and Cheshire Chetham Society Surtees Society
Utmerkelser		Pour le Mérite for vitenskap og kunst Fellow of the Society of Antiquaries Member of the Royal Irish Academy
William Stubbs på Commons

William Stubbs (født 21. juni 1825, død 22. april 1901) var en engelsk historiker og biskop av Oxford.

Som sønn av advokat William Morley Stubbs ble han født i Knaresborough, Yorkshire, og utdannet ved gymnaset Ripon Grammar School og Christ Church ved University of Oxford, hvor han tok eksamen i 1848 i klassikerne og matematikk.

Han ble valgt som medlem av Trinity College i Oxford, og bodde i Navestock, Essex, fra 1850 til 1866. I 1859 giftet han seg med Catherine, datter av John Dollar, av Navestock, og fikk flere barn. Han var bibliotekar ved Lambeth Palace, og i 1862 søkte han uten hell for et Chichele-professoratet i moderne historie ved Oxford. I 1866 ble han utpekt som professor regius i moderne historie ved Oxford, og holdt denne posisjonen fram til 1884. Hans forelesninger hadde få tilhørere, og han fant forelesningsplikten distraherende fra historieforskningen. En del av hans lovbestemte forelesninger ble utgitt i Lectures on Mediaeval and Modern History. Han var rektor ved Cholderton, Wiltshire, fra 1875 til 1879, hvor han ble utpekt som kannik ved St. Pauls katedral i London. Han tjente ved den eklektiske tinghuskommisjonen i 1881–1883 og skrev tunge appendikser til rapportene. Den 25. april 1884 ble han utnevnt til biskop av Chester og i 1889 ble han biskop av Oxford.

Inntil biskop Stubbs fant det nødvendig å hengi all sin tid til religiøse plikter konsentrerte han seg om historiske studier. Han argumenterte at teorien om at historiens enhet og fortsettelse ikke skulle fjerne skillene mellom oldtiden og moderne historie. Han mente at studiet av antikkens historie var en nyttig forberedelse for studiet av moderne historie, begge hadde fordeler og ulemper ved å bli studert hver for seg. Han mente også at effekten av den enkelte karakter og menneskelige natur ville gjøre generaliseringer vage og unyttige. Mens han understreket at historie var nyttig som en mental disiplin og som en del av den liberale utdannelse anbefalte han at historie ble studert hovedsakelig for sin egen del. Det var i denne ånd han arbeidet, han hadde evne for bedømmelse og en begavelse for utførlig og kritisk undersøkelse. Han var tilsvarende fremstående i eklektisk historie, både som en redaktør av tekster og som en historiker av den britiske forfatning.

Hans bevis som en autoritet på kirkehistorie ble vist i 1858 med verket Registrum sacrum anglicanum som beskrev den episkopale suksesjon i England, foruten også i flere senere verker, og særlig i hans andel av Councils and Ecclesiastical Documents, redigert i samarbeid med pastor A. W. Haddan, hvor han var spesielt ansvarlig for tredje bind. Han utmerket seg i kritisk forskning og hans historisk fremstilling er vist i de nitten bind som han redigerte for The Chronicles and Memorials of Great Britain and Ireland during the Middle Ages («Rolls-serien»). Det er likevel hans Constitutional History of England som han har gjort han mest kjent som historiker. Framtoningen av denne boken som sporer utviklingen av den engelske forfatning fra den germanske innvandring eller invasjoner og fram til 1485 markerer i sin tid et distinkt framskritt for engelsk historieforskning. Spesialister kan forbedre et utsagn her og der, men verket har holdt seg som autoritet på sitt område, et monument over tålmodig og inngående forskning, og disiplinert bedømmelse.

Biskop Stubbs tilhørte første rekke av historiske forskere både som forfatter og som en kritiker. Han utmerket seg både fra oppdagelse av materiale til litterær produksjon. Han var en dykltig palegraf og i tekstkritikk. Som forfatter er han kun bedømt for Constitutional History som er godt planlagt og arrangert, men den er ikke levende framstilt, og til tross for den dyktighet som Stubbs håndterte sitt materiale framstår han ikke som en glitrende skribent sammenlignet med andre framstående britiske historikere.

I ettertiden har hans tanker om et politisk rammeverk av konfrontasjoner blitt avløst av K. B. McFarlanes teori om «samfunn av interesser»; mengden av mulige konflikter mellom kongen og adelen var egentlig svært liten (i dette tilfellet, Henrik IV av England, 1399–1413). Historikere som Richard Partington, Rosemary Horrox og spesielt May McKisack har drevet dette synet videre.

Både i England som i Europa og i USA ble biskop Stubbs anerkjent som den fremste av alle engelske historikere i sin tid. Blant hans utmerkelser var Doctor of Divinity, og Doctor of Civil Law av Oxford, Doctor of Laws av Cambridge og Edinburgh, doktor i utroque jure i Heidelberg; æresmedlem av universitet i Kiev og ved akademia i Danmark, Preussen og Bayern, og var en korresponderende medlem av Académie des sciences morales et politiques ved Det franske institutt (Institut de France).

Stubbs var en høykirkelig tilhenger og hvis doktriner og praksis var grunnet på lærdom og en ærbødighet for oldtiden. Hans meninger ble høyt respektert av hans like i kirken, og han fungerte som en bisitter for erkebiskopen i rettssaken til biskopen av Lincoln, Edward King. Selv om han personlig mislikte mange av sine plikter som biskop ble de utført, og han la sin lidenskap til de plikter som var av særlig åndelig natur. Som leder av kirken ble det sagt at han viste visdom og mot, og benyttet ofte sitt intellekt som et forsvarsvåpen og han tok ikke lett på det som han oppfattet tåpeligheter fra andre.

Et illebefinnende i november 1900 hadde stor påvirkning på hans helse, men han var likevel i stand til å delta i dronning Viktorias begravelse den 2. februar 1901, og ga en bemerkelsesverdig preken for kongen og den tyske keiser den påfølgende dagen. Hans sykdom ble derimot kritisk den 20. april og han ble gravlagt i kirkegården All Saints, Cuddesdon, ved siden av slottet til biskopene i Oxford.

• Letters of William Stubbs, Bishop of Oxford, red. W. H. Hutton.
• The Constitutional History of England in Its Origin and Development, (6. utg 1903), Bind en Bind to Bind tre
• Charles Petit-Dutaillis: Studies and Notes Supplementary to Stubbs' Constitutional History, Bind en Bind to