Søvnforstyrrelse

Søvnforstyrrelser eller Dyssomni er medisinske eller psykiske lidelser som forårsaker dårlig søvn. Det kan være problemer med å få sovne, å få opprettholde søvn eller å få sove til sosialt akseptable tider. Søvnen kan være av utilfredsstillende kvalitet som målt ved, for eksempel, polysomnografi, eller som opplevd av personen som sover dårlig. Forskjellige kombinasjoner av disse problemstillingene kan foreligge. Primære søvnforstyrrelser påvirker direkte søvnen eller disponerer for slik påvirkning. Søvnforstyrrelser kan også forekomme sekundært til ulike sykdommer eller andre forstyrrelser.

Søvnforstyrrelser kan føre til betydelig forringet livskvalitet, både fysisk, mentalt og emosjonelt. Forskning viser at så mye som 40% av den voksne befolkningen periodevis eller kronisk sliter med søvnforstyrrelser.

WHO (Verdens helseorganisasjon) har utviklet ICD-10 (International Classification of Diseases) som er tilgjengelig på norsk: Den internasjonale statistiske klassifikasjonen av sykdommer og beslektede helseproblemer. Utviklerne av dette og andre diagnosesystem arbeider mot enighet om kategorier for å klassifisere blant annet søvnforstyrrelser. Norske sykehus setter somatiske og psykiatriske diagnoser etter ICD-10 systemet.

Primære søvnforstyrrelser finst i to grupper i ICD-10:

• i F-gruppen, Psykiske lidelser og atferdsforstyrrelser, og
• i G-gruppen, Sykdommer i nervesystemet.

Flere av diagnose-betegnelsene finnes i begge gruppene, alt etter om de regnes å være av organisk opphav eller ikke.

Gruppen F51, Emosjonelle og andre ikke-organiske søvnforstyrrelser, inneholder både dyssomnier og parasomnier.

"Dyssomniene" er lidelser som fører til klager om søvnmengden eller søvnkvaliteten, eller lite fleksibilitet med hensyn til hvilken tid på døgnet man sover. Disse inkluderer søvnløshet, hypersomni (som innebærer at man sover overdrevent mye), visse forstyrrelser av døgnrytmen og "dyssomni uten nærmere spesifikasjon".

"Parasomniene" fører ikke primært til klager om søvnmengden, men er hendelser som skjer under søvn eller i overgangene mellom søvn og våkenhet. De representerer aktivering av fysiologiske eller kognitive system på unormale tidspunkt og kan oppstå i sammenheng med stress. Eksempler er søvngjengeri (søvnambulisme), tanngnissing, natteskrekk (natt-terror), mareritt, RLS (urolige bein, periodiske leggbevegelser) og det å spise, snakke, ha sex og aktivt leve ut sine drømmer i søvne. Noen av parasomniene er vanligere hos barn enn hos voksne.

Gruppen G47, Søvnforstyrrelser ekskl. ikke-organiske søvnforstyrrelser, inneholder sykdommer i nervesystemet som primært er søvnforstyrrelser. De er dyssomnier. Både søvnløshet og hypersomni figurerer også her. De kroniske døgnrytmeforstyrrelsene, som forsinket søvnfasesyndrom og irregulært søvn-våken-mønster er i denne gruppen i likhet med obstruktiv og sentral søvnapné, narkolepsi og katapleksi, Kleine-Levins syndrom og andre spesifiserte og uspesifiserte søvnforstyrrelser.

Mange psykiske lidelser, som angst, psykoser som schizofreni, depresjon, affektive lidelser så vel som alkoholisme, kan føre med seg søvnforstyrrelser. Det kan også fysiske sykdommer, bl.a. kronisk smerte.

Nyere forskning viser også det motsatte. Søvnmangel påvirker den delen av hjernen, amygdalaen, som forteller oss at vi er truet, noe som kan føre til irrasjonelle reaksjonsmønstre.^[1]

Såkalt sovesyke er en alvorlig sykdom forårsaket av smitte fra tsetsefluen, som kun finnes i Afrika. Den regnes ikke først og fremst som en søvnforstyrrelse.

Behandlingen vil være avhengig av årsaken til forstyrrelsen. Generelt er det to hovedtyper for behandling av de fleste søvnforstyrrelser, og de to kan være kombinerte: psykologiske tiltak (søvnhygienisk rådgivning eller kognitiv-atferdsmessig) og medikamentelle / farmakologiske tiltak. I situasjoner med akutte plager, som ved sorgreaksjon, kan farmakologiske tiltak være mest aktuelle. Ved primær insomni bør initiell innsats være psykologisk basert.

I forhold til langvarige dyssomnier vil det ved medikamentell behandling for flere søvnmedikamenter være problematisk at pasienten utvikler økt toleranse, og i noen tilfeller avhengighet, for søvnmedikamentet.

Andre spesifikke behandlingsformer kreves for noen av lidelsene. De med søvnapné, "snorkesyken", kan ha behov for maske og luftpumpe for å holde åpne luftveiene. Kroniske døgnrytmeforstyrrelser behandles med lysterapi og hormonet melatonin.

Man kan søke hjelp for søvnvansker hos fastlege, eventuelt psykolog, psykiater eller nevrolog. Ved alvorlige eller langvarige dyssomnier som ikke lar seg behandle effektivt i vanlig hjelpeapparat kan man søke hjelp ved spesialiserte søvnklinikker.

Nedenfor nevnes flere forhold som sees i forbindelse med søvnforstyrrelse.

• Stress
• Belastende livshendelser
• Høy alder og nedsatt somatisk helse.
• Jetlag for mennesker som ofte reiser over flere tidssoner.
• Skiftarbeid gir ofte problemer med stadig å endre døgnrytmen. Det kan antaes at skiftarbeid vil påvirke negativt hormonbalanser med betydelige døgnforandringer som for eksempel kortison.
• Støy vil lett redusere kvaliteten på søvnen.

• Søvnløshet
• Dyssomni
• Døgnrytmeforstyrrelse
• Søvnapné

• Helsebibliotekets sider om søvnforstyrrelser
• Nasjonalt kompetansesenter for søvnsykdommer