Maximilien de Robespierre

Maximilien de Robespierre
Født		6. mai 1758[1][2][3][4] Arras
Død		28. juli 1794[1][2][3][4] (36 år) Paris
Beskjeftigelse		Politiker, advokat, journalist, revolusjonær
Embete		Parlamentsmedlem i Frankrike president av nasjonalkonventet (1793–1793) president av nasjonalkonventet (1794–1794)
Utdannet ved		Lycée Louis-le-Grand (1769–1781) (akademisk grad: law degree, studieretning: lov og rett)
Far		François de Robespierre
Søsken		Augustin de Robespierre Charlotte Robespierre
Parti		Jakobinerklubben
Nasjonalitet		Frankrike
Gravlagt		Errancis Cemetery Katakombene i Paris
Utmerkelser		Concours général
Signatur
Maximilien de Robespierre på Commons

Maximilien François Marie Isidore de Robespierre (født 6. mai 1758 i Arras, henrettet 28. juli 1794 i Paris) var en fransk revolusjonær, advokat og jurist. Han var et viktig medlem i Comité de salut public, på norsk ofte oversatt til Velferdskomitéen, som ledet Frankrike under skrekkveldet.

Han ble beskrevet som ulastelig i antrekk og personlig oppførsel. Hans støttespillere kalte ham «den uforgjengelige», mens hans motstandere kalte ham «dictateur sanguinaire» (blodtørstig diktator).

Robespierre trodde fast på Jean-Jacques Rousseaus tanker og revolusjonen. Likevel endte han, som så mange andre på denne tida, livet sitt i giljotinen, men de siste seks ukene han levde fikk han tatt livet av så mange som 1400 mennesker. Da Robespierre ble halshogd i 1794, overtok fem menn som ledere av landet (Direktoriet).

Maximilien var eldste av fire barn av advokaten François de Robespierre og Jacqueline Marguerite Carraut, og han var bror til Augustin de Robespierre og Charlotte Robespierre. Familien stammet på farssiden fra Irland. De var kommet til Frankrike på grunn av den religiøse forfølgelsen under kong Henrik VIII. Moren var datter av en velstående brygger.^[5]

I juli 1764, da han var seks år, døde moren i barselseng.^[6] Den 6. november 1777 døde faren i München. Han hadde av ukjente årsaker reist fra Arras noen år tidligere og var bare tilbake helt sporadisk.^[7]

Ved Arras' Collège ble Robespierre betraktet som en mønsterelev og fikk ett av fire stipender^[8] for det renommerte Collège Louis le Grand i Paris. Han begynte der i 1769.^[9] Etter tolv års studier, delt på syv år allmenne studier og fire år rettsvitenskap, tok Robespierre i 1780 sin bakkalaureatseksamen som advokat, og ble i 1781 lisensiat.^[10] I 1772 og 1774 var Robespierre klassens beste, i 1775 rangert som universitetets beste student og utvalgt til å holde hilsningstalen ved et besøk av kong Ludvig XVI.^[11] Han besøkte Jean-Jacques Rousseau og snakket med ham i 1778. Det vil si hans dødsår.^[12] Han var politisk influert av Jean-Jacques Rousseau og av den kristne jansenismen som hadde brodd mot hovedstrømningen innen katolisismen.

Maximilien de Robespierre ble innvalgt som en av åtte representanter for Tredjestanden i Artois til Estates-General, Frankrikes stenderforsamling, i 1789. Han sluttet seg tidlig til Samfunnet konstitusjonens venner (Jakobinerklubben).

Ved Frankrikes første allmenne valg i 1791 (75 % av Frankrikes voksne menn kunne stemme) avstod han fra å stille som kandidat. Han ble i stedet utnevnt til allmenn anklager i Paris av borgermester Jérôme Pétion de Villeneuve.

Etter at revolusjonen var blitt radikalisert ved stormingen av Tuileriene den 10. august 1792 og den moderate regjeringen gikk med på nye valg til en ny forsamling (Nasjonalkonventet), vendte Robespierre tilbake til rikspolitikken og ble innvalgt som første navn å representere Paris. Også hans bror Augustin ble innvalgt i den nye forsamling.

Robespierre tilhørte de personligheter som på det varmeste støttet den republikk som ble utropt 22. september. Han holdt i januar 1793 en inderlig tale ved rettegangen mot kong Ludvig XVI, som sluttet med ordene:

«Ludvig burde dø heller enn 100 000 rettferdige medborgere. Ludvig må dø slik at nasjonen kan få leve.

Ettersom de stadig sterkere jakobinerne med våpenmakt hadde knust Girondistpartiets maktstilling i juni 1793, vant Robespierre avgjørende politisk innflytelse: Nasjonalkonventet valgte ham til medlem i den mektige velferdskomitéen, der han erstattet tidligere justisminister Georges Jacques Danton som medlem for Paris. I praksis ble han lederen.

Skrekkveldet, «Règne de la terreur» — kalt slik av sine tilhengere — tok sin begynnelse etter mordet på jakobineren Jean-Paul Marat høsten 1793 med skinnrettssaker og dødsdommer mot eks-dronning Marie-Antoinette og girondernes ledende skikkelse Jacques Pierre Brissot med flere. Våren 1794 rettet utrenskingene seg mot jakobinerbevegelsen, der Robespierre med kløkt og med støtte fra Danton og revolusjonstribunalets ordfører Antoine Fouquier-Tinville i løpet av noen uker klarte å utmanøvrere og knuse de ultraradikale hébertistene respektive Camille Desmoulins - og Danton selv. Robespierre mente at forsvaret av revolusjonens høye idealer mot ytre og indre fiender krevde terroren for å lykkes.

Blant hans mest progressive tiltak var erklæringen om menneskets og borgerens rettigheter fra 1793, innføring av obligatorisk og gratis skolegang og slaveriets avskaffelse i koloniene. (Robespierre hadde tidlig gått inn for at allmenn stemmerett skulle gjelde alle mannlige franske borgere).

Etter Dantons død var han i praksis Frankrikes uinnskrenkede diktator. Han motvirket krig med Østerrike og muligheten for et kupp av Marquis de La Fayette. Arméen ble firedoblet i styrke, alminnelig verneplikt ble innført, og borgerkrigslignende opprør i hele landet ble slått ned med meget hard hånd. I det sterkt rojalistiske Vendée krevdes over 100 000 dødsoffer, hvorav tusentalls ble druknet fra prammer i Loirefloden. Også de raskt voksende kvinneklubbene ble knust, og ledende feminister, som Olympe de Gouges, ble avrettet.

Robespierre, som var kjent for sin ubestikkelighet (han hadde tilnavnet «den ubestikkelige»; Georges Danton påstod: «Robespierre er redd for penger»), arbeidet etter eget utsagn for et fritt, likestilt og demokratisk Frankrike oppbygd i henholdt til Jean-Jacques Rousseaus skrifter, fremst Contrat Social. Robespierre var den første ledende politiker som offisielt betegnet seg selv som demokrat. Robespierre så imidlertid, likesom sin inspirator Rousseau, ikke på kvinner som fullverdige mennesker.

Robespierre tapte etterhvert kontakten med sin velgerbase, de fattige pariserne, og aksepterte en personkult som nådde et høydepunkt under festen for Det høyeste vesen den 8. juni 1794, organisert av kunstneren Jacques-Louis David.

I mai 1794 ble Cécile Renault arrestert ved Robespierres leilighet med to små kniver. Det er uavklart om Cécile Renault virkelig hadde satt seg fore å prøve å ta livet av Robespierre. Men det står fast at hun den 22. mai 1794 bad om å få komme inn i hans leilighet. Da hun ble spurt hvorfor, svarte hun at hun gjerne ville se «hvordan en tyrann ser ut». Blant hennes småsaker ble det funnet en liten pennekniv. Dette var tilstrekkelig for en dødsdom under Skrekkveldet i Paris.

Renault ble henrettet ca. en måned etterpå.

Den 27. juli 1794 ble Robespierre avsatt av nasjonalkonventet, hvis medlemmer fryktet ytterligere utrenskninger. Han ble nesten straks befridd ved våpenmakt av sine tilhengere, men ble tatt igjen etter en fortvilt forsvarskamp sammen med sine mest trofaste tilhengere i rådhuset. Etter noen minutters tumult var maktkampen over. Robespierre ble skuddskadet i hodet og tatt til fange av konventets tropper.

I hendene på nasjonalkonventet og ute av stand til å snakke av fryktelige smerter, ble han ført til giljotinen uten rettergang den følgende dag, 28. juli, og ble henrettet på Place de la Révolution sammen med 108 av sine tilhengere.Robespierres fall inngikk i den blodige avslutningen av Thermidorkrisen, en av revolusjonens store vendepunkter. Etter Thermidorkrisen ble skrekkveldet avviklet, blant annet fordi Frankrike ikke lenger var like utsatt for invasjon, nå som man begynte å merke virkningen av de harde tiltakene som var satt inn mot krisen landet hadde befunnet seg i. Skrekkveldet hadde snudd seg imot sine igangsettere. Derfor så de seg nødt til å gripe inn mot regimets fremste representant, Robespierre.

• Olivier Blanc: Les hommes de Londres, Paris Albin Michel, 1989 (documents inédits).
• Bonnemain: les Chemises rouges, Mémoires pour servir à l'Histoire du règne des anarchistes, Paris, l'an VII, tome II.
• Joseph Brugerette: Les cré religieuses de la revolution (Paris, 1904)
• Karl Brunnemann: Maximilian Robespierre – Ein Lebensbild nach zum Teil noch unbenutzten Quellen. Severus Verlag. Nachdruck von 1885 (2011). ISBN 3863470109
• Jean-François Fayard: Les 100 jours de Robespierre – les complots de la fin. Grancher, Paris 2005, ISBN 2-7339-0912-6.
• Giambattista Ferrero: Disamina Filosofica de Dommi e della Morale Religiosa de Teofilantropi (Torino, 1798).
• Max Gallo: Robespierre. Klett-Cotta, Stuttgart 1989, ISBN 3-608-93107-4 (überarbeitete deutsche Neuausgabe 2007, ISBN 978-3-608-94465-5).
• Jean Massin: Robespierre. VEB Deutscher Verlag der Wissenschaften, Berlin 1976.
• Albert Mathiez: La théophilanthropie et le culte décadaire (1796-1801). Essai sur l’histoire religieuse de la Révolution. Félix Alcan, Paris, 1904.
• Thomas Paine: The Age of Reason
• Nicole Pellegrin: Les Vêtements de la Liberté, Aix en Provence, Alinéa, 1989
• William Hamilton Reid: The Rise and Dissolution of the Infidel Societies in this Metropolis (London, 1800):
• Friedrich Sieburg: Robespierre. Deutsche Verlagsanstalt, Stuttgart 1987, ISBN 3-421-06342-7.
• Maurice Tourneaux: Bibliographie de l'histoire de Paris pendant la Révolution (Paris 1890-1900).
• Maurice Tourneaux: Contributions à l'histoire religieuse de la révolution française (Paris 1907);
• Alexandre Tuetey: Répertoire général des sources manuscrites de l'Histoire de Paris pendant la Révolution, Paris, 1895, Volume XI.
• (de) Konrad Fuchs: «ROBESPIERRE, Maximilian de» i Biographisch-Bibliographisches Kirchenlexikon (BBKL). Bind 8, Herzberg 1994, ISBN 3-88309-053-0, sp. 449–450.

• (en) Maximilien de Robespierre – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
• (en) Maximilien de Robespierre – galleri av bilder, video eller lyd på Commons