Plagiat

Plagiat^[a] er urettvis imitasjon, etterligning eller kopiering av en annens åndsverk som hevdes og fremstilles, enten i sin helhet eller deler av, som noe man har skapt selv; litterært, vitenskapelig eller kunstnerisk tyveri. Plagiat er ikke et juridisk begrep, og er ikke nevnt i åndsverkloven.^[1] Plagiat må skilles fra gjenbruk av eget åndsverk.^[2]

I det første århundre e.Kr. ble det latinske ord plagiarius (en 'kidnapper') brukt først av denn romerske dikter Martialis i en overført betydning om det å to kopiere en annens kreative arbeide. Martialis beklaget seg over at en annen dikter hadde kidnappet hans vers. Plagiary, et derivat fra plagiarus, ble introdusert til engelsk i 1601 av dramatikeren Ben Jonson for å beskrive en som hadde gjort seg skyldig i litterært tyveri.^[3][4] Den avledede formen plagiarism ble introdusert til det engelske omkring år 1620.^[5] De latinske ordene plagiārius (=kidnapper) og plagium (=kidnapping) har samme rot: plaga ('snare', 'nett'), som er basert fra den proto-indoeuropeiske roten *-plak (å veve).

Ulikt forfalskning, hvor ektheten av objektet i seg selv bestrides, angår plagiat falsk tilskrives.^[klargjør] Plagiat er forskjellig fra brudd på opphavsrett (copyright). Selv om det kan dreie seg om den ene og samme handling betegner uttrykkene hvert sitt aspekt ved handlingen. Ved krenkelse av opphavsrett skjer det en krenkelse av opphavsrettinnehaverens rettigheter. I Norge er litterær og kunstnerisk eiendom beskyttet av åndsverkloven. Uttrykket plagiat fokuseres snarere på den ufortjente renommegevinst utøveren kan høste ved å utgi annet arbeid som sitt eget.^{[trenger referanse]}

I den akademiske verden anses plagiat forøvet av studenter, professorer eller forskere som akademisk uærlighet eller akademisk bedrageri, og kan bli gjenstand for akademiske straffereaksjoner. I journalistikk anses plagiat i flere land som et brudd på journalistfagets etikk, og kan ha suspensjon eller avskjed som følge. Plagiat i universitets- og høyskoleoppgaver blir sett på meget strengt, og blir slått hardt ned på. En god tekst som har en øvre grense bruk av plagiat, vil kunne få laveste karakter i skolesystemet. I Norge er det i dette tilfellet at karakteren automatisk blir gjort om til -1 (stryk) dersom det oppdages plagiering.^{[trenger referanse]}

Hva som gjør det til plagiat er fremfor alt manglende eller ufullstendig opplysning om hvor et materiale eller elementer er hentet fra, for eksempel ved kildeanvisninger og fotnoter. Plagiat kan foreligge ikke bare når det dreier seg om en eksakt kopi (for eksempelvis av en hel tekst), men også ved en bearbeidelse der ord eller setninger er flyttet på eller justert annerledes, eller der det dreier seg om oversettelse eller gjenfortelling (strukturplagiat), men først og fremst ved manglende eller feilaktig referanser.^{[trenger referanse]}

Fenomenet plagiat er kjent, bemerket, og påtalt siden antikken. En rekke betydelige åndsmennesker har blitt beskyldt for plagiat, eksempelvis Aristofanes, Sofokles, Menander og Terentius, men innenfor skjønnlitteraturen var man tidligere langt mer liberal enn man er i våre dager. Å ta en annens fortelling var ikke nødvendigvis betraktet som galt, det var resultatet som betydde noe, om fortellingen var blitt forbedret eller ikke. Flere av verkene til William Shakespeare har mer eller mindre opphav i andre forfatteres verker.^{[trenger referanse]}

Dersom verkene gis ut, eller blir oppfattet som kunstnerens, kan en snakke om forfalskning, selv uten signatur. Kunststudenter har også i dag lov til å kopiere verker av kunstnere i læringsøyemed. Disse produktene skal dog ikke være i format som originalen, og skal være tydelig merket som kopier.

I musikken ser en at mange komponister låner temaer og fraseringer av andre. Noen komposisjoner har gjerne tittel eller undertittel som forteller dette, dersom det er sentralt for verket. I dag er det mulig å legge inn registrering på melodier og melodilinjer, slik at en per datasjekk kan finne om andre har brukt samme. Spesielt når det gjelder kommersielt vellykkede melodier, finnes en del plagiatantydninger.

Selv om plagiat i forskning, studier, forfatterskap og journalistikk har en lang historie, har utviklingen av Internett, hvor artikler er elektronisk tekst, gjort fysisk kopiering av andres verker vesentlig lettere og enklere. Ved Universitetet i Tromsø er det laget et online-kurs for lærere om forebygging av plagiat. Kurset er gratis og åpent for alle: https://web.archive.org/web/20130929222517/http://result.uit.no/plagiat/

Plagiat er urettmessig bruk av en annens åndsverk, og må dermed skilles fra gjenbruk av eget åndsverk. Gjenbruk av eget åndsverk er ikke i strid med åndsverkslovgivning, og er svært vanlig og akseptert i mange sammenhenger. Innen felt som musikk kan dette f.eks. omfatte komposisjoner som gjenbruker elementer fra tidligere komposisjoner, mens det innen arkitektur kan være gjenbruk av arkitektoniske grep og elementer.

Innen forskning og høyere utdannelse kan dette dreie seg om omarbeidelse, utvidelse eller annen videreutvikling av tidligere arbeider. Dette kan f.eks. være utvikling av et bokmanuskript på grunnlag av tidligere artikler, reviderte utgaver av bøker, og andre publikasjoner som bruker elementer av tidligere arbeider men samtidig tilfører dem noe nytt, f.eks. videreutvikling av en teoretisk forståelse, ny empiri eller lignende. Slik gjenbruk er svært vanlig og anses som en normal del av den vitenskapelige prosessen.^[6] I et opphavsrettslig perspektiv er det i utgangspunktet fritt frem for å gjenbruke eget åndsverk; i forskningsetikken har spørsmålet om gjenbruk ikke vært strengt regulert og har fortsatt rom for stor grad av skjønn, men det er en forventning i forskningssamfunnet om at nye vitenskapelige publikasjoner inneholder et hvertfall delvis originalt bidrag, og det regnes i moderne tid som god skikk å oppgi egne arbeider som man bygger direkte på. Hvorvidt man bygger direkte på et eget tidligere arbeid eller bare bruker lignende formuleringer f.eks. for å redegjøre for et felt kan noen ganger være vanskelig å avgjøre. Dette vil særlig gjelde formuleringer som ikke er sentrale for arbeidets originale bidrag, men som redegjør for og oppsummerer den kunnskapen arbeidet bygger på. Jussprofessor og opphavsrettsforsker Pamela Samuelson identifiserte i 1994 faktorer hun mener begrunner gjenbruk av eget åndsverk, herunder

• at gjenbruken er nødvendig for å legge grunnlaget for et nytt originalt bidrag i det nye arbeidet
• at deler av det eldre arbeidet må gjenbrukes for å kunne diskutere ny empiri eller argumentasjon
• at målgruppen for verkene er forskjellig nok til at det gir mening å publisere materialet i ulike kanaler; dette kan f.eks. dreie seg om formidling av forskningsresultater i mer populære kanaler som populærvitenskapelige bøker, uten de samme kravene til originalitet eller sitering
• at forfatteren vurderer at hen formulerte seg så godt den første gangen at det ikke gir mening å endre på formuleringer senere.^[7]

Gjenbruk av egen tekst har i noen sammenhenger – vanligvis i forbindelse med studier – i moderne tid blitt omtalt som «selvplagiat», men dette begrepet er en selvmotsigelse fordi plagiat betyr gjenbruk av andres åndsverk og det ikke er mulig å stjele fra seg selv. Begrepet er derfor omstridt,^[8][9] og det har blitt påpekt at universiteters regler knyttet til dette er langt strengere enn de reglene som gjelder for forskning og akademisk publisering. I veldig stor grad er det opp til forskere selv å vurdere hva som er akseptabel gjenbruk, det er svært sjelden forskere møter reaksjoner for gjenbruk av eget arbeid, og i den grad det skjer er reaksjonene milde, og det regnes ikke som vitenskapelig uredelighet.

De nasjonale forskningsetiske komiteene har uttalt at «i forskningsetisk forstand er plagiat å ta hele eller deler av andres arbeid og fremstille det som sitt eget», «i forskningsetisk forstand er selvplagiat et meningsløst begrep» og at «selvplagiat er ikke plagiat».^[2]

Jusprofessor Ole-Andreas Rognstad understreker at studenters bruk av tekster de selv har skrevet, og som ikke er publisert tidligere, må skilles både fra plagiat og forskeres publisering av allerede publiserte verk («selvplagiat»), og at gjenbruk av egne, upubliserte tekster i denne sammenhengen ikke er et spørsmål om god kildebruk i akademisk forstand.^[10]

Oppdagelse av plagiat kan utføres på ulike måter. Menneskelig oppdagelse av plagiat er den mest tradisjonelle metoden for å identifisere plagiat i skriftlige arbeider. Dette kan være en langvarig og arbeidskrevende oppgave for leseren og kan føre til uenigheter i organisasjonen om oppdagelse av plagiat. Programvare for tekstsammenligning (TMS), ofte kalt "plagiatdeteksjonsprogramvare" eller "antiplagiat"-programvare, har blitt allment tilgjengelig både som kommersielle produkter og som programvare med åpen kildekode. TMS oppdager ikke plagiat i seg selv, men finner spesifikke tekstpassasjer i ett dokument som samsvarer med tekst i et annet dokument.

Strengsammenligning er en vanlig tilnærming brukt i informatikk.^[11][12] Når det gjelder problemet med plagiatdeteksjon, blir dokumenter sammenlignet for ordrette tekstsamsvar. Det er foreslått mange metoder for å løse denne oppgaven, hvorav noen har blitt tilpasset for deteksjon av eksternt plagiat. Å sjekke et mistenkelig dokument i denne modusen krever beregning og lagring av effektivt sammenlignbare representasjoner for alle dokumenter i referansesamlingen for parvise sammenligninger.^[13]

Senere tilnærminger til å vurdere innholdslikhet ved bruk av nevrale nettverk har gjort det mulig å oppnå betydelig høyere nøyaktighet, men medfører store beregningskostnader.^[14][15] Tradisjonelle metoder med nevrale nettverk legger begge innholdselementene inn i semantiske vektorinnlegg for å beregne deres likhet, ofte basert på deres kosinulikhet. Mer avanserte metoder utfører ende-til-ende prognosering av likhet eller klassifikasjoner ved bruk av transformerarkitektur.^[16][17] Oppdagelse av omskrivning er spesielt gunstig for høyparametriserte forhåndstrente modeller.

• (en) Plagiarism – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
• Plagiat; fra Bibliotekarstudentens nettleksikon om litteratur og medier (pdf-fil)