Leo III
| Leo III Leo Tertius | |||
|---|---|---|---|
 | |||
| Født | ukjent Roma | ||
| Død | 12. juni 816 Roma | ||
| Beskjeftigelse | Katolsk prest, skribent, katolsk biskop  | ||
| Embete |
| ||
| Nasjonalitet | Kirkestaten | ||
| Gravlagt | Peterskirken | ||
| Dåpsnavn | ukjent | ||
| Valgt | 26. desember 795 | ||
| Innsatt | 27. desember 795 | ||
| Saligkåret | - | ||
| Helligkåret | 1673 | ||
| Festdag | tidligere 12. juni | ||
| Forgjenger | Hadrian I | ||
| Etterfølger | Stefan IV | ||
Se også liste over paver | |||
- Leo III har flere betydninger. Kan også henvise til Leo III (keiser), østromersk keiser 717–741
Leo III (ukjent fødsel, død 12. juni 816) var pave fra 26. desember 795 til sin død i 816.[1] Beskyttet av den frankiske kong Karl den store fra sine fiender i Roma, styrket han posisjonen til frankerkongen, og ikke minst sin egen, ved å krone ham som romersk keiser, «romernes augustus».
Leo ble angrepet i Roma av tilhengere av den avdøde pave Hadrian I som forsøkte å stikke ut øyene og skjære av ham tungen, men klarte å flykte og komme seg til Karl den stores leir i Paderborn. Frankerkongen meglet i striden, og fikk gjeninnsatte Leo III til hans posisjon. Leo kronet deretter Karl den store som keiser, noe som ikke var godkjent med Konstantinopel, men Østromerriket var opptatt med deres eget forsvar og var ikke i en posisjon hvor de kunne opprettholde opposisjon.
Leo III ble helgenerklært i 1673 av pave Klemens X. Begrunnelsen var det antatte miraklet med at han fikk tilbake de utskårne øynene og tungen, selv om kildene i virkeligheten bare taler om forsøk på fjerne dem. Hans minnedag den 12. juni ble siden sløyfet.[2]
Liv og virke
[rediger | rediger kilde]Bakgrunn
[rediger | rediger kilde]Leos bakgrunn er noe uavklart. Han skal ha vært romer, og sønn av Atyuppius og Elisabeth. Eller han kan ha kommet fra en beskjeden sør-italiensk bakgrunn. Kanskje er det her ingen motsetnming, i tilfelle foreldrene kom fra sør.
Han gikk tidlig inn i kirkens tjeneste. Han skal ha vært en vennlig og from prest, og kom tilslutt i pavelig tjeneste, hvor han steg i hierarkiet. Han ble kardinalprest med Santa Susanna som tittelkirke, og tydeligvis også vestiarius, eller overhode for pavens skattkammer eller garderobe.
Pave
[rediger | rediger kilde]Da pave Hadrian I døde, ble Leo enstemmig valgt til dennes etterfølger. Valget fant sted samme dag som forgjengeren ble begravet.
Leo meddelte valget til Karl den store ved å sende ham de symbolske nøklene til apostelen Peters grav og Romas banner. På denne måten anerkjente han Karl den store som byens beskytter. Keiseren svarte «Vår oppgave er med våpen i hånd å forsvare Kristi hellige kirke mot hedningenes anfall, og befeste den kristne tro innad. Deres oppgave, hellige Far, består i å understøtte våre våpens fremgang ved som Moses å oppløfte Deres hender til Gud og anrope Ham om å gi de kristne seier.»
Leos folkelige bakgrunn gjorde at han høstet en viss fiendtlighet og motstand fra det romerske aristokratiet, som heller ville ha en pave fra deres eget miljø. Han fikk en rekke tvilsomme beskyldninger rettet mot seg, som utroskap og mened. På Markusdagen, 25. april 799 ble han overfalt av en gjeng som rev av ham de pavelige gevantene og prøvde å stikke ut øynene og skjære av ham tungen. Han ble deretter formelt avsatt og plassert i et gresk kloster; men det viste seg at han verken hadde mistet synet eller taleevnen. Han flyktet ved hjelp av venner fra klosteret og kom seg til Karl den store som eskorterte ham tilbake til Roma under sin beskyttelse. Gjenkomsten til Roma den 29. november ble et triumtog da avsettelsen av Leo hadde hatt svært liten folkelig støtte.
I den følgende måneden holdt en synode for å klare opp i de forhold som hadde medført Leos avsettelse. Begge parter var representert. 23. desember trådte Leo fram i plenum og med evangelieboken høyt løftet sverget han høytidelig en ed som fritok ham beskyldningene. Dette virket så sterkt på forsamlingen at de nektet å sette seg til doms over ham og istemte i stedet Te Deum. Leos motstandere ble i stedet dømt til døden som opprørere, men Leo ba for dem slik at de ble sendt i eksil i stedet. To dager senere, på juledagen 800 ble Karl den store kronet av Leo III som personlig satte kronen på keiserens hode og slik gjenopprettet en linje til det gamle romerske keiserdømme.
Middelalderens begynnelse blir ofte symbolsk tidfestet til Leos keiserkroning av Karl den store, noe som nok er avhengig av hvilke variabler en vektlegger. Dessuten er overganger fra en historisk epoke til en annen epoke gradvise.
Leo hjalp kong Eardwulf av Northumbria tilbake på tronen og fikk løst opp i en del konflikter mellom erkebiskopene i York og Canterbury. Han omgjorde sin forgjengers beslutning om å tildele pallium til Higbert, erkebiskopen i Lichfield, da Leo mente at den engelske kirken ikke hadde vært riktig representert overfor Hadrian og at dennes handlinger i denne saken derfor var ugyldige.
Leo forbød de tilføyelser som hadde kommet til den nikenske trosbekjennelse i Aachen i 809. Han fikk også inngravert den nikenske trosbekjennelse på sølvtavler slik at dette ikke kunne endres senere. Han skrev «HAEC LEO POSUI AMORE ET CAUTELA ORTHODOXAE FIDEI» («Jeg, Leo, for kjærlighet og beskyttelse av den ortodokse tro»).
Mange av hendelsene rundt Leo er omtvistet blant historikere, men Leo var en dyktig administrator og utviklet også kirkens sosiale velferdsordninger og sammen med sin forgjenger Hadrian bidro han vesentlig til å stoppe forfallet av Roma og bidro til å utvikle byen videre.
Referanser
[rediger | rediger kilde]- ^ Mann, Horace (1910): «Pope St. Leo III», The Catholic Encyclopedia, 9. New York: Robert Appleton Company
- ^ «Den hellige pave Leo III ( - 816)», Katolsk.no
Litteratur
[rediger | rediger kilde]- Beck, Hans-Georg (1969): «Die Herkunft des Papstes Leo III» i: Frühmittelalterliche Studien, bind 3, s. 131–137.
- Stiegemann, Christoph; Wemhoff, Matthias, red. (1999): 799 – Kunst und Kultur der Karolingerzeit. Karl der Große und Papst Leo III. in Paderborn. 3 bind. Zabern, Mainz, ISBN 3-8053-2456-1, ISBN 3-8053-2590-8
- Goez, Elke (2009): Papsttum und Kaisertum im Mittelalter. Darmstadt, s. 20–24.
- (de) Breukelaar, Adriaan: «Leo III» i Biographisch-Bibliographisches Kirchenlexikon (BBKL). Bind 4, Herzberg 1992, ISBN 3-88309-038-7, sp. 1436–1438.
Eksterne lenker
[rediger | rediger kilde]- (en) Leo III – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
- Engelsk oversettelse av Einhard's Life of Charlemagne (ca. 817–830, oversatt i 1880) Arkivert 14. mai 2008 hos Wayback Machine.
- (en) Verk av eller om Leo III i bibliotekene i (WorldCatkatalog)
- Opera Omnia by Migne Patrologia Latina with analytical indexes
