Polyxene
| Polyksene | |||
|---|---|---|---|
 Polyksene drepes som offer av grekerne, svartfigurmaleri fra ca. 570-550 f.Kr. | |||
| Trossystem | Gresk mytologi | ||
| Religionssenter | Antikkens Hellas | ||
| Originalt navn | Πολυξένη | ||
| Foreldre | Priamos og Hekabe | ||
| Søsken | Hektor, Paris, Kassandra, Troilos, Helenos, og andre | ||
| Bosted | Troja | ||
| Tekster | Servius Seneca Ovid Euripides | ||
| I andre mytologier | Polyxena (romersk mytologi) | ||
Polyksene (gresk: Πολυξένη) er i henhold til gresk mytologi den yngste datteren til kong Priamos av Troja og hans dronning Hekabe.[1][2] Hun er ikke nevnt i Homers epos Iliaden, men opptrer i tekstene til senere forfattere som fortsatte fortellingen om Trojakrigen, muligens for å utvide Homers strenge fortelling med et romantisk trekk. Detaljene i myten om ofringen av Polyksene varierer en god del i de ulike fortellingene.
Trojakrigen
[rediger | rediger kilde]Polyksene er betraktet som en trojansk motpart til fortellingen om ofringen av Ifigeneia, datteren til Agamemnon og Klytaimnestra. Ifigeneia ble ofret av grekerne i begynnelsen av Trojakrigen, mens Polyksene ble ofret mot slutten av den, således symboliserte begge krigens begynnelse og slutt på likeledes vis.[3]
Et orakel hadde spådd at Troja ikke ville bli beseiret om Polyksenes bror Troilos ble tjue år. Under den trojanske krig ble Polyksene og Troilos overfalt i bakhold mens de forsøkte å skaffe vann fra en vannkilde. Troilos ble drept av den greske helten Akilles.[4] Han ble deretter seksuelt interessert i den stille skarpsindighet til Polyksene.
Ofringen av Polyksene
[rediger | rediger kilde]Akilles, fortsatt ledende grunnet Patroklos, fant Polyksenes ord lindrende og ble senere bedt om å gå til Apollons tempel for å møte henne etter hennes ofringer. Akilles ga sin tillit til henne og fortalte henne om sin eneste sårbarhet, sin hæl. Senere i tempelet ble han overfalt i bakhold av Polyksenes brødre, Paris og Deifobos. De skjøt ham i nettopp hælen hvor han var utsatt, etter sigende ledet av Apollons hånd, og pilen var dyppet i gift.[5]
Denne versjonen, gitt av Flavius Filostratos, hevdet at Polyksenes elsket Akilles, og etter mordet på Akilles, flyktet hun til grekerne, og deretter drepte seg på graven til sin elskede med et sverd.[6] Imidlertid i henhold til Evripides i hans tragedier Trojanerinner, 415 f.Kr., og Hekabe, ca. 424 f.Kr., skjedde Polyksenes berømte død etter at Trojakrigen var over. Akilles' ånd hadde kommet tilbake og krevde at vinden som var nødvendig for å seile hjem til Hellas ville først komme etter at Polyksene ble ofret til gudene. Hun ble deretter ofret ved foten av Akilles' grav. Hekube, hennes mor, uttrykte fortvilelse over at enda en av hennes døtre var død.[6]
Imidlertid var Polyksene selv ivrig etter å dø som et offer til Akilles framfor å dø som en slave. Hun trøstet sin mor og nektet å tigge om livet for Odyssevs eller bli behandlet på noen annen måte enn en prinsesse. Hun ba Odyssevs trøste hennes mor da hun ble ført av sted. Polyksenes jomfruhet var kritisk for hennes ære, og hun ble beskrevet at hun døde tappert da Akilles sønn Neoptolemos skar over halsen hennes: hun hadde sørget for at hennes klær dekket henne helt da hun døde.[2]
Hyginus i Fabulæ formulerer tolkningen at Polyksene førte Akilles inn i et bakhold, etter å ha lurt ut av ham hemmeligheten om hans eneste sårbarhet. Deretter krevde Akilles fra graven at Polyksene ble ofret grekerne fordelte krigsbyttet. Hyginus kaller Polyksene «en del av byttet».[3]
En enklere versjon er at Akilles i løpet av den ti år lange krigen fikk øye på den vakre Polyksene, og begjærte henne, men hun var utenfor hans rekkevidde innenfor Trojas forsvarsmurer. Ved hans død, krevde han at hun skulle bli ofret på hans grav slik at han ville møte henne i etterlivet.[7]
I Seneca den yngres drama Troades jamret Helena over Polyksenes skjebne:
- Polyxene miseranda, quam tradi sibi
- cineremque Achilles ante mactari suum,
- campo maritus ut sit Elysio, iubet.
- «Ulykkelige Polyksene, som Akilles kommanderte til overgi seg til ham og for å bli ofret foran hans egen aske, slik at han kan bli gift med henne i de elysiske marker.»[3]
Minnesmerker
[rediger | rediger kilde]Noen få eksempler i gresk billedkunst kan med sikkerhet identifiseres som avbildningen av ofringen av Polyksene.[8] De fleste viser at Polyksene ble ofret over greven til Akilles. Ofringen av Polyksene ble i henhold til Pausanias representert på akropolis i Athen.[9] Imidlertid en del detaljer av billedframstillingen av ofringen gir antydninger om varierende og kanskje tidligere versjoner av denne myten. Eksempelvis synes en del av bildene å vise at Polyksene ble ofret over et alter framfor en grav, og et relieff på sarkofag i nordvestlige Anatolia (dagens tyrkiske by Gümüşçay) som er datert til rundt 500 f.Kr.[10] viser en offertripod plassert på graven. Disse detaljer har blitt tolket som en assosiasjon mellom Akilles gravhaug og den helle grunn dedikert til Apollon.[11]
Ofringen har også siden vært et emne i kunsten, blant annet etablerte Pietro da Cortona i 1625 sin berømmelse med sin framstilling av Ofringen av Polyksene.[12]
Polyksene i kunsten
[rediger | rediger kilde]- Antikkens greske vasemaleri
-
Akilles overfaller Troilos og Polyksene, attisk svartfigur hydria, ca. 550 f.Kr.
-
Diomedes og Polyksene, etruskisk amfora fra Vulci, ca. 530 f.Kr.
-
Polyksene ved kilden, voktet av Akilles (til høyre), attisk svartfigur lekythos, fra sørlige Italia, ca. 480 f.Kr.
-
Akilles ser etter Polyksene ved vannkilden, attisk svartfigur lekythos, ca. 500 f.Kr.
-
Troilos og Polyksene ved kilde (Akilles til høyre) svartfigur dinos fra Lakonia, 560–540 f.Kr.
- Senere kunst
-
Polyksenes død, fransk manuskripsillustrasjon, 1400-tallet
-
Ofringen av Polyksene, tysk håndkolorert tresnitt, ca. 1473
-
Ofringen av Polyksene ved Akilles' grav, maleri av Giambattista Pittoni, ca. 1735
-
Le Sacrifice de Polyxène, maleri av Nicolas Prévost, 1600-tallet
-
Ofringen av Polyksene, 1700-tallet, ukjent tysk kunstner
-
Ratto di Polissena, Ofringen av Polyksene, statuegruppe av Pio Fedi, Firenze, før 1914
Referanser
[rediger | rediger kilde]- ^ Pseudo-Apollodorus: Bibliotheca, 3. 12. § 5
- ^ a b Duckworth, George E (1976): «Polyxena» i: Halsey, William D.: Collier's Encyclopedia 19. Macmillan Educational Corporation. s. 231.
- ^ a b c «Polyxena» Arkivert 22. desember 2014 hos Wayback Machine., Mortal Women of the Trojan War
- ^ «Troilus» Arkivert 7. november 2015 hos Wayback Machine., Greek Myth Index
- ^ Flavius Filostratos: Heroicus, 19. 11
- ^ a b «Polyxena» Arkivert 22. juni 2015 hos Wayback Machine., Greek Myth Index
- ^ Mackay, E A: Visions of tragedy. Tragic structuring in attic black-figure representations of the story of Troilos] (PDF), University of Natal, Durban, s. 33
- ^ Robertson, M. (1990): «Troilos and Polyxene. Notes on a changing legend» i: Dexcoeudres, J.-P. (red.): Eumousia. Ceramic and iconographic studies in honour of Alexander Cambitoglou, Sydney, s. 64-65
- ^ Pausanias: Beskrivelse av Hellas, i. 22. § 6.
- ^ Senvinç, N. (1996): «A New Sarcophagus of Polyxena from the Salvage Excavations at Gümüşçay» i: Studia Troica 6, s. 251-264. Sammendrag Arkivert 27. oktober 2009 hos Wayback Machine.
- ^ Mylonopoulos, Ioannis (2013): Gory Details? «The Iconography of Human Sacrifice in Greek Art» i: Bonnechere, Pierre & Gagné, Renaud: Human sacrifice Cross-cultural perspectives and representations, Academia.edu
- ^ Posner, Donald (1991): Pietro da Cortona, Pittoni, and the Plight of Polyxena i: The Art Bulletin, Volume 73, Issue 3
Litteratur
[rediger | rediger kilde]- Antikkens kilder
- Servius: In Aeneida, iii.321.
- Seneca: Troades, 1117-1161.
- Ovid: Metamorfoser, xiii.441-480.
Eksterne lenker
[rediger | rediger kilde]- (en) Polyxena – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
- Chisholm, Hugh, red. (1911): «Polyxena» i: Encyclopædia Britannica (11. utg.). Cambridge University Press.
- Artikkel om Polyksene Arkivert 14. august 2003 hos Wayback Machine. fra Stanford University
- Allenger, H. (11. februar 2011): «Variations to Polyxena’s Story»
- «Ofringen av Polyksene», maleri av Giovanni Battista Pittoni (Getty Museum)
