Obligasjon

Obligasjon er et rentebærende, omsettelig gjeldsbrev som sier at utsteder skylder innehaveren penger. Obligasjoner blir som regel utstedt for perioder på ett eller flere år med en fast kupongrente som gjenspeiler markedsrenten på utstedelsestidspunktet. Utstederen betaler innehaveren renter på faste tidspunkt, gjerne en eller to ganger i året, i den avtalte perioden. Ved forfallstidspunktet betaler utstederen den avtalte verdien av obligasjonen tilbake til innehaveren av obligasjonen.^[1]

Fra begynnelsen av 1900-tallet var obligasjoner en stats viktigste kilde til lån fra det internasjonale kapitalmarkedet. Først i 1970-årene ble statsobligasjoner utkonkurrert av kommersielle banklån.^[2] Etter nesten to tiår med gjeldskrise i utviklingsland, restrukturering av lån og utvikling av et sekundærmarked for u-landsgjeld^[3], kom Brady-planen i 1989. Denne var oppkalt etter USAs finansminister Nicholas Brady og gikk ut på at utviklingsland kunne bytte inn sine kommersielle lån i obligasjoner til en redusert pris, gitt at de fulgte IMFs strukturtilpasningsprogram.^[4] Slike obligasjoner blir kalt Brady-obligasjoner eller Brady Bonds.

Klausuler om kollektiv handling, eller Collective Action Clauses (CACs), er en mekanisme som gjør det mulig for flertallet av obligasjonsholdere å reforhandle obligasjonsbetingelser med obligasjonsutsteder på vegne av alle obligasjonsholderne. Avtaler mellom disse to partene er bindende for alle obligsjonsholdere.^[5]

Klausuler om kollektiv handling har blitt mer og mer vanlig etter at Argentinas gjeldskrise førte til at landets statsobligasjoner mistet 70 % av sin verdi. Klausulene er også et tiltak mot gribbefond, eller sekundærmarked for gjeld.^[6]

Staten, kommuner og store aksjeselskap, og da i særdeleshet banker, er de viktigste utstederne av obligasjoner i Norge. Når store aktører skal låne store beløp, vil det være lettere for dem å låne deler av beløpet hos ulike kilder. Lånet kan deles opp gjennom obligasjoner.

I Norge er det Norges Bank som utsteder statsobligasjoner. Obligasjoner kan som regel omsettes fritt i et annenhåndsmarked. I Norge er det største annenhåndsmarkedet for obligasjoner Oslo ABM, administrert og organisert av Oslo Børs. Der omsettes vanligvis obligasjoner for over 10 milliarder kroner daglig. Den store likviditeten har gjort obligasjoner til et viktig investeringsobjekt.

Statens pensjonsfond utland er en statlig eid investeringsfond som investerer overskuddet fra norsk petroleumssektor. Ved utgangen av 2023 hadde fondet en obligasjonsportefølje på 4 568 milliarder kroner.

Statsobligasjoner, inkludert inflasjonsbundne obligasjoner, utgjorde 62,9% av porteføljen. Selskapsobligasjoner utgjorde 21,9%. 24,3% av obligasjonene hadde høyeste kredittrating AAA, mens 41,8% var ratet AA etter at amerikanske statsobligasjoner ble nedgradert fra AAA til AA i løpet av året. 20,3% av obligasjonene hadde rating A og 12,6% rating BBB. Kun 1,1% hadde lavere kredittrating.

Statsobligasjoner utstedt i lokale valutaer ga 3,9% avkastning og utgjorde 60,7% av fondets renteinvesteringer. Amerikanske statsobligasjoner ga 3,1% avkastning og utgjorde 28,3%. Eurobligasjoner hadde 10,3% avkastning og utgjorde 11,1%. Selskapsobligasjonene ga samlet 8,9% avkastning og utgjorde 23,5% av obligasjonsporteføljen.

De største enkeltinvesteringene var i USA (1344,7 mrd kr), Japan (362,6 mrd kr), Singapore (225,9 mrd kr), Tyskland (201,9 mrd kr) og Storbritannia (152,9 mrd kr). Misligholdte obligasjoner hadde en samlet verdi på 23 millioner kroner.^[7]

Statens pensjonsfond Norge, som forvaltes av Folketrygdfondet, har plassert 40 % av sine investeringer i obligasjoner i Norge og resten av Norden, og 60 % i aksjer i Norge og resten av Norden.

• Obligasjoners kredittvurdering
• Opsjon
• Durasjon
• U-landsgjeld