Språknormering

Språknormering er en bevisst prosess hvor man søker å påvirke eller styre et språks utvikling når det gjelder nyord, struktur eller bruk. I praksis betyr dette oftest at man definerer målsetninger for språkutviklingen og lager strategier for å styre språket mot disse.

Begrunnelsen for å drive språknormering kan være lingvistisk idet man søker å bevare og utvikle språket og dets egenart i seg selv, eller språk-/nasjonalpolitisk idet man søker å styrke et folks eller en nasjons språklige og kulturelle identitet. Svært ofte vil normeringsarbeid i praksis være begrunnet i en kombinasjon av de to.

Det finnes en rekke normerende organer for språk. Disse er gjerne organisert på et nasjonalt nivå, men det finnes flere løsninger for ulike språk og land. Noen eksempler på forskjellige løsninger er:

• Felles nasjonalt organ for flere språk:
  • Norsk språkråd er normerende organ i Norge for de to skriftspråkene bokmål og nynorsk.
• Flere nasjonale organer for ett språk:
  • Académie française og Office québécois de la langue française for fransk i henholdsvis Frankrike og Quebec.
• Flernasjonalt organ for felles språk:
  • The North/South Language Body (An Foras Teanga/Tha Boord o Leid), todelt organ som består av Foras na Gaeilge, rådgivende organ for irsk gælisk i Irland og Nord-Irland og Tha Boord o Ulstèr-Scotch, rågivende organ for ulsterskotsk i Nord-Irland og Irland.
• Nasjonalt organ som de facto normerer også i andre land:
  • Baraza la Kiswahili la Taifa som normerer swahili i Tanzania, men som påvirker språkets utvikling også i andre land

Det finnes også normerende organer som ikke har offisiell status, som Det Norske Akademi for Språk og Litteratur som i Norge normerer riksmål.

Mange språk har ingen normerende organer. Blant disse finner man engelsk, som i mangel av normerende organer i stedet gir visse ordbøker en grad av normativ funksjon. Spesielt gjelder dette Webster's Dictionary for amerikansk engelsk og Oxford English Dictionary for britisk engelsk.

Innen enkelte yrker finnes det organer som normerer fagterminologien. Dette er spesielt vanlig i forbindelse med medisinske fag og jus, der språklig presisjon kan ha svært stor innvirkning på yrkesutøvelsen.