Spesialstyrke

En spesialstyrke er en mindre militær enhet som har spesielle oppgaver innen spesialoperasjoner, rekognosering og ukonvensjonell krigføring. I mange land har spesialstyrker en rolle innen kontraterrorisme, ofte i samarbeid med politistyrker (i særdeleshet taktiske politienheter).

NATOs definisjon av spesialoperasjoner:

Militær aktivitet utøvd av spesielt utpekte, organiserte, trenede og utstyrte styrker ved bruk av operasjonsteknikker og metoder som ikke er vanlige for regulære styrker. Disse aktivitetene utøves både i fred, krise og krig uavhengig av eller koordinert med regulære styrker (ikke-spesialstyrker) for å oppnå militære, politiske, økonomiske eller psykologiske målsettinger. Politisk-militære hensyn kan kreve fordekte, skjulte eller diskre metoder og vilje til å akseptere en grad av fysisk og politisk risiko som ikke er forbundet med regulære operasjoner.^[1]

NATO opererer med tre prinsipielle oppdragsformer for spesialstyrker:^[2]

• Direkte aksjon (DA), for eksempel overfall, kirurgiske angrep, gisselredning eller sabotasje.
• Spesiell rekognosering (SR), for eksempel observasjon av viktige strategiske mål.
• Militær assistanse (MA), bistand til sivile og/eller militære organisasjoner med spesialkompetanse.

Oppdragene spesialstyrker utfører er normalt av en slik art at bare få personer kan være med, da oppdraget må foregå raskt og uten å bli oppdaget av fienden. Dette krever mye trening og ofte spesielt utstyr, samt spesielle egenskaper hos soldatene. De fleste spesialstyrker velger sine rekrutter blant soldater i regulære enheter, oftest ved at de melder seg frivillig til en opptaksprøve. Denne prøven foregår ofte over flere måneder, slik at man ser om kandidatene klarer seg under vedvarende press og slik at man får testet flest mulig sider ved dem. Andelen kandidater som blir avvist er normalt svært høy.

Da spesialstyrker er spesielt selektert og trent, er de også verdifulle militære ressurser som må brukes på en forsvarlig måte, innenfor kompetente planer på strategisk nivå.

På grunn av oppdragenes natur arbeider spesialstyrker ofte tett sammen med etterretningstjenesten. Deres arbeid er normalt hemmeligstemplet, og de må derfor ofte ha en høyere sikkerhetsklarering enn soldater i en regulær enhet normalt trenger.

I mange tilfeller har soldater fra et lands spesialstyrker blitt utlånt til et annet land for å trene opp soldater. Det er blant annet mange tilfeller hvor den britiske Special Air Service (SAS) har lært opp styrker i samveldeland, og hvor amerikanske styrker har lært opp styrkene i land som kjemper mot venstreorienterte geriljagrupper. Det er også mye utveksling av informasjon og felles trening mellom ulike lands spesialstyrker, som for eksempel det tyske GSG-9 og Special Air Service, som sammen har utviklet metoder for å storme kaprede fly.

En militær spesialstyrke består av kommandosoldater (som i nyere tid også kalles spesialsoldater).

Det er gjerne vanlig – dersom man har kapasitet til det – å dele spesialstyrkene inn i grupper etter spesialisert oppgave. En vanlig organisering er å ha en styrke som har spesialisert seg på anti-terror, og en på andre spesialoperasjoner.^{[trenger referanse]} Spesialstyrker, som er militære, må ikke forveksles med en taktisk politienhet. Norge har i teorien en slik inndeling, hvor politiets delta-styrke skal bedrive anti-terror, mens forsvarets spesialavdelinger bedriver spesialoperasjoner. I praksis blir overgangen mer glidende, norske spesialstyrker blir ofte benyttet under delta-kommando når delta trenger dette, og spesialstyrkene til forsvaret trener derfor også på antiterror-/gisselsituasjoner.

Land med en klarere inndeling er for eksempel Tyskland, hvor GSG-9 kun brukes til anti-terror, mens Kommando Spezialkräfte også gjør andre spesialoperasjoner.

I de fleste vestlige land står det i grunnloven at militæret ikke kan brukes mot egne sivile innbyggere.^{[trenger referanse]} Følgelig må antiterrorstyrker som utfører innenlands operasjoner ligge under et sivilt organ, altså politiet. I anti-terror / gisselsituasjoner i utlandet vil derimot Forsvarets spesialstyrker være mer passende, hvis det er nødvendig eller ønskelig.

Konseptet «spesialstyrker» springer ut fra mange nasjoners bruk av lett infanteri til oppgaver som krevde spesielle egenskaper. Før skytevåpen og eksplosiver ble introdusert var rekognosering den viktigste oppgaven, og forgjengerne til mange lands spesialstyrker er ofte speideravdelinger.

Under Napoleonskrigene begynte man å opprette rifleavdelinger, som ikke inngikk i de vanlige styrkene. På grunn av at en rifle er betraktelig mer treffsikker og har lenger rekkevidde enn en muskett kunne de brukes som skarpskyttere, og da spesielt til å ramme fiendens offiserskorps. Samtidig var rifler betraktelig tyngre å lade, da kulen måtte presses gjennom et riflet løp i stedet for muskettens glattborede, og de var derfor lite effektive i de vanlige skytterrekkene. Slike avdelinger utviklet en stor grad av frihet fra de vanlige kommandolinjene, noe som er vanlig også med moderne spesialstyrker. I Norge ble det blant annet opprettet skiløperbataljoner bevæpnet med rifler som opererte på en helt annen måte enn øvrige infanterister, f.eks. Søndenfjeldske skiløperbataljon som ble opprettet i 1747 og utmerket seg under felttogene i 1808 og 1814.

Under andre verdenskrig begynte britene å bruke små styrker fra blant annet SAS og marinens kommandosoldater til å utføre sabotasjeoppdrag mot strategisk eller taktisk viktige mål. Etter krigen ble SAS og flere mindre spesialstyrker oppløst, men etter at man hadde vurdert deres innsats under krigen kom man til at en slik avdeling ville være effektiv i kolonikrigene Storbritannia var innblandet i. En viktig side ved denne avgjørelsen er at ved oppdrag i sivile områder vil en veltrent spesialstyrke langt lettere kunne unngå tap av sivile liv enn en regulær styrke. Soldatene er også bedre trent i vurdering av situasjoner og har en sterkere disiplin, og britene hadde flere ganger opplevd massakrer av sivile demonstranter som ble utløst av nervøse soldater som åpnet ild uten å ha fått ordre om det.

En spesialstyrke er en ressurs som er begrenset i omfang, derfor er den normalt kommandomessig tilknyttet det strategiske nivå hvor forsvarsjef/forsvarsminister har disse som et av sine instrument. Årsaken til dette er at spesialstyrker utøver en rolle som kan ha stor militær og/eller politisk viktighet eller fallhøyde og derav må kommando og kontroll utøves med færrest mulig ledd. Kommando kan delegeres fra forsvarsjef der dette er hensiktsmessig.

Siden 1970-årene har kontraterrorisme blitt en stadig viktigere del av spesialstyrkers arbeid. I noen land, som Tyskland, er spesialstyrkene ikke direkte underlagt militær kommando, og kan derfor brukes i oppgaver som vanligvis ligger under politiets ansvar. I andre, som Storbritannia, kan spesialstyrker brukes dersom det oppstår situasjoner hvor politiets midler ikke strekker til.

I Norge ble de første avdelingene, som i dag betegnes som spesialstyrker, etablert under andre verdenskrig.

Mindre kjente grupper, som partisanene i Finnmark, det norske fallskjermkompaniet (Norwegian Independent Parachute Company) og det norske kommandokompaniet (No. 5 Troop 10 Interallied Commando) utførte spesialoppdrag mot Nazi-Tyskland.

De to mest kjente norske spesialstyrkene er imidlertid Shetlandsgjengen (Norwegian Independent Naval Unit) og Kompani Linge (Norwegian Independent Company No 1). Disse var begge underlagt den britiske motstandsorganisasjonen Special Operations Executive.^[3]

Det danske forsvaret har to spesialstyrker: Frømandskorpset og Jægerkorpset.

De norske spesialstyrkene Marinejegerkommandoen og Forsvarets spesialkommando er samlet under den felles staben Forsvarets spesialstyrker.

I Sverige er Särskilda operationsgruppen den eneste spesialstyrken.

• Liste over spesialstyrker
• Spesialoperasjon
• Kontraterrorisme
• Taktisk politienhet

• (en) Special forces – kategori av bilder, video eller lyd på Commons