[go: up one dir, main page]
More Web Proxy on the site http://driver.im/Hopp til innhold

Skjermtre

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Skjermtre
Skjermtre i det japanske prefekturet Aichi
Nomenklatur
Sciadopitys verticillata
Siebold & Zucc.
Populærnavn
skjermtre,
skjermgran,
skjermbladtre
Klassifikasjon
Rikeplanter
Divisjonkarplanter
Klassenakenfrøede planter
Ordenbartrær
Familieskjermtrefamilien
SlektSciadopitys
Miljøvern
IUCNs rødliste:[1]
ver 3.1
UtryddetUtryddet i vill tilstandKritisk truetSterkt truetSårbarNær truetLivskraftig

NT — Nær truet

Økologi
Habitat: blandingsskog
Utbredelse: Japan

Skjermtre (Sciadopitys verticillata) er et eviggrønt bartre som vokser vilt i Japan. Det blir også kalt skjermgran på norsk, men arten er ingen nær slektning av gran. Skjermtre er den eneste nålevende arten i slekta Sciadopitys og familien Sciadopityaceae.

Beskrivelse

[rediger | rediger kilde]

Det har en smal, kjegleformet krone med en spiss topp. Trærne blir som regel 20–30 m høye, mer sjeldent 35 m, med en stammediameter på opptil 1 m. Det kan ha én eller flere stammer. Barken er rødbrun og flasser av i grove strimler.[2][3]

Det er to typer blad: Brune, 1–3 mm skjell sitter med stor avstand mellom leddknutene på langskudd og som en krans under de fotosyntesiserende bladene på både lang- og kortskudd. Det er omdiskutert om de fotosyntesiserende bladene er to sammenvokste nåler, eller et omdannet skudd, en kladodie. De grønne bladene sitter 10–30 sammen i kranser i leddknutene. De er 6–13 cm lange, 2–3 mm brede og 1 mm tykke med en dyp fure på begge sider. Bladkransene minner om skjermer eller spilene i en paraply. Bladene sitter på treet i 3–4 år.[3]

Hannblomstene er 6–12 mm store og sitter i tette, endestilte grupper som er 1–2 cm i tverrsnitt. Konglene er først grønne, men blir mørkebrune 18–20 måneder etter pollineringen. De er 4,5–10 cm lange, og etter at skjellene har åpnet seg er de 3,5–6,5 cm brede. Hver kongle har 15–40 skjøre skjell som er 2–3 cm lange og 2–3,5 cm brede. Under hvert skjell sitter 5–9 frø, som er oransjebrune og 8–12 mm lange.[3]

Utbredelse og økologi

[rediger | rediger kilde]

Skjermtre er endemisk for Japan der den vokser på sentrale Honshu, Shikoku og vestlige Kyushu. Voksestedene er steinete, kjølige og fuktige. De ligger 600–1200 moh. og har en årsnedbør på 1300–2600 mm. Arten vokser både i rene bestander og sammen med bartrær som solsypress, nålesypress, sørjapansk hemlokk, japanedelgran og penselfuru, og løvtrær som japansk hestekastanje, Magnolia obovata, Eleutherococcus spp., hjertetre og rustlønn. Skogen er tett, og undervegetasjonen består for det meste av bregner, moser og levermoser.[1][4]

Forekomstene er redusert på grunn av hogst og påfølgende planting av mer hurtigvoksende treslag. I IUCNs rødliste er skjermtre vurdert som nær truet.[1]

Systematikk og fossiler

[rediger | rediger kilde]

Skjermtre ble tidligere regnet til sumpsypressfamilien, men molekylærgenetiske studier viser at det tilhører en egen utviklingslinje som skilte lag med andre bartrær allerede i trias for 220 millioner år siden. Arten kan betraktes som et levende fossil på samme måte som Ginkgo.[4][5][6]

Man har tradisjonelt antatt at fossile barnåler med en dyp fure er rester av arter beslektet med Sciadopityaceae. Slike fossiler fra tidsrommet tidlig jura til tidlig kritt er funnet på Svalbard, Grønland, Baffinøya, Den iberiske halvøy og i Tyskland og Kasakhstan. Disse funnene ble en stund samlet i slekta Sciadopityoides, men er nå flyttet til fire slekter i familien Miroviaceae. Artene skiller seg på flere måter morfologisk fra Sciadopitys, og de er neppe nært beslektet med den sistnevnte slekta.[7][4][8]

De eldste kjente fossilet av Sciadopitys er en kongle fra sen kritt som er funnet på den japanske øya Hokkaido.[9][10] Pollen er funnet i avsetninger fra paleocen til tidlig eocen på høye breddegrader, som Island, Grønland og Ellesmereøya. Godt bevarte kladodier er påvist i rav fra eocen funnet i Kaliningradområdet, og harpiks fra Sciadopitys kan være kilden til de store mengdene rav som er funnet ved Østersjøen.[11][4]

Arten Sciadopitys tertiaria var vanlig i Sentral-Europa fra slutten av oligocen til pliocen. Den vokste på høymyrer som lå over grunnvannsspeilet, men som ble holdt våte av rikelig nedbør. Andre trær i disse skogene var palmer (Arecaceae), furu (Pinus), sumpsypress (Taxodium), Cathaya, Myrica og arter i familien Sapotaceae. I undervegetasjonen fantes blant annet torvmose og kongsbregne, og jorda må ha vært sur. Kravene til voksestedet var altså annerledes enn hos den nålevende arten. Denne vegetasjonen har gitt opphav til spesielle typer brunkull: «Graskohle» er dannet av Sciadopitys-nåler og «Marcoduria» av Sciadopitys-røtter.[12][13][14][4]

Sciadopitys døde ut i det meste av Europa mot slutten av pliocen da klimaet ble kaldere og tørrere, men i Italia overlevde slekta til tidlig calabrium i pleistocen. Slekta kunne kanskje klare seg mer enn en million år lenger i dette området på grunn av den høye nedbøren i de italienske fjellkjedene.[15] I vestlige Georgia, som også har høye fjell med mye nedbør, døde Sciadopitys ut omtrent samtidig som i Italia.[16]

Økonomisk betydning

[rediger | rediger kilde]

I Japan kalles treet koyamaki. Trevirket brukes til bygningstømmer, båter og møbler. Dette vakre treet plantes i hager og parker i alle fuktige, tempererte strøk, og det finnes mange kultivarer. Det vokser langsomt og bruker ofte 50 år på å bli 10 m høyt. Konglene kommer på ganske unge og små trær. Skjermtre var tidligere lite brukt i Norge, men er blitt vanligere. Det kan dyrkes nordover til Trøndelag (herdighetssone 4).[1][2][17][18][19]

Galleri

[rediger | rediger kilde]
  • Japansk skog med skjermtre og seks andre bartrearter
    Japansk skog med skjermtre og seks andre bartrearter
  • Bark
    Bark
  • Skudd
    Skudd
  • Blad
    Blad
  • Blomster
    Blomster

Referanser

[rediger | rediger kilde]
  1. ^ a b c d T. Katsuki, D. Luscombe og A. Farjon (2013). «Sciadopitys verticillata». The IUCN Red List of Threatened Species. doi:10.2305/IUCN.UK.2013-1.RLTS.T34111A2846623.en. 
  2. ^ a b A. Mitchell (1977). Trær i skog og hage. Oversatt av I. Gjærevoll. Tiden. s. 91. ISBN 82-10-01282-7. 
  3. ^ a b c «Sciadopitys verticillata». The Gymnosperm Database. Besøkt 29. april 2018. 
  4. ^ a b c d e E.-M. Sadowski m.fl. (2016). «Sciadopitys cladodes from Eocene Baltic amber». Botanical Journal of the Linnean Society. 180 (2): 258–268. ISSN 1095-8339. doi:10.1111/boj.12365. 
  5. ^ S.J. Brunsfeld m.fl. (1994). «Phylogenetic relationships among the genera of Taxodiaceae and Cupressaceae: evidence from rbcL sequences». Systematic Botany. 19 (2): 253–262. ISSN 1548-2324. JSTOR 2419600. doi:10.2307/2419600. 
  6. ^ «Sciadopityaceae». APWEbsite. Besøkt 29. april 2018. 
  7. ^ M.N. Bose (1955). «Sciadopitytes variabilis n. sp. from the Arctic of Canada». Norsk Geologisk Tidsskrift. 35: 53–67. ISSN 0029-196X. Arkivert fra originalen 2. mai 2018. Besøkt 1. mai 2018. 
  8. ^ M.N. Bose og S.B. Manum (1990). «Mesozoic conifer leaves with ‘Sciadopitys-like’ stomatal distribution. A re-evaluation based on fossils from Spitsbergen, Greenland and Baffin Island». Norsk Polarinstitutt Skrifter. 192. ISBN 82-90307-62-4. ISSN 0369-5417. Arkivert fra originalen 30. april 2018. Besøkt 29. april 2018. 
  9. ^ K. Saiki (1992). «A new sciadopityaceous seed cone from the Upper Cretaceous of Hokkaido, Japan». American Journal of Botany. 79 (9): 989–995. ISSN 1537-2197. doi:10.1002/j.1537-2197.1992.tb13688.x. 
  10. ^ S.R. Manchester m.fl. (2009). «Eastern Asian endemic seed plant genera and their paleogeographic history throughout the Northern Hemisphere». Journal of Systematics and Evolution. 47 (1): 1–42. ISSN 1759-6831. doi:10.1111/j.1759-6831.2009.00001.x. 
  11. ^ A.P. Wolfe m.fl. (2009). «A new proposal concerning the botanical origin of Baltic amber». Proceedings of the Royal Society B. 276 (1672): 3403–3412. ISSN 1471-2954. doi:10.1098/rspb.2009.0806. 
  12. ^ D.H. Mai (1995). Tertiäre Vegetationsgeschichte Europas. Jena: Gustav Fischer. ISBN 333460456X. 
  13. ^ M. Philippe m.fl. (2002). «A palm-tree and Sciadopitys swamp-forest from the Neogene of Bresse (eastern France)». Comptes Rendus Palevol. 1 (4): 221–225. ISSN 1631-0683. doi:10.1016/S1631-0683(02)00035-0. 
  14. ^ M. Dolezych og W. Schneider (2007). «Taxonomie und Taphonomie von Koniferenhölzern und Cuticulae dispersae im 2. Lausitzer Flözhorizont (Miozän) des Senftenberger Reviers» (PDF). Palaeontographica Abteilung B. 276 (1–3): 1–95. ISSN 2509-839X. doi:10.1127/palb/276/2007/1. 
  15. ^ D. Magri m.fl. (2017). «Quaternary disappearance of tree taxa from Southern Europe: timing and trends». Quaternary Science Reviews. 163 (1): 23–55. ISSN 1095-8339. doi:10.1016/j.quascirev.2017.02.014. 
  16. ^ I. Shatilova m.fl. (2011). The history of the flora and vegetation of Georgia (South Caucasus). Tbilisi: Georgian National Museum: Institute of Paleobiology. ISBN 978-9941-9105-3-1. 
  17. ^ «Skjermtre (Sciadopitys verticillata)». Universitetet i Bergen. Besøkt 29. april 2018. 
  18. ^ F.E. Wielgolaski og E. Kiær (1978). Hagens busker og trær i farger · 2. Det norske hageselskap i samarbeid med Aschehoug. s. 163. ISBN 82-03-09539-9. 
  19. ^ «Skjermgran». Ringve botaniske hage - NTNU Vitenskapsmuseet, Trondheim. Besøkt 6. januar 2019. 

Eksterne lenker

[rediger | rediger kilde]
Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Skjermtre&oldid=24467204»