Sigurd Munn

Sigurd II Munn Konge av Norge
Sigurd hører en tjenestejente synge, og forfører henne umiddelbart
Født		1133 Norge
Død		10. juni 1155 Bergen
Beskjeftigelse		Monark
Embete		Norges konge
Ektefelle		flere friller
Partner(e)		Kristin Sigurdsdatter Thora Gunnild Asgautsdatter
Far		Harald Gille
Mor		Thora Guttormsdatter
Søsken		6 oppføringer Brigida Haraldsdatter Margaret Haraldsdatter Øystein Haraldsson Inge Krokrygg Magnus Haraldsson Maria Haraldsdatter
Barn		Håkon Herdebrei (1147-1162) Sverre Sigurdsson (1151-1202) Sigurd Markusfostre (død 1163) Eirik Sigurdsson Jarl Harald Sigurdsson[1] Cecilia Sigurdsdatter (1155-1186)
Nasjonalitet		Norge
Gravlagt		Kristkirken på Holmen i Bergen
Annet navn		Sigurd Haraldsson
Regjeringstid		1136–1155
Sigurd Munn på Commons

Sigurd II Munn Haraldsson (norrønt: Sigurðr munnr Haraldssun) (født 1133, død 1155) var sønn av kong Harald Gille, og ble som treåring kåret til konge på Øretinget i Trøndelag etter kong Haralds død i desember 1136. Sigurd døde 22 år gammel, uten nevneverdig politisk ettermæle, men med et rykte som kvinneforfører.

Sigurds mor Tora var kong Haralds faste frille, og levde ved hoffet. Som lite barn ble Sigurd satt til fostring hos lendmannen Såda-Gyrd Bårdsson, på et ikke nærmere angitt sted i Trøndelag. Sammen med Gyrd sto Agmund Svifte og Ottar Birting som formyndere for Sigurd da han siden ble barnekonge.

Faren Harald ble senhøsten 1136 utsatt for et «familieproblem» av samme type som han selv hadde påført kong Sigurd Jorsalfare: Han blir oppsøkt i Bergen av en angivelig halvbror, Sigurd Slembe, som sa at han var sønn av Magnus Berrføtt og ba om at slektskapet ble anerkjent av Harald. Harald svarte med å anklage Sigurd Slembe for drapet på Torkjell Fostre. Noe senere oppsøkte Sigurd og «noen menn» kongen mens han sov hos Tora. Her tok de livet av ham, natten mellom 13. og 14. desember. Sigurd Slembe lyste drapet på seg, og ba om å bli tatt til konge. Han og hans menn ble dømt fredløse og jaget fra Bergen.

Sigurd Slembe lot seg kåre til konge på ting i Nordhordland, i Sogn og i Fjordane. Den styringsvante kretsen som hadde holdt de politiske tøylene i Harald Gilles dager, aktet imidlertid ikke å gi slipp på makten.^[2] Det ble sendt ilbud fra Bergen til Trøndelag med bønn om at Sigurd Munn måtte bli tatt til konge på tinget. Sigurd Slembe dro likevel til Nidaros og hentet den nå munkeviede kong Magnus Blinde ut av klosteret. Sagaen lar det skinne gjennom at dette var mot Magnus' vilje. I navnet til kong Magnus krevde Sigurd kongsmakt. Enkedronningen Ingerid giftet seg senere med Ottar Birting, en av de tre nevnte stormennene som fostret og støttet Sigurd. Samtidig sørget Ingerid for at hennes egen sønn Inge (da 2 år) ble tatt til konge på Borgartinget. Slik lyktes det dem å samle en allianse som etter en tids skurring^[3]kunne stå imot Sigurd Slembe og Magnus Blinde.

Som seksåring var Sigurd eldst av de to kongsbrødrene som (neppe egenhendig) beseiret Sigurd Slembe og Magnus Blinde i slaget ved Holmengrå. Etter dette var det relativ fred i riket i flere år. I 1142 kom Inges og Sigurds eldre halvbror Øystein Haraldsson til Norge og ble tatt til konge sammen med dem. Samtidig ble den yngre, og sykelige Magnus Haraldsson tatt til konge. Sagaen forteller av Inge og Sigurd hadde felles hird så lenge formynderne deres levde. Øystein hadde egen, «for han var fullvoksen mann». Etterhvert skulle Sigurd og Øystein gjøre felles sak mot Inge, uten suksess.

En hovedsak i brødrenes regjeringstid ble opprettelsen av Nidaros erkebispedømme i 1152/53, der Sigurd deltok sammen med brødrene Inge og Øystein. Selv om pavens utsending Nicholas Breakspear favoriserte Inge^[4]; sto de tre halvbrødrekongene sammen bak grunnleggingen av erkebispesetet og de kongelige innrømmelser som ble gitt ved den anledning.

Etter at Gregorius Dagsson ble kong Inges rådgiver, oppsto en splittelse mellom Inge og de to etterhvert samstemte halvbrødrene Sigurd og Øystein. De tre skulle møtes til forlik i Bergen, men etter to provokasjonsdrap fra Sigurds side, og innstendige oppfordringer fra Gregorius, samtykket Inge i å gå til angrep på Sigurd og hans menn. De ble drept i gården til Sigrid Sæta i Bergen, før Øystein rakk å komme til byen.

Sagaen forteller at Sigurd Munn ble drept mens han drakk i Sigurd Sætas gård ovenfor Øvregaten.^[5]

To år senere ble Øystein drept av Inges menn, etter lang tids usemje og mye hærferd. Etter Sigurds og Øysteins død samlet deres støttespillere seg bak Håkon Herdebrei, som drepte Inge i et slag på isen utenfor Oslo i 1161.

Snorre beskriver kong Sigurd slik^[6] «han ble en villstyring og uvøren i alle ferd [...] en stor og sterk mann, med et kjekt utseende; han hadde brunt hår og stygg munn, men ellers vakkert ansikt. Han stod over andre i å tale godt og dugelig». Den "stygge" munnen er av mange blitt tolket dit hen at han hadde hareskår.