Samsvarsbøyning

Samsvarsbøyning eller kongruens^[1] er forholdet mellom bøyde ord, som gjør at de bøyes i samsvar med et andre.^[2] Ordet som styrer bøyningsformen, hovedordet, er gjerne et substantiv eller et pronomen, eller et ord fra en annen ordklasse som brukes substantivisk. Bøyningen gjøres, avhengig av hvilke elementer språket har, etter kjønn, tall og kasus.^[3]

Det varierer fra et språk til et annet hvor omfattende bruken av samsvarbøyning er. Japansk har nesten ingen samsvarsbøyning,^[4] engelsk har svært lite, latin har moderat bruk og ungarsk har omfattende bruk av samsvarbøyning. Det skilles også mellom predikativ samsvarsbøyning og attributiv samsvarsbøyning. I tysk er det bare attributiv samsvarsbøying, mens norsk og andre skandinaviske språk både har attributiv og predikativ samsvarsbøyning. Ungarsk har bare predikativ. I norsk vil for eksempel «eplet er rødt» ha predikativ samsvarsbøyning siden adjektivet står som predikativ. Eksempelet «en blå bil» har attributiv samsvarsbøyning da «blå» står som attributt. Unntak fra disse samsvarsbøyingsreglene på norsk oppstår bare i pannekakesetninger.

På norsk, som har lite samsvarsbøyning, brukes det på adjektiver og perfektum partisipp, som bøyes i forhold til substantivet eller frasen de står til.^[5] For eksempel «en rød bil», «to røde biler» og «et rødt hus».

• Pannekakesetning