[go: up one dir, main page]
More Web Proxy on the site http://driver.im/Hopp til innhold

Samaritaner

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Samaritaner
796 (2017) (estimat)
Religion
jødedom, samaritansk religion, kristen
Samaritaner på Commons
En samaritan viser frem den samaritanske toráen.

Samaritaner (hebraisk: שַמֶרִים‬, Shamerim; gresk: samarítæs) er en etniskreligiøs gruppe. De holder i hovedsak til i byen Nablus i Samaria på Vestbredden og Holon ved Tel Aviv i Israel.

I dag er det litt over 800 samaritaner igjen i Israel,[1] og samaritanene praktiserer samaritansk religion, som er nær beslektet med jødedommen, men skiller seg på en rekke punkter. De bruker blant annet kun Mosebøkene, og helligholder fjellet Gerisim.

Samaritansk religion

[rediger | rediger kilde]

Samaritansk religion er basert på en del av de samme bøkene som danner grunnlaget for ordinær jødedom, men skiller seg en del fra jødedommen.

Samaritanske skifter omfatter Memar Markah (en samaritansk utgave av Tora), samaritansk liturgi, og samaritanske lover og bibelske kommentarer. Samaritanee synes å ha tekster fra Tora som like gamle eller eldre enn Den masoretiske bibelteksten, den jødiske standardversjonen av Det gamle testamentes hebraiske originaltekst, og Septuaginta, den greske oversettelsen av de nevnte hebraiske skriftene, gjort en gang mellom 200-tallet og 100-tallet f.Kr. Forskere har ulike teorier om det reelle forholdet mellom disse tre tekstene.

Religiøs tro

[rediger | rediger kilde]
  • Det er en Gud, Jahve, den samme Gud som er anerkjent av de hebraiske profetene.
  • Tora ble gitt til Moses av Gud.
  • Fjellet Gerisim, ikke Jerusalem, er den eneste sanne helligdommen som er valgt av Israels Gud.
  • Mange samaritaner tror at ved endetiden vil de døde gjenoppstå ved Taheb, en gjenoppretter, muligens en profet, kanskje Moses.
  • Paradiset (Himmelen)
  • Prestene er de som fortolker loven og opprettholder tradisjonen; forskere er sekundære i forhold til presteskapet.
  • Autoriteten til de etter-toraiske seksjonen av Tanákh, og de klassiske jødiske rabbiniske verkene (Talmud, bestående av Mishnah og Gemara) er avvist av samaritanske tro.
  • Samaritanene har en betydelig forskjellig versjon av De ti bud. Eksempelvis er det tiende budet om fjellet Gerisims hellighet.

Samaritanene har beholdt oldtidens hebraiske tekst, yppersteprestedømmet, ofring av dyr, spise lam ved påskefesten, og feiringen av Avid om våren som nyttår. Yom Teruah (det bibelske navnet for Rosj hasjaná), ved begynnelsen av Tisjré, er ikke betraktet som nyttår som det er i jødedommen. Deres fremste Toratekst avviker også fra Den masoretiske bibelteksten. En del forskjeller er trosforskjeller: eksempelvis sier deres Tora uttrykkelig at fjellet Gerisim er «stedet som Gud har valgt» for tempelet, i motsetningen til den jødiske Tora som viser til «stedet som Gud velger». Andre forskjeller er små og synes mer eller mindre tilfeldige.

Forholdet til dagens jødedom

[rediger | rediger kilde]

Samaritanene viser til seg selv som Bene Yisrael («Israels barn») som er et begrep som benyttes av jødiske benevnelser som et navn for det jødiske folket som en helhet. De refererer imidlertid ikke til seg selv som Yehudim, den standardiserte hebraiske navnet for jøder.

Den talmudiske holdningen er uttrykt i avhandlingen Kutim hvor det sies at samaritanene skal bli behandlet som jøder i saker hvor deres religiøse praksis sammenfaller med hovedstrømmen i jødedommen, men skal bli behandlet som ikke-jøder hvor deres religiøse praksis ikke er sammenfallende. Siden 1800-tallet har jøder generelt betraktet samaritanene som en jødisk sekt, og begrepet «samaritanske jøder» har blitt benyttet for henvise til dem.[2]

Historie

[rediger | rediger kilde]

Jernalderen

[rediger | rediger kilde]
Samaritanere som følger tusenårig tradisjon med religiøs markering av pinse på Gerisimfjellet.
Ruiner på Gerisimfjellet, ca. 1880.

Fortellingene i Første Mosebok om rivaliseringene blant de tolv sønnene til Jakob er blitt forstått som beskrivelse på spenningene mellom nord og sør. De ble midlertidig forent under det forente kongedømme Israel, men etter Salomos død ble kongeriket delt i to deler, kongedømmet Israel med dens hovedstad i Samaria og kongedømmet Judea med sin hovedstad i Jerusalem.

Den deuteronomistiske historie, skrevet i Judea, framstilte Israel som et syndig kongerike, guddommelig straffet for sin avgudsdyrking og misgjerninger ved å bli ødelagt av assyrerne i 720 f.Kr. Spenningene fortsatte i perioden etter eksilet. Kongebøkene er mer inklusiv enn bøkene Esra og Nehemja ettersom idealet er ett samlet Israel med de tolv stammene, mens derimot Krønikebøkene konsentrerte seg om kongedømmet Judea og overså kongedømmet Israel med hovedstad i Samaria.[3][4]

Samaritanene hevder selv at de er israelittiske etterkommere av de nordlige israelittiske stammene til Efraim og Manasse som overlevde ødeleggelsen av kongedømmet Israel av assyrerne i 722 f.Kr. En undersøkelse av samaritaneres genetiske slekt, publisert i 2004, konkluderte med at jøder i Israel og samaritanere synes å ha en felles stamfar projektert til tiden av den assyriske erobringen.[5] Forskning har beregnet at «forvisningen av mennesker til og fra Israel under assyrerne» skjedde rundt 734–712 f.Kr.[6] Det er spekulert at da assyerne erobret det nordlige kongedømmet Israel førte det til at mange israelitter ble forvist og en undergruppe av israelitter som ble værende i Israel giftet seg inn assyriske og kvinnelige landsforviste som var blitt flyttet dit fra andre land erobret av Assyria, hvilket var en typisk assyrisk politikk for å utslette nasjonal identitet.[5]

Samaritanene hevdet de var det sanne Israel som etterkommere av de ti forsvunne stammene som ble ført i eksil i det babylonske fangenskap. De hadde deres eget hellige område på Gerisimfjellet og hevdet at det var den opprinnelige helligdommen. De hevdet også at deres versjon av Tora (de fem Mosebøkene) var originalen og at jødene hadde forfalsket tekst frambrakt av Esra under det babylonske fangenskapet.[7]

Både jødiske og samaritanske religiøse leder fortalte at det var galt å ha noen kontakt med den motsatte gruppen, og ingen skulle gå inn på hverandre område eller selv snakke med hverandre. I løpet av perioden under tidlig kristendom ble spenningene og motsetningene mellom jøder og samaritanene utnyttet av de romerske myndighetene slik de hadde gjort med rivaliserende stammefrakrasjoner andre steder, og historikeren Josefus har fortalt om tallrike voldelige sammenstøt mellom jøder og samaritanene gjennom hele den første halvdelen av 100-tallet e.Kr.[8]

Den persiske perioden

[rediger | rediger kilde]

I henhold til historikeren Lawrence Schiffman utkjempet jøder og samaritanere gjennom hele den persiske perioden periodevis mot hverandre. Samaritanene var en blanding av flere folk, bestående av israelitter som ikke ble sendt i landflyktighet i Babylon da det nordlige kongeriket ble ødelagt i 722 f.Kr., og av ulike nasjonaliteter som assyrerne hadde tvangsbosatt i området. Assyrerne gjorde dette for å forhindre at Israels nasjonale drøm ikke skulle bli oppfylt.[9]

I henhold til den jødiske versjonen av hendelsene, da den jødiske landsforvisningen endte i 539 f.Kr. og de landsforviste vendte hjem fra Babylon, oppdaget samaritanene at deres tidligere hjemland i nord var blitt befolket av andre folk som krevet landet som deres eget og Jerusalem, deres tidligere hovedstad, var nå i ruiner. Innbyggerne dyrket hedenske guder, men da de områdene som tidligere var sparsommelig befolket ble preget av farlige villdyr, appellerte de til kongen av Assyria for israelittiske prester for å få opplæring å dyrke «Gud for dette landet». Resultatet var synkretistisk religion hvor nasjonale grupper dyrket den israelittiske Gud, men også deres egne guder i henhold til skikkene fra hvor de kom fra.

I henhold til Krønikebøkene[10] tillot den persiske keiser Kyros den store (styrte 559–530 f.Kr.) at de bortførte kunne reise tilbake til sine hjemland og beordret gjenoppbyggingen av tempelet (Sion). Profeten Jesaja identifiserte Kyros som «Herrens salvede», det vil si messias.[11] Ordet messias refererer til en som er salvet, som en konge eller prest.

I løpet av det første tempelet i Jerusalem var det mulig for utlendinger å arbeide i Israels land og hjelpe det jødiske folk fram til spenningene vokste mellom jødene og samaritanene. Det betydde at utlendinger kunne fysisk flytte inn i landet og respektere landets lover og religion.[9]

Esras bok 4 forteller at de lokale innbyggerne av landet, tilbød sin hjelp og støtte i byggingen av det nye tempelet under tiden til Serubabel, men tilbudet ble avslått. I henhold til Esra, førte avslaget til ytterligere forstyrrelse, ikke bare oppbyggingen av tempelet, men også med rekonstruksjonen av Jerusalem.[9] Saken med at samaritanenes tilbud om å hjelpe til med oppbyggingen av tempelet, ble komplisert over at jødene benyttet tid for å tenke over det. Det hadde alltid vært en spenning mellom nord og sør, og denne konflikten viste dette. Som følge av Salomos død oppsto det en fraksjonering og førte uunngåelig til en deling av kongeriket. Denne splittelsen var medvirkende til at samaritanenes tilbud ble avslått, men også for at de utenfor Judea nektet å sentralisere gudsdyrkelsen i Jerusalem.[9] Istedenfor å underkaste seg tempelet i Jerusalem bygget samaritanene sitt eget tempel på toppen av Gerisimfjellet, nær Sikem.[12] Arkeologiske utgravninger på Gerisim indikerer at et samaritansk tempel ble bygget der ved siden av en større bosetning på første halvdel av 400-tallet f.Kr.[13] Når skillet mellom samaritanene og jøder skjedde er ukjent, men tidlig på 300-tallet f.Kr. synes det som om samfunnene var helt adskilt i egne områder og med egne praksiser.

Gjenoppbyggingen av tempelet i Jerusalem tok flere tiår. Prosjektet ble først ledet av Serubabel (ca. 538 f.Kr.), senere ved Serubabel og Josva, og enda senere ved Haggai og Sakarja (520–515 f.Kr.) og ble fullført i 515 f.Kr.[14]

I Misjná, en tekstsamling fra muntlig jødisk tradisjon, er betegnelsen kuthim benyttet for å betegne samaritanere og har en åpenbar nedsettende konnotasjon ved å antyde at de var inntrengere som var brakt inn fra Kutha i Mesopotamia (dagens Tell Ibrahim i Irak), og således avviste at samaritanene nedstammet fra oldtidens israelittiske stammer.[15]

Hellenistisk tid

[rediger | rediger kilde]
Inskripsjon fra oldtiden på samaritansk hebraisk.

Antiokos IV Epifanes var konge av det hellenistiske Selevkideriket i tiden 187–164 f.Kr.. Som de fleste greske herskere var hans politikk å hellenisere hele kongeriket og standardisere religiøs praksis. I henhold til Første Makkabeerbok[16] utropte han seg selv som inkarnasjonen av den greske guden Zevs og utlyste dødsstraff til alle som nektet å ære ham som en gud. På 200-tallet f.Kr. utløste dette en rekke hendelser som førte til opprør av jøder mot Antiokos IV.

Samaritanene fryktet på sin side de store ødeleggelsene og faren fra Selevkiderikets krigsmaskin, og desperat etter trygghet fornektet de all forbindelse og slektskap med jødene. Selevkidene aksepterte det, men forseglet det endelige brudd mellom de to gruppene. Den kristne Bibelen hevdet at det skjedde ved et langt senere tidspunkt. I henhold til Evangeliet etter Johannes: «For jødene omgås ikke samaritanene.»[17]

Under styret til Antiokos IV ble samaritanenes tempel omdøpt til enten Zeus Hellenios (frivillig i henhold til Josefus), eller mer sannsynlig, Zevs Xenios (ufrivillig i henhold til Andre Makkabeerbok)[18] I år 167 f.Kr. ble Jerusalem inntatt og det jødiske tempelet ble vanhelliget; det ble bygd et alter over det store brennofferalteret og har ble det ofret svinekjøtt for guden Zevs.[19][20]

Under den hellenistiske perioden ble Samaria i stor grad delt mellom en hellenisert fraksjon og en religiøst basert fraksjon, ledet av ypperstepresten og basert i rundt Sikem og de rurale områdene rundt. Samaria var et stort selvstyrt område, formelt underlagt Selevkideriket, men det endret seg en gang rundt 113 f.Kr. da den jødiske hasmonske ypperstepresten Johannes Hyrkanos og makkabeernes leder gikk til angrep på samaritanenes tempel og ødela det. Det hadde da eksistert i rundt 200 år. Kun noen få steiner gjenstår i dag.[21]

Romersk tid

[rediger | rediger kilde]

Under Romerriket ble Samaria en del av Herodes den stores jødiske kongerike, men en romersk klientstat, og ved Herodes død i 4 f.Kr. ble riket delt mellom hans sønner.[22] Da Herodes Arkhelaos ble avsatt av romerne i 6 e.Kr. ble Samaria en del av den romerske provinsen Judea.

Samaritanene omtales kortvarig i de kristne evangeliene, mest kjent er fortellingen om den samaritanske kvinnen ved brønnen i Evangeliet etter Johannes,[23] og lignelsen om den barmhjertige samaritan i Evangeliet etter Lukas.[24] I sistnevnte er det kun en samaritansk mann som gir hjelp til en mann som er banket opp, fratatt klærne og etterlatt halvdød ved veien. Den barmhjertige samaritan skulle symbolisere ens neste, og viste anvendelse av setningen «elsk din neste som deg selv», og viser at selv om jødene hadde motsetningsforhold til samaritanene, var de også mennesker som en selv.

Etter Bar Kokhba-opprøret mot romerne ble samaritanenes tempel på Gerisimfjellet gjenoppbygd en gang rundt 136 e.Kr. En bygning på den hellige greske øya Delos i Egeerhavet er datert til 100-tallet f.Kr. Den kalles Delossynagogen og er blitt identifisert som en samaritansk synagoge, noe som vil gjøre den til den eldste kjente jødiske eller samaritanske synagoge.[25] På den annen side, selv om det er bevis for samaritanenes tilstedeværelse på Delos, er det ingen direkte bevis for bygningen var en synagoge.[26]

Store deler av samaritansk liturgi ble fastsatt av ypperstepresten Baba Rabba («Store far») på 300-tallet.[27] Baba Rabbas styre er minnet som en gullalder av samaritanene, og fortellinger om hans fromhet og mirakler er en del av samaritansk folkeminne.[28]

Bysantinsk tid

[rediger | rediger kilde]
samaritansk religiøst senter på Gerisimfjellet. Fra et foto rundt 1900.

I tiden under Østromerriket, bysantinsk tid, er betraktet som en oppblomstringstid for det samaritansk samfunnet, og det er antatt at befolkningen utgjorde opp mot en million.[29]

I henhold til samaritansk kilder forfulgte den østromerske keiser Zenon (styrte i tiden 474–491) samaritanene. Keiseren dro til Neapolis (Sikem), samlet de eldre og krevde at de konverterte til kristendommen, men de nektet. Zanon drepte mange av dem og fikk synagogen ombygd til en kristen kirke. Han dro også opp på Gerisimfjellet som var samaritanenes hellige sted. Han bygde flere byggverk, blant dem også en grav for sin nylig døde sønn, og på stedet reiste han et kors slik at når samaritanene dyrket sin gud var det korset de ville se når de bøyde seg i andakt.[30]

Senere i 484 gjorde samaritanene opprør. Opprørerne angrep Sikem, brente fem kirker bygd på samaritanenes hellige steder og kappet en finger av biskop Terebinthus som ledet pinsesereminien. De valgte en mann ved navn Justa (eller Justasa/Justasus) som sin konge,[31] og som kristne kilder kaller for en «banditthøvding».[32] Samaritanene fortsatte mot Cæsarea ved kysten hvor det var et samaritansk samfunn. Her ble mange kristne drept og kirken til sankt Procopius.[31] I henhold til Johannes Malalas, ble Justa beseiret av Asclepiades, dux Palaestinae, og hans hode ble sendt til keiseren. I henhold til den bysantinske historikeren Prokopios dro Terebinthus til Zenon for å be om hevn. Keiseren dro personlig til Samaria for å slå ned opprøret.[33]

De uklare kildene for hendelsene har hatt betydning for forståelsen. Det er klart at det var et opprør i 484, og betydelige styrker ble benyttet for å slå det ned, og etterpå ble samaritanenes synagoge på Gerisimfjellet erstattet med en kirke dedikert Maria Guds mor (Theotokos). Prokopios’ beskrivelse skiller seg fra Malalas, noe som tyder på at opprøret i 529 er blitt blandet sammen, og en del forskere har betvilt om det faktisk var et opprør under Zenon, men flertallet mener at det antagelig var to opprør, et i Neapolis (Sikem) og et i Cæsarea.[32] Moderne forskere mener at den rekkefølgen av fakta som er bevart i samaritanenes kilder bør vøre omvendt: forfølgelsen til Zenon var en konsekvens av opprøret framfor dens årsak. Zenon restaurerte kirken i Neapolis og bannlyste samaritanene fra Gerisimfjellet hvor det ble bygget et signaltårn på toppen for å varsle om sivil uro.[34]

Det andre opprøret skjedde i 529. Under karismatisk, messiansk figur ved navn Julianus ben Sabar (eller ben Sahir) gikk samaritanene til krig for å opprette deres egen uavhengige stat. Med hjelp fra ghassanidene knuste keiser Justinian I den store opprøret; ti tusener av samaritanene ble drept eller fraktet vekk som slaver.[35] Den samaritansk tro, som tidligere hadde hatt status som religio licita (tillatt religion), ble bort imot forbudt av det kristne Østromerriket. Fra en befolkning på minst hundrevis av tusener, sank det samaritansk til rundt ti tusener.

Middelalderen

[rediger | rediger kilde]
Mosaikk fra en samaritansk synagoge (Israel Museum)

I begynnelsen ble samaritanene garantert religiøs frihet etter den muslimske erobringen av Palestina, men befolkningsantallet i det samaritansk samfunnet sank drastisk som resultat av massakrer og tvangskonverteringer av muslimene.[36]

På tiden av de første muslimske erobringene, bortsett fra Palestina, var det også små, spredte samfunn med samaritanene som også bodde i arabiske Egypt, Syria og Iran. Som andre ikke-muslimer, som jødene, ble samaritanene tidvis betraktet positivt eller ikke negativt som Bokens folk. Deres status som minoritet ble i utgangspunktet beskyttet av de muslimske herskerne, og hadde rett til å praktisere sin religion, men som dhimmi måtte voksne menn betale jizya (særskilt beskyttelseskatt som ble pålagt ikke-muslimer). Det endret seg under sen abbasideperioden hvor det ble en økende forfølgelse av det samaritansk samfunnet og betraktet dem som vantro som måtte konverteres til islam. Tradisjonen hvor menn måtte bære en rød tarboosh eller fess kan ha hatt sitt opphav til forordning fra den abbasidiske kalif Al-Mutawakkil (847-861) som krevde at ikke-muslimske måtte skille seg visuelt fra muslimer.[37]

Under korsfarerne var samaritanene, som ikke-latinske kristne, andreklasses innbyggere av det kristne kongeriket Jerusalem, men ble tolerert og hadde kanskje en del respekt ettersom de var lærevillige og hadde blitt omtalt positivt i den kristne Bibelen.[38]

Osmansk styre

[rediger | rediger kilde]
Yitzhaq ben Amram ben Shalma ben Tabia, den samaritansk ypperstepresten i Nablus, ca. 1920.

Mens flertallet av den samaritansk befolkningen i Damaskus ble massakrert, drept eller under tvang konvertert til muslimer under styret til osmanske pasha Mardam Beq tidlig på 1600-tallet, flyttet den gjenværende samaritansk tilbake til Nablus i Palestina i løpet av 1600-tallet, inkludert den innflytelsesrike Danafi-familien.[39]

Samfunnet i Nablus ble varig grunnet at de fleste overlevende i diaspora kom tilbake, og de har opprettholdt en liten prosentandel der til denne dag. I 1624 døde den siste samaritansk ypperstepresten av slekten til Eleasar, sønn av Aron, uten etterkommere, men i henhold til samaritansk tradisjon har etterkommere av Arons andre sønn, Itamar, blitt værende og fortsatte posisjonen.[40]

Ved slutten av den osmanske perioden hadde det samaritansk sunket til dets laveste antall. På 1800-tallet under presset for å konvertere og fra forfølgelse fra de lokale muslimske herskerne, og tidvis fra naturkatastrofer, utgjorde samfunnet kun litt over 100 personer.

Det britiske Palestinamandatet

[rediger | rediger kilde]

Situasjonen for det samaritanske samfunnet bedret seg betydelig under det britiske Palestinamandatet. På samme tid begynte de, som andre grupper, å arbeide innen offentlig sektor. Folketellingen for 1922 og 1931 nedtegnet henholdsvis 163 og 182 samaritanere i Palestina.[41] Flertallet av disse bodde i Nablus.[41]

Israelsk, jordansk og palestinsk styre

[rediger | rediger kilde]

Etter at Palestinamandatet ble avsluttet og den påfølgende etableringen av staten Israel var det en del samaritanere som bodde i Jaffa som flyttet til Samaria og bosatte seg i Nablus. Ved slutten av 1950-tallet hadde rundt 100 samaritanere forlatt Vestbredden for Israel under en avtale med jordanske myndigheter på Vestbredden.[42] I 1954 lot den israelske president Yitzhak Ben-Zvi en samaritanske enklave i Holon i Israel.

Fram til 1990-tallet bodde de fleste samaritanere i byen Nablus på Vestbredden nedenfor Gerisimfjellet. De flyttet til selve fjellet i nærheten av den israelske landsbyen Har Brakha grunnet volden under den første intifada (1987–1991). Som en konsekvens er at alt som er igjen av det gamle samaritanske samfunnet Nablus er en forlatt synagoge. Den israelske hæren har opprettholdt en tilstedeværelse i området.[43]

Inngangen til en moderne samaritansk synagoge i byen Holon i Israel.

Per 1. januar 2017 var det 796 samaritanere,[44] halvparten bodde i moderne hjem i Kiryat Luza ved Gerisimfjellet, og resten i byen Holon, rett utenfor Tel Aviv.[43][45] Det er også fire samaritanske familier som bor i Binyamina-Giv'at Ada, Matan, og Ashdod.

Som et lite samfunn fysisk delt mellom naboer i en fiendtlig region har samaritanere vært forsiktige og nølende med å uttrykke side i den israelsk-arabiske konflikt i frykt for at det kan føre til negative og farlige reaksjoner. Mens de samaritanske samfunnene i både Nablus på Vestbredden og Holon i Israel har assimilert til de respektive kulturer i omgivelsene, har hebraisk blitt det primære dagligspråket for samaritanere. De som israelsk statsborgere avtjener israelsk militærtjeneste.

Et av de største problemene som det samaritanske står overfor i dag er kontinuitet. Med en liten og begrenset befolkning, fordelt mellom hovedsakelig fire familier, og en generell vegring mot å akseptere konvertitter, har det vært en historie av genetisk avvik innenfor gruppen grunnet for lite genforråd. For å motvirke dette har samfunnet gått med på at menn i samfunnet kan gifte seg med kvinner utenfor samfunnet, hovedsakelig kvinnelige israelske jøder, forutsatt at kvinnene går med å følge samaritansk religiøs praksis. Et lite antall kvinner fra Ukraina har på 2010-tallet fått tillatelse til å gifte seg inn i samfunnet for å ekspandere genforrådet.[46] Det samaritanske samfunnet i Israel møter også demografiske utfordringer ved at unge mennesker forlater samfunnet og konverterer til jødedommen. Det mest kjente eksempelet er musikeren og TV-personligheten Sofi Tsedaka.[47]

Se også

[rediger | rediger kilde]

Referanser

[rediger | rediger kilde]
  1. ^ «The Samaritan Update». Besøkt 20. februar 2019. 
  2. ^ Shulamit Sela: The Head of the Rabbanite, Karaite and Samaritan Jews: On the History of a Title, Bulletin of the School of Oriental and African Studies, University of London, Vol. 57, No. 2 (1994), ss. 255-267
  3. ^ Coogan, Michael D. (2009): A Brief Introduction to the Old Testament, s. 363
  4. ^ Bechtel, Florentine (1911): «The Books of Paralimpomenon (Chronicles)», Catholic Encyclopedia
  5. ^ a b «Reconstruction of Patrilineages and Matrilineages of Samaritans and Other Israeli Populations From Y-Chromosome and Mitochondrial DNA Sequence Variation» Arkivert 8. mai 2013 hos Wayback Machine. (PDF), Hum Mutat 24, 2004, s. 248–260
  6. ^ Aharoni, Yohanan; Avi-Yonah, Michael; Rainey, Anson F.; Safrai, Ze'ev (1993): The Macmillan Bible Atlas, 3. utg., Macmillan Publishing: New York, s. 115.
  7. ^ Giles, Terry : «Origin of the Samaritan Pentateuch» Arkivert 9. januar 2019 hos Wayback Machine., Bible Odyssey
  8. ^ Powell, Mark A. (2009): «Introducing the New Testament: A Historical, Literary, and Theological Survey», The People of Palestine at the Time of Jesus, Baker Academic, kapittel 1
  9. ^ a b c d Schiffman, Lawrence H. (1991): From Text to Tradition: A History of Second Temple and Rabbinic Judaism. NJ: Ktav Publishing House, s. 36
  10. ^ Nettbibelen: Andre Krønikebok 36:22–23
  11. ^ Nettbibelen: Jesaja 45:1
  12. ^ Mount Gerizim and the Samaritans, UNESCO
  13. ^ Magen, Yitzhak (2007): «The Dating of the First Phase of the Samaritan Temple on Mount Gerizim in the Light of the Archaeological Evidence», i: Lipschitz, Oded; Knoppers, Gary N.; Albertz, Rainer: Judah and Judeans in the Fourth Century BC. Eisenbrauns. ISBN 9781575061306.
  14. ^ Green, David B. (11. august 2014): «The History of the Jewish Temple in Jerusalem», Haaretz
  15. ^ Kartveit, Magnar (2009): The Origin of the Samaritans, BRILL, s. 19
  16. ^ Første Makkabeerbok 1:41-50
  17. ^ Nettbibelen: Evangeliet etter Johannes 4:9
  18. ^ Jackson, Wayne: Jesus and the Samaritan Woman Arkivert 9. januar 2019 hos Wayback Machine., Christian Courier
  19. ^ Andre Makkabeerbok 6:2
  20. ^ Mattsson, Dan-Åke; Handeland, Knut Eivind (2017): Museumsguide til Bibelen. Ny Carlsberg Glyptotek & Nationalmuseet, Vetus Forlag As
  21. ^ Bourgel, Jonathan (2016): «The Destruction of the Samaritan Temple by John Hyrcanus: A Reconsideration», JBL 135 (3), s. 505-523
  22. ^ Rocca, Samuel (2015): Herod's Judaea: A Mediterranean State in the Classic World, Wipf and Stock Publishers. ISBN 978-1-4982-2454-3.
  23. ^ Nettbibelen: Evangeliet etter Johannes 4:4–26
  24. ^ Nettbibelen: Evangeliet etter Lukas 10:25-37
  25. ^ White, L. Michael (1987): «The Delos Synagogue Revisited Recent Fieldwork in the Graeco-Roman Diaspora», Harvard Theological Review. 80 (2), s. 133–160. doi:10.1017/s0017816000023579
  26. ^ Matassa, Lidia (2007): «Unravelling the Myth of the Synagogue on Delos», Bulletin of the Anglo-Israel Archaeological Society. 25, s. 81–115.
  27. ^ Bourgel, Jonathan (2012): «The Samaritans in the Eyes of the Romans: The Discovery of an Identity» (oversatt tittel), Cathedra 144, s. 7–20 (på hebraisk).
  28. ^ Cohen, Jeffrey M. (1981): «A Samaritan chronicle: a source-critical analysis of the life and times of the great Samaritan reformer, Baba Rabbah», Studia Post-Biblica 30. Leiden: Brill, ISBN 9789004062153, s. 225–226.
  29. ^ Johnston, Greg: «Israel & the Palestinian Territories Travel Information and Travel Guide», Lonely Planet.
  30. ^ Shalev-Hurvitz, Vered (2015): Holy Sites Encircled: The Early Byzantine Concentric Churches of Jerusalem, Oxford University Press, s. 231
  31. ^ a b Kohen, E. (2007): History of the Byzantine Jews: A Microcosmos in the Thousand Year Empire, University Press of America, ISBN 9780761836230, s. 26.
  32. ^ a b Pummer, Reinhard (2016): The Samaritans: A Profile, Wm. B. Eerdmans Publishing, s. 139
  33. ^ Procopios: Buildings, 5.7.
  34. ^ Crown, Alan David (1989): The Samaritans, Mohr Siebeck, ISBN 3-16-145237-2, s. 72-73.
  35. ^ Crown, Alan David; Pummer, Reinhard; Tal, Abraham (1993): A companion to Samaritan studies, Coronet Books, s. 140 (oppslag for for Julianus ben Sabar)
  36. ^ Pummer, Reinhard (1987): The Samaritans, BRILL, s. 4.
  37. ^ Pummer, Reinhard (1987): The Samaritans, BRILL, s. 17.
  38. ^ Kedar, Benjamin Z. (1989): «The Frankish period», i: Cross, Alan D., red.: The Samaritans, Tübingen, s. 86-87.
  39. ^ Schreiber, Monika (2014): The Comfort of Kin: Samaritan Community, Kinship, and Marriage, BRILL, s. 46.
  40. ^ Ireton, Sean (2003): The Samaritans - The Samaritans: Strategies for Survival of an Ethno-religious Minority in the Twenty First Century, Anthrobase.
  41. ^ a b Mills, E. (1933): Census of Palestine 1931. Volume I. Alexandria: Government of Palestine, s. 87.
  42. ^ Yousef, Hussein Ahmad; Barghouti, Iyad (24. januar 2005): «The Political History of the Samaritans», zajel / An-Najah National University. Arkivert fra originalen av Wayback Machine den 19. januar 2012.
  43. ^ a b Rosenblatt, Dana (14. oktober 2002): «Amid conflict, Samaritans keep unique identity» Arkivert 20. november 2018 hos Wayback Machine., CNN.com.
  44. ^ «The Samaritan Update»
  45. ^ Friedman, Matti (18. mars 2007): «Israeli sings for her estranged people», Yahoo! News. Associated Press. Arkivert fra originalen den 26. mars 2007. Sitat: «Today there are precisely 705 Samaritans, according to the sect's own tally. Half live near the West Bank city of Nablus on Mt. Gerizim [...]. The other half live in a compound in the Israeli city of Holon, near Tel Aviv.»
  46. ^ Ferguson, Jane (8. januar 2013): «West Bank Samaritans fight extinction», Mount Gerizin: Al Jazeera
  47. ^ Steinberg, Jessica (16. mars 2017): «A former Samaritan faces the music of her complicated roots», The Times of Israel

Eksterne lenker

[rediger | rediger kilde]
Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Samaritaner&oldid=24824969»