Jawaharlal Nehru

Jawaharlal Nehru
Født		14. nov. 1889[1][2][3][4] Allahabad (Britisk India, North-Western Provinces)[5][3][6]
Død		27. mai 1964[1][2][7][4] (74 år) New Delhi (India)[3][8][9][10]
Beskjeftigelse		Skribent, politiker, selvbiograf, skrankeadvokat, fagforeningsperson, frihetskjemper
Embete		Indias statsminister (1947–1964)
Utdannet ved		City Law School (akademisk grad: Bachelor of Laws, studieretning: lov og rett)[11] Trinity College (–1910) (akademisk grad: bachelorgrad, studieretning: naturvitenskap)[11] Harrow School (1905–)[12]
Ektefelle		Kamala Nehru (–1936)[12]
Far		Motilal Nehru[12]
Mor		Swarup Rani Nehru[13]
Søsken		Krishna Hutheesing[12] Vijaya Lakshmi Pandit[11]
Barn		Indira Gandhi[11][14][15][16]
Parti		Kongresspartiet[12]
Nasjonalitet		Britisk India (–1947)[3] India (1950–)[3][17][18] Unionen India (1947–1950)
Gravlagt		Raj Ghat[12]
Medlem av		American Academy of Arts and Sciences[12] Fabian Society
Utmerkelser		Bharat Ratna (1955)[12] Bintang Jasa[12][19] Æresdoktor ved Keio-universitetet
Signatur
Jawaharlal Nehru på Commons

Jawaharlal Nehru (जवाहरलाल नेहरू; født 14. november 1889, død 27. mai 1964) var leder for den sosialistiske fløyen i Det indiske kongresspartiet under og etter Indias frigjøringskamp. Han ble landets første statsminister den 15. august 1947, og hadde dette embetet til sin død.

Han var bror til politikeren og diplomaten Vijaya Lakshmi Pandit.

Jawaharlal Nehru var sønn av en fremtredende leder i Kongresspartet, Motilal Nehru, og familien tilhørte den høyeste indiske kasten, braminene. Han fikk sin utdanning ved Harrow School og University of Cambridge, og vendte deretter hjem til India for å praktisere jus. Under oppholdet i England hadde han kommet i kontakt med sosialistisk ideologi, og tok med seg en moderat form av dette da han gikk inn i politikken. I 1916 giftet han seg med Kamala Kaul.

Paret fikk datteren Indira Priyadarshini i 1919. Politisk knyttet Nehru seg til Mahatma Gandhi. I 1929 ble han president for Kongresspartiet for første gang. Han ble arrestert flere ganger av britene, og tilbrakte store deler av disse årene i fengsel. I fangenskap skrev han verdens historie i brevform til sin 13 år gamle datter Indira. Han mistet både sin far og sin kone i denne perioden.

I 1942 ble han fengslet for sin rolle i Oppgi India-kampanjen (Quit India). Han ble sluppet ut etter 32 måneder. I juli 1946 dannet han Indias første regjering, i en situasjon hvor den All-indiske muslimske ligas opposisjon økte. Ligaens kamp for en egen stat førte til dannelsen av et selvstendig Pakistan i 1947.

Da den første statsministeren skulle utpekes sto det mellom Nehru og Sardar Patel, en annen av Gandhis disipler. Ni av de femten provinsrådene stemte på Patel, men på Gandhis oppfordring trakk Patel seg.

I 1939 ble Nehru valgt til president i All-India States' Peoples' Conference,^[20] en politisk organisasjon for representanter fra de mange fyrstestatene i India.

Nehru satt som Indias statsminister i atten sammenhengende år, inntil sin død.

Han var fascinert av Sovjetunionens 5-årsplaner, og prøvde å innføre det samme i India. Samtidig ønsket han ikke å gi slipp på kapitalismen, men ville ha en «demokratisk sosialisme» som kombinerte sosialisme og kapitalisme. For å oppnå dette sørget han for at staten hadde en rolle i flest mulig prosjekter, samtidig som han forsøkte å sørge for at den økonomiske vekst som fulgte ble jevnt fordelt.

Hans økonomiske politikk blir ofte blandet sammen med datterens. Som statsminister var Indira Gandhi lenger ut på den politiske venstresiden enn sin far. Nehrus politikk ble utformet på en tid da det ikke var noen nevneverdige overføringer av kapital og teknologi fra andre land, og han måtte derfor tilpasse seg til dette. Mye av kritikken som rettes mot ham er basert på dagens kapitalstrømninger, og er derfor ofte urettferdig.

Nehru hadde en viktig rolle i oppbygningen av Indias offentlige administrasjon. Rettsvesenet ble raskt kjent for å være ansvarlig og rettferdig, en tilstand som ifølge mange ikke var vedvarende.

Han la grunnlaget for Indias utdanningsprogram, atomprogrammet, romprogrammet, en enorm utbygging av jernbanenettet og en stor farmasøytisk industri.

Nehru har, spesielt etter sin død, blitt kritisert mye av indiske nasjonalister. De mener at han var for svak og tilbakeholden overfor Pakistan og Kina. Både nederlaget i krigen mot Kina i oktober 1962 og problemene med grensetrekkingen med Pakistan blir trukket fram som ankepunkter mot ham. Han døde mens kritikken etter krigen mot Kina var på sitt høyeste, og var derfor en fallende stjerne da han gikk bort.

Hovedfilosofien i hans utenrikspolitikk var at han ikke ønsket at India skulle knytte seg til øst- eller vestblokkene. Han ble derfor grunnlegger og leder av Den alliansefrie bevegelsen.

Overfor Pakistan sto han på at India skulle ha kontrollen over Kashmir, en konflikt som fortsatt pågår. Dette resulterte i første Kashmirkrig (1947–1949).

Under den kalde krigen appellerte Nehru, den 27. november 1964, til USA og Sovjetunionen om å avsluttet atomprøvesprengningene, og å begynne nedrustningen av kjernefysiske våpen.

Nehru ga uttrykk for at han ikke var en tilhenger av de væpnede styrker, men hans innenriksminister, Sardar Patel, brukte den indiske hæren til å sikre Hyderabad i september 1948 og senere det portugisisk-styrte Goa i desember 1961.

Nehru ble i 2005 posthumt utnevnt til den sørafrikanske Ordenen O. R. Tambos følgesvenner.

• (en) Jawaharlal Nehru – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
• (en) Jawaharlal Nehru – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
• (en) Jawaharlal Nehru på Internet Movie Database
• (en) Jawaharlal Nehru på Discogs
• (en) Jawaharlal Nehru på MusicBrainz