Naturlig teologi

Naturlig teologi er det filosofiske motstykke til åpenbaringsteologi (eller åpenbaringsreligion) behandler spørsmålet om hva man kan vite om Gud ut fra fornuften.

Katolsk teologi, for eksempel som formulert av Thomas Aquinas, mente at en viss naturlig kunnskap om Gud er mulig, men at den måtte kompletteres med det som åpenbart, især gjennom Kristus.

Dominikanerpresten Thomas Aquinas (ca 1225–1274) presenteret en rekke versjoner av det kosmologiske argument i sitt verk Summa Theologica, og det teleologiske argument i Summa contra Gentiles. Han presenterte og drøftet også det ontologiske argument, men la det bort til fordel for bevisføringer som nøyer seg med årsak og virkning.^[1][2] Hans quinque viae (fem veier) i disse bøker søkte å demonstrere Guds eksistens på forskjellige måter, blant annet (som vei nr. 5) det målrettede aksjoner som kan observeres i naturen.^[3]

Thomas Aquinas quinque viae ad Deum søker å bevise Guds eksistens fra erfaringen (a posteriori). Muligheten for det gudsbevis a priori, for eksempel i form av Anselm av Canterburys ontologiske gudsbevis, ble bestridt av Thomas Aquinas.

1500-tallets reformatorer, for eksempel Martin Luther og Jean Calvin, mente derimot at kunnskap om Gud kun er gitt mennesket ved åpenbaring.

I Storbritannia gjorde en naturteologi seg gjeldende som en egen filosofisk vitenskapelig retning på 1700- og tidlig 1800-tall. Ideen bak var at man gjennom studier av Guds skaperverk (naturen) kunne tilegne seg kunnskap og forståelse av Gud selv.^[4] Naturteologer som William Paley, William Harvey, Jan Swammerdam og John Ray la mye av det teoretiske grunnlaget for en vitenskapelig forståelse av naturen slik den senere ble formulert av geologen Charles Lyell og særlig Charles Darwin på midten av 1800-tallet.^[5][6]

Opplysningstiden innebar en fornyet naturlig teologi som til og med anså seg å gjøre den kristne åpenbaring overflødig (fornuftsreligion). Mot dette reagerte i sin tur 1900-tallets dialektiske teologi, som hevder åpenbaringen som eneste kildea til kunnskap om Gud.

Den protestantiske teolog Karl Barth var den teolog som kanske tydeligst i moderne tid kritiserte naturlig teologi. Dette fremgår tydelig i blant annet den opphetede Barth-Brunner-debatten i 1934. Der mener Karl Barth att Den Hellige Ånd ikke trenger noen hjelp (som for eksempel gjennom naturen) til å åpenbare seg selv, slik at å søke etter beviser på Guds eksistens i naturen ikke bare var overflødig, men også umulig. Han mente at det ikke finnes noen kontaktpunkter gjennom naturen, noe som Emil Brunner hadde foreslått i boken Naturen och nåden (1934), der han så et mulig kontaktpunkt mellom Gud og menneske.^[7]