Marelokk

Marelokk, mareflette, nisseflette, trollflette, tusseflette og nisseknute er flokete fletter og sammenfiltrete hårtuster hos mennesker og dyr, særlig hester, som er vanskelige å gre ut. Navnene henger sammen med gamle forestillinger om at mara kunne knyte eller flette hår på folk og hester som sov om natta. Også nisser, tusser og liknende vetter kunne ifølge folketroen tvinne fletter på hestene på gårdene.^[1]

Sammenvasete, tjafsete hårlokker og uløselige tover kan lett oppstå i langt, ugredd, gjerne tørt hår, særlig i nakken etter urolig nattesøvn, eller i tett, ustelt dyrepels. Det finnes spesielle sjampoer og balsamer som skal gjøre hår glattere og forhindre nisseknuter og marelokker. Sammenfiltret hodehår brukes imidlertid for å lage dreadlocks, en frisyre av tjukke, klumpete lokker som likner på fletter.

Mare er et nordeuropeisk, oftest kvinnelig, sagnvesen som ifølge folketroen plaget sovende folk og dyr ved å ri og trykke på brystet av dem slik at de fikk åndenød, angst og mareritt. Forestillingene om dem er gamle. Marelokker er nevnt allerede i den svenske legendesamlinga Själinna thröst («Sjelens trøst») fra 1400-tallet og skal fortsatt ha vært levende blant vanlige folk omkring midten av 1700-tallet.^[2]

Mens mara var plagsom, var fletter fra en nisse et godt tegn; nissefletter i tagl, som vanligvis oppstod i hengemaner, men også i pannelugger og halehår, betydde at fjøsnissen likte en hest, stelte og passet på den, kanskje som sin yndlingshest på gården. Man skulle derfor ikke løse opp, klippe eller skjære av nissefletter. Da kunne nissen blir sint.

I folketroen har håret hos alvekvinner og beslektede vesener ofte blitt framhevet, gjerne som langt og vakkert. Skikkelser som den tyske gudinnen Frau Holle, «Mor Hulda», som er beslektet med liknende kvinnelige fabelvesener og forekom i regionale varianter under andre navn, har imidlertid bustete hår. Det kan henge sammen med forestillingene om at hun kunne fly og kom med virvelvinden, men også at kvinnelige marer og alver red på hester og sammenfiltret håret på de hestene de hadde ridd.^[3]

I engelsk tradisjon kalles marelokk fairy locks eller elf-locks, «alvelokker». Dette ble særlig brukt om nisseknuter og bustehår som oppstod hos små barn, spesielt jenter med langt hår, etter søvn. De voksne kunne forklare dette med at alvene hadde lekt i håret om natta.^{[trenger referanse]} I William Shakespears skuespill Romeo og Julie fra slutten på 1500-tallet omtales alvelokker slik: This is that very Mab That plaits the manes of horses in the night, And bakes the elflocks in foul sluttish hairs («Den samme Mab slår vrangknuter på hestens man om natten, og marlokker i ugredd hår.») Her blir nattlige fletter og bustelokker tillagt Dronning Mab, alvedronninga i engelsk folketro.

På 1600-tallet ble det mote å bære flettede «kjærlighetslokker» som på dansk ble kalt «marelok». Dette var fletter av hodehår som ikke lot seg gre ut.^[4] De skulle bringe lykke og beskytte mot sjukdom.^[2] En kjent bærer var Christian IV, konge i Danmark og Norge fra 1588 til 1648, som hadde en lang marelokk med sløyfe langs venstre kinn. Dette var en flettet hårpisk eller variant av cadenette, korketrekkerformet «dårelokk». Kongens frisyre stammet fra Polen; en slik flettet marelokk ble på fransk kalt à la polonaise, det vil si «polsk (flette)», på latin Plica polonica, på engelsk Polish plait og på tysk vanligvis Weichselzopf. Betegnelsen «marelok» og Plica polonica ble også brukt om en slags eksem i hodebunnen som fører til at håret sammenfiltrer seg i lange lokker.^[4]

På dansk kalles marelokker marelokker som på norsk (og tidligere også mareknude),^[4], på svensk marflätor og martovor, på engelsk fairy locks eller elf-locks («alvelokker») og på tysk winziges Zöpfchen, Alpzöpfe («alvefletter») og Alpschwanzen («alvehaler»).^[3]

• Dreadlocks, frisyre av tjukt, fletteliknende tovehår
• Cadenette, hengende sidelokker som var mote på 1600- og 1700-tallet
• Toving, å lage filt ved å sammenfiltre trådfibrene i våt ull
• Gordisk knute, uløselig knute