Maine coon

Maine coon
– amerikansk langhår –
sortsølvtabby hann
Opprinnelse:		USA
Karakter:		sosial og omgjengelig kjempe, sent voksen
Livsløp:		9–13 år
Vekt:		4–9+ kg
Anerkjennelser
FIFe:		anerkjent[1]
WCF:		anerkjent[2]
CFA:		anerkjent[3]
TICA:		anerkjent[4]
Andre katteraser
Liste over katteraser

Maine coon (MCO) er en storvokst semi-langhåret rasekatt med opprinnelse fra det nordøstlige hjørnet av USA, i særdeleshet delstaten Maine, og grensestrøkene mot det sørøstligste Canada. Katterasen var regnet som verdens største tamkattrase frem til introduksjonen av savannah-katten i midten av 1980-årene, og er fremdeles den største ikke-hybride tamkattrasen, men selve opprinnelsen er uklar.

Maine coon regnes imidlertid som den første (eldste) katterasen som stammer fra Amerika, og det er den eneste langhårskatten med amerikansk opprinnelse. Derfor kalles den også amerikansk langhår.

Ingen vet med sikkerhet hvordan denne rasen oppstod, men det eksisterer mange spekulasjoner omkring opprinnelsen. Det man vet er at rasen en klade sammen med sju andre vesteuropeiske katteraser, noe som antyder at opphavet ble bragt til Amerika med innvandrere og sjøfarere.^[5]

En av de vanligste mytene stammer fra delstaten Maine og går ut på at katten oppstod gjennom krysning mellom katt og vaskebjørn (av eng. raccoon, derav navnet), noe vi vet er genetisk umulig og derfor uriktig.

En annen myte er at maine coon er en blanding av rødgaupe (Lynx rufus) og ulike tamkatter som kom til Amerika med skipstrafikken, men det er omtrent like lite sannsynlig.

Nok ei myte hevder at den ble introdusert av sjømenn som seilte inn til kysten av New England, noe som kan være sannsynlig. Ei av disse skutene ble ført av en kaptein med navnet Charles Coon, og noen tillegger dette betydning, men det finnes ikke bevis for at etternavnet hans har noe med katterasen å gjøre.

En annen myte hevder at katten nedstammer fra seks katter som Marie Antoinette skal ha sendt over Atlanteren, men slike påstander om «kongelige relasjoner» florerer det av blant både katte- og hunderaser. Ytterst få av dem lar seg verifisere, og denne gjør det definitivt ikke.

Det verserer også ei myte om at vikingene skal ha bragt med seg norske skogkatter (eller en forgjenger) til Amerika, der de så paret seg med store amerikanske katter, men ingen ting tyder på at dette kan medføre riktighet. Riktig nok er det et slektskap mellom disse to rasene, men det er beskjedent.^[6]

Med vår tids kunnskap om katter synes ingen av mytene å være spesielt troverdige. Maine coon har beviselig felles aner med både norsk skogkatt og noen andre vesteuropeiske katter, men det er mer trolig at likheten mellom maine coon og norsk skogkatt skyldes konvergent evolusjon enn slektskap. De oppsto jo under ellers ganske like forhold klimamessig.^[5]

Maine coon er allikevel en gammel katterase, men opphavet er altså uklart. Typen var opprinnelig en utpreget brukskatt (gårdskatt), en utendørskatt som ble avlet for å holde låver og hjem frie for gnagere. Disse opprinnelige kattene, som gjerne kalles foundationkatter, dannet grunnlaget for utviklingen av den moderne katterasen. Den enorme størrelsen rasen har antatt skyldes nok mer bevisst avl på store eksemplarer enn slektskap til ville kattedyr.

Typen ble første gang vist på en utstilling i Boston i januar 1878, og den ble raskt populær i hjemlandet. Da persere ble introdusert i USA på begynnelsen 1900-tallet tapte imidlertid interessen seg for maine coon. På 1950-tallet sto det så dårlig til med rasen at den holdt på å dø ut, men utviklingen snudde og interessen for rasen har siden økt jevnt framover. I dag er maine coon blant USAs og Norges mest populære katteraser. Rasen ble først anerkjent av Canadian Cat Association og American Cat Association i 1967. Siden har mange andre stambokregistre også anerkjent rasen, inkludert de fire store internasjonale registrene (FIFe, WCF, CFA og TICA). Det er uklart akkurat når katterasen kom til Norge, men det første kullet ble født her i 1994. Til Sverige kom den i 1986.

Maine coon minner om norsk skogkatt, men er signifikant større. Den var frem til midten av 1980-årene verdens største tamkatterase.^[7] Rasen har to-lags vannbestandig pels som består av et lag med varmeisolerende underull og et med dekkhår av varierende lengde (semi-langhår). Pelsen er «tung», men silkemyk. Den har et lengre fall på magen og på baksiden av ekstremitetene, men er kortere over skuldrene. Underpelsen utvikler seg i forhold til temperaturen og gir katten god isolasjon mot kulde, dersom katten får være nok ute fra høsten og framover mot vinteren. Dekkhårene er lange og lett bølgende. Dette er en pelstype som krever noe stell, helst daglig gjennombørsting med et egnet verktøy, for ikke å tove.

Maine coon er en muskuløs katterase med kraftig beinbygning og tydelig kjønnspreg, men typen utvikler seg langsomt og rasen regnes ikke for å være ferdig utvokst før i tre–fireårsalderen. Hodet er stort med høye ører, og profilen har en grunn fordypning under de store ørene. Brystkassen er bred og ekstremitetene er meget kraftige.

Da de fødes veier avkommet typisk 100–150 g, men ungene utvikler seg raskt. Omkring 12 uker gamle, og klare for levering, veier de typisk 1,5–2 kg. Voksne hunner veier typisk omkring 4–6 kg (4–9 kg er innenfor normalen), mens voksne hanner gjerne veier omkring 6–9 kg (6–11,3 kg er innenfor normalen). Hanner med en vekt rundt 11–12 kg er altså slett ikke så uvanlig, og noen blir enda større. Ekstreme hanner kan veie opp mot 16 kg og måle mer enn 120 cm fra nesetippen til haleroten.^[8][7]

Hos maine coon forekommer polydaktyli (seks tær, skipskatt) relativt hyppig, selv om det har blitt mer sjelden med årene.

Rasen regnes for å være godlynt, sjarmerende og snill, og nærmest hundelignende i sin væremåte. Den er kjent for å være glad i vann og liker ofte å bade.^[9] Med de store labbene, som er utrustet med delvis svømmehud mellom tærne, er den også regnet som en ypperlig svømmer.

Katterasen er også kjent som en katt med mange stemmer, og den liker å uttrykke hva den føler. Som rase utviser den et langt større «ordforråd» enn katter flest, og noen hevder den har et helt «symfoniorkester» til rådighet. Uttrykksformen er imidlertid typisk rolig og avbalansert.

Maine coon-katter er som regel veldig intelligente, og kan lære enkle triks og kommandoer.^[9] De bør aktiviseres med brukt av leker eller oppgaver om de er innekatter, da de trenger å bruke hodet sitt med jevne mellomrom. En maine coon kan være både inne- og utekatt^[9], og klarer seg fint alene utendørs.

Det er kjent at cirka 30 % av maine coon kattene er arvelig disponert for en mutasjon (A31P) i et gen (MYBPC3),^[10] en dominant gen-defekt, som fører til at kattene kan utvikle hypertrofisk kardiomyopati (HCM, en overutvikling eller fortykkelse av hjertemuskelen). Lidelsen kan med tiden føre til hjertefeil eller komplikasjoner med økt risiko for blodpropp. Tilstanden lar seg avdekke gjennom en gentest og ultralyd. Katter som har én eller to kopier av det muterte genet MYBPC3 bør utelukkes fra avl. Avlsdyr bør ha status N/N.^[11][12]

Maine coon er også disponert for hofteleddsdysplasi (HD), som er arvelig belastet. Det anbefales derfor at alle katter av denne katterasen røntges når de er mellom 10 måneder og 2 år gamle. Omkring 10 % av kattene har HD i så sterk grad at avl med dem ikke anbefales.

Omkring 1 % av alle maine coon katter er bærere av den sjeldne arvelige sykdommen spinal muskelatrofi (SMA), som fører til svekkede skjelettmuskler i ryggen og baklemmene. Bærere av mutasjonen, som er heterozygot, er helt friske selv. Avlsdyr bør ha status N/N.

Omkring 5–20 % av alle maine coon er bærere av en mutasjonen som gir pyruvatkinase-mangel (PKdef). PK er et enzym som påvirker de røde blodlegemene. Bærere av mutasjonen, som er heterozygot, er helt friske selv. Avlsdyr bør ha status N/N.

Navlebrokk bør ikke være påvist hos avlsdyr. Hjerte/sirkulasjon og testikler skal være normale.

• Bass, Sharyn P. (1983). This Is the Maine Coon Cat. Neptune City, New Jersey: T.F.H. Publications. ISBN 0-87666-867-8.
• Hayman, Tracey K. (2001). Maine Coon Cat. Dorking, England: Interpret Publishing. ISBN 1-84286-011-9
• Hornidge, Marilis (2002). That Yankee Cat: The Maine Coon. Gardiner, Maine: Tilbury House. ISBN 0-88448-243-X.
• Mufine, Cindy (2016). Maine Coon: Your Definitive Guide to The Origin, Traits & Care Of The Majestic Maine Coon Cat. CreateSpace Independent Publishing Platform. ISBN 978-1533297723
• Millward, Adam (2019) A history of big cats as another Maine Coon becomes the world's longest feline (online). Guinness World Records, 07 February 2019.

• (en) Maine Coon cats – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
• (en) Maine Coon – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
• Maine Coon-ringen Norge