Mauno Koivisto

Mauno Koivisto
Født		Mauno Henrik Koivisto 25. nov. 1923[1][2][3][4] Åbo[2][5]
Død		12. mai 2017[6][7][3][4] (93 år) Meilahden sairaala[6][8] Helsingfors
Beskjeftigelse		Politiker, samfunnsøkonom, banksjef
Embete		Finlands president (1982–1994) Finlands statsminister (1979–1982) Finlands statsminister (1968–1970) Finlands finansminister (1966–1967) Finlands finansminister (1972–1972) Deputy Prime Minister of Finland (1972–1972) Governor of the Bank of Finland (1968–1982)
Akademisk grad		Fil.lic. (1953) (utdannet ved: Åbo universitet) ph.d. (1956) (arbeidsområde: sosiologi, utdannet ved: Åbo universitet, elev av: Esko Aaltonen)
Utdannet ved		Åbo universitet[2]
Ektefelle		Tellervo Koivisto (1952–2017) (bryllupssted: Punkalaidun Church)[2]
Barn		Assi Koivisto[2]
Parti		Finlands sosialdemokratiske parti
Nasjonalitet		Finland
Gravlagt		Sandudds begravningsplats[9][10][11]
Medlem av		Det finske vitenskapsakademiet
Utmerkelser		48 oppføringer Den hvite ørns orden (1993)[12] Leninordenen (1983)[13] Storkors med kjede av Republikken Italias fortjenstorden (1993)[14] Storkjede av Infante Dom Henriks orden (1990)[14] Elefantordenen (1983)[13] Den olympiske orden i gull (1994)[12] 1. klasse av Folkerepublikken Polens fortjenstorden (1989)[15] Ærestegn i gull av Ærestegnet for fortjenester (1985)[16] Serafimerordenen (1982)[17] Storkorsridder av Sankt Mikaels og Sankt Georgs orden (1984)[16] Storkors med ordenskjede av Den islandske falkeorden (1982)[17] 1. klasse av Terra Mariana-korsets orden (2001)[12] Stara Planina-ordenen (1985)[16] Folkerepublikken Ungarns flaggs orden (1971)[18] Storkors av Ungarns fortjenstorden (1993)[14] Storkors av Æreslegionen (1984)[19] Storkorset av Den nasjonale fortjenstorden (1980)[18] Storbånd av Krysantemumsordenen (1986)[20] Order of Ojaswi Rajanya (1989)[15] Jugoslavias store stjernes orden (1986)[20] Storkors av Den nederlandske løves orden (1990)[15] Kjede av Den hvite løves orden (1987)[20] Grand Star of People's Friendship (1984)[19] Storkors med kjede av Karl IIIs orden (1989)[15] Storkors av St. Olavs Orden (1980)[18] Storkors med kjede av Finlands hvite roses orden (1982)[21] Storkors av Finlands hvite roses orden (1970)[22] Storkors av Finlands løves orden (1982)[23] Grand Cross of the Order of the Cross of Liberty (1982)[23] Folkerepublikken Ungarns flaggs orden (1983)[13] Storkors med kjede av St. Olavs Orden (1983)[17] Den nassauske husorden av den gylne løve (1993)[14] Al-Hussein bin Ali-ordenen (1987)[20] Storkors i særklasse av Forbundsrepublikken Tysklands fortjenstorden (1985)[16] San Marinos orden (1984)[19] San Carlos-ordenen (1979)[18] Medal for Military Merits (1980)[22] Medal of Liberty, 2nd Class (1944)[22] Vinterkrigens minnemedalje (1940)[22] Memorial medal of the Continuation War (1956)[22] Grand Cross of the Order of the Holy Lamb (1982)[23] The medal of merit of traffic safety branch[24] Medal of Merit of the Association of Voluntary Defence Guilds (1982)[25] Medal of Merit with clasp of the Association of the Warrant Officers’[26] Suomen Reserviupseeriliiton kultainen ansiomitali[26] Cross of merit with clasp of Reservists' association (1982)[27] Krigsinvalidernas förtjänstkors[26] Q126416281 (1983)[28]
Signatur
Våpenskjold
Mauno Koivisto på Commons

Mauno Henrik Koivisto (født 25. november 1923 i Åbo, død 12. mai 2017 i Helsingfors^[29]) var en finsk politiker (Finlands sosialdemokratiske parti) som var Finlands president fra 1982 til 1994. Koivisto var den første sosialdemokraten som ble finsk president. Han var statsminister i to perioder (1968–70 og 1979–82) og finansminister også i to perioder (1966–67 og 1972). Fra 1968 til 1982 var han sjef for Finlands Bank.

Koivisto kom fra et arbeiderhjem, faren var snekker. Koivisto forsørget seg gjennom studiene ved å arbeide i Åbo havn og som lærer.

Under vinterkrigen deltok han, som sekstenåring, i hjembyens frivillige brannvesen. Under fortsettelseskrigen tjenestegjorde han i infanteriet, blant annet under Lauri Törnis kommando.^[30]

Studiene i sosiologi ble avsluttet i 1953, og videreført med en doktoravhandling om arbeidsforholdene i Åbo havn i 1956.

Han arbeidet ved havnekontoret i Åbo fra 1948 til 1951 og var deretter i noen år fram til 1953 folkeskolelærer.^[31] Deretter var han yrkesveileder 1954–1957. I 1958 ble han direktør i Arbetarsparbanken i Helsingfors, for så å bli administrerende direktør året etter. Han satt i denne stillingen til 1967. Fra 1968 til 1982 var han sjef for Finlands Bank.^[31]

I 1957 var han medlem av bystyret i Åbo.^[31]

Han kom med i rikspolitikken da han i 1966 ble finansminister i Rafael Paasios regjering. To år senere etterfulgte han Passio som statsminister. Samme år, 1968, ble han også utnevnt til styreformann i Finlands bank. Han fortsatte som direktør i nasjonalbanken inntil han ble president i 1982. Som følge av denne stillingen hadde han også flere andre verv i bank og industri i den samme perioden.

Koivisto ble igjen statsminister i 1979, og ble med dette både sosialdemokratenes uoffisielle presidentkandidat, og etterhvert også fungerende president da den 80 år gamle Urho Kekkonen ble syk høsten 1981. En av hans fordeler som presidentkandidat var hans rolle som outsider, én som ikke var fanget i det politiske spillet.^[32] Som president fra 1982 ble det hans oppgave å fristille innenrikspolitikken fra presidentens sterke styring.^{[trenger referanse]}

Utenrikspolitisk fulgte han sine forgjengere myke, eller endog ettergivende, linje overfor naboen i øst.^{[trenger referanse]} I tråd med dette var Finland relativt sene med å anerkjenne det frie Estlands regjering, selv om det ble gitt noe uoffisiell støtte.^{[trenger referanse]} Ved Tysklands gjenforening i 1990 erklærte Koivisto ensidig Paristraktatene som foreldet og ikke lenger gjeldende, og etter Sovjetunionens sammenbrudd i 1991 ble det Koivistos oppgave samme år å si opp den dominerende VSB-avtalen fra 1948, og fremforhandle en ny avtale mellom Russland og Finland. Året etter leverte han Finlands søknad om EU-medlemskap.

Koivisto ble i 1983 tildelt storkors med kjede av St. Olavs Orden. I 1993 mottok han Den hvite ørns orden fra Polens president.^[33] Han var æresdoktor ved Helsingfors universitet (filosofi og statsvitenskap), Tekniska högskolan i Esbo, Karlsuniversitetet i Praha, Tammerfors universitet, Universitetet i Toulouse, Handelshögskolan ved Åbo Akademi, Helsingfors handelshögskola og Åbo universitet.^[31]

Han utga sine memoarer i fire bind etter at presidentperioden ble avsluttet i 1994.

• Sosiaaliset suhteet Turun satamassa, 1956
• Linjan vetoa, 1968
• Väärää politiikkaa, 1978 ISBN 951-26-1511-8
• Tästä lähtien, 1981 ISBN 951-26-2285-8
• Linjaviitat, 1983
• Politiikkaa ja politikointia, 1978–81; 1988
• Maantiede ja historiallinen kokemus: Ulkopoliittisia kannanottoja, 1992 ISBN 951-1-12614-8
• Kaksi kautta, 1994 ISBN 951-26-3947-5
• Historian tekijät, 1995 ISBN 951-26-4082-1
• Liikkeen suunta, 1997 ISBN 951-26-4272-7
• Koulussa ja sodassa, 1998 ISBN 951-26-4384-7
• Venäjän idea, 2001 ISBN 951-31-2108-9
• Itsenäiseksi imperiumin kainalossa - mietteitä kansojen kohtaloista, 2004 ISBN 951-31-3181-5

• Blåfield, Antti & Vuoristo, Pekka: Kun valta vaihtui. Helsinki: Kirjayhtymä, 1982.
• Väyrynen, Raimo & Paloheimo, Heikki (toim.): Tasavallan presidentit. Kohti yhdentyvää maailmaa 1982–1994: Koivisto. Tasavallan presidentit 1982-94. Weilin + Göös, 1994. ISBN 951-35-5874-6.

• (en) Mauno Koivisto – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
• (en) Mauno Koivisto – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
• (en) Mauno Koivisto på Internet Movie Database
• (sv) Mauno Koivisto hos Finlands statsråd
• «Mauno Koivisto». Biografiskt lexikon för Finland (på svensk). Helsingfors: Svenska litteratursällskapet i Finland. 2008–2011. URN:NBN:fi:sls-4139-1416928956745. 
• Finlands nasjonalbiografi
• Tihonen, Seppo: The Finnish Presidency as an Institution, 1999