Hud

Hud (norrønt: húð)^[1] eller skinn (norrønt: skinn)^[2] er, innen dermatologien, det anatomiske organet, en del av bindevevssystemet, som er oppbygd av forskjellige lag som dekker de underliggende musklene og de andre organene.

Hudens viktigste oppgaver er å beskytte mot infeksjoner. Andre oppgaver er isolasjon, produksjon av vitamin D, formidling av sanseopplevelser og regulering av kroppens temperatur.

Følesansen sitter i huden. Et voksent menneske har omtrent 2 m² hud. Tykkelsen på huden er mellom 0,2-4 mm. Huden utgjør omtrent 1/6 av den samlede kroppsvekten, og er det største organet på kroppen.

Huden består av tre lag, kalt overhud (epidermis), lærhud (dermis/corium) og underhud (hypodermis/subcutis).

Alle hudceller er døde. Hos mennesker vil en gjennomsnittlig voksen bære med seg ca. to og et halvt kilo død hud. Daglig mister et menneske flere milliarder små biter (hudceller).^[3]

Epidermis består stort sett av døde celler (hudceller) og er kalt arrhuden (overhud). Det dypeste laget i epidermis er kalt det basale cellelaget. Her produseres blant annet proteinet melanin i pigmentcellene melanocyttene. Pigment sørger for å beskytte cellene mot den farlige UV-strålingen. Epidermis inneholder ingen blodårer; næring blir tilført ved diffusjon fra blodårene i lærhuden.

Overhuden dannes fra det ytre cellelaget kalt ektoderm under fosterutviklingen.

Dermis er ca. 0,5 - 3,00 mm tykk og består av:

• lymfeårer – samler opp vevsstoffer og sender de videre til venene
• blodårer – vener og arterier
• bindevev – fibret bindevev, har til oppgave å holde cellene samlet, gir dem stor strekkbarhet
• flytende vev – blod som blir transportert vha. blodplasma
• talgkjertler
• svettekjertler
• glatt muskelvev
• hårgroper
• nervevev – sørger for kommunikasjon mellom celler.

Hypodermis består av fettvev og løst fibret bindevev. Bindevevet er også kalt måsegeis. Underhuden gir varmeisolasjon til kroppen og inneholder en god del vevsveske, noe som gjør underhuden til et ganske så stort vannlager for kroppen. Underhuden er et av de største fettlagrene i kroppen.

Overhuden til fisk og de fleste amfibier består utelukkende av levende celler, med bare minimale mengder keratin i cellene i det overfladiske laget.^[4] Det er generelt permeabelt (gjennomtrengelig),^[5] og i tilfellet med mange amfibier, kan det faktisk være et viktig åndedrettsorgan.^[6] Dermis (lærhud) hos beinfisker inneholder vanligvis relativt lite av støttevevet som finnes i firbente virveldyr.^[4] I stedet er den hos de fleste arter i stor grad erstattet av solide, beskyttende skjell.^[7] Bortsett fra noen spesielt store dermale bein som utgjør deler av hodeskallen, går disse skjellene tapt i firbente virveldyr, selv om mange krypdyr har skjell av en annen type, det samme gjør skjelldyr.^[8] Bruskfisker har mange tannlignende dentikler innebygd i huden, i stedet for ekte skjell.^[9]

Amfibier har to typer kjertler, slimete og granulære (kornete). Begge disse kjertlene er en del av integumentet (dekket)^[10] og anses derfor som huden. Slimete og kornete kjertler er begge delt inn i tre forskjellige seksjoner som alle kobles sammen for å strukturere kjertelen som helhet. De tre individuelle delene av kjertelen er kanalen, den interkalære, innskutte regionen og til slutt alveolærkjertelen (blæreformete). Strukturelt er kanalen avledet via keratinocytter (celler som finnes i overhuden)^[11] og passerer gjennom til overflaten av det ytre hudlaget og tillater dermed eksterne sekresjoner av kroppen.^[12] Kjertelalveolen er en poseformet struktur som finnes på bunnen eller basen av den kornete kjertelen. Cellene i denne sekken spesialiserer seg på sekresjon (utskillelse). Mellom alveolærkjertelen og kanalen er det interkalære systemet som kan oppsummeres som en overgangsregion som forbinder kanalen med den store alveolaren under det epidermale hudlaget. Generelt er granulære kjertler større i størrelse enn slimkjertlene, som er større i antall.^[13]

Overhuden til fugler og krypdyr er nærmere pattedyrenes, med et lag med døde keratinfylte celler på overflaten, for å redusere vanntap. Et lignende mønster sees også hos noen av de mer terrestriske amfibiene som padder. Hos disse dyrene er det ingen klar differensiering av epidermis i distinkte lag, slik det forekommer hos mennesker, med endringen i celletype relativt gradvis. Epidermis hos pattedyr har alltid minst et stratum germinativum (dypeste laget av de fem lagene av epidermis) og stratum corneum (det ytterste laget av epidermis), men de andre mellomlagene som finnes hos mennesker er ikke alltid å skille. Hår er et særtrekk ved pattedyrhud, mens fjær er (i det minste blant levende arter) tilsvarende unike for fugler.^[14]

Fugler og krypdyr har relativt få hudkjertler, selv om det kan være noen få strukturer for spesifikke formål, slik som feromonutskillende celler hos noen krypdyr, eller gumpkjertelen til de fleste fugler.^[14]

• Kutikula – inngår i huden, særlig hos virvelløse dyr
• Ytre skjelett – hudskjelett – hos virvelløse dyr
• Gåsehud
• Hudskifte – hos virvelløse dyr
• Hundens hud
• Hudkreft
• Hudlege
• Hudsansen
• Skinn, pels, lær
• Hudfarge, hudtone

• Mal:Commons-inline
• «Hud», Helsebiblioteket