Kenguruer

Kenguruer
Kenguru med avkom
Nomenklatur
Macropodidae Gray, 1821
Populærnavn
kenguruer
Hører til
pungdyr, pattedyr, amnioter
Økologi
Antall arter:		47 (pluss 6 utdødde); kun tre arter kalles kenguruer i dagligtalen
Habitat:		gressletter, skog
Utbredelse:		Australia, Ny-Guinea
Inndelt i
rød kjempekenguru (Macropus rufus) grå kjempekenguru (Macropus giganteus) mørk kjempekenguru (Macropus fuliginosus)

Kenguruene er en tallrik dyrefamilie som omfatter noen av de største pungdyrene. Kenguruene har lange bakben som blir brukt til å hoppe med; de korte forbena blir brukt til støtte seg på når de gresser. Gruppens vitenskapelige navn kommer fra det greske macropod, som betyr «lang fot».

Ordet kenguru er avledet av et ord for dyret på språket til gungu-ymidhirr-folket i Queensland. Ordets opprinnelige form var gangurru. Navnet ble først nedskrevet av James Cook og Joseph Banks i 1770. Siden var det mange som ikke fant navnet brukt noe sted blant de innfødte, og som derfor antok at Cook og Banks hadde misforstått og at ordet var noe annet enn navnet på dyret. Imidlertid har man funnet ut at de ikke tok feil likevel.

Hodet er forholdsvis lite med store ører. De to framtennene i underkjeven er forlenget slik som hos andre arter pungdyr. Hjørnetenner mangler eller forekommer kun rudimentært. Bakbena er store og har fire tær. Forlemmene er vanligvis korte og har fem klør. Halen er lang og tykk og brukes som styrestang under deres lange sprang, eller til å holde balansen. I full fart kan kenguruer komme opp i 70 km/t.

Kenguruene blir født uten at de er helt utviklet og oppholder seg ikke i livmoren i mer enn 35 dager. Dette kommer av at kenguruen ikke har en morkake for å livnære fosteret mens det er i livmoren. Ungene krabber så opp i morens pung, og suger seg fast til en patt. Når ungen begynner å suge, utvider patten seg så ungen blir sittende fast. Når en unge er blitt stor, begynner den å bevege seg utenfor pungen, men den går inn igjen for å få melk. Da har i flere tilfeller moren allerede fått en ny unge som oppholder seg inne i pungen. Den suger en annen slags melk enn den større ungen.

Kenguruen er vanligvis i pungen i ca. 9 måneder, men får melk av moren i 18 måneder. Kenguruer er planteetere, så når kenguruungen er blitt stor begynner den å spise gress.^{[trenger referanse]}

Kengurufamilien består av til sammen 11 slekter med 45 arter. De forekommer i Australia, på Tasmania og Ny-Guinea samt noen nærliggende øyer. De er karakterdyr for disse områdenes fauna. Familien viser stor variasjon. Rottekenguruene er dyr som ligner, men som gjerne klassifiseres som en egen familie.

Den røde kjempekenguruen bor på de nedbørfattige innlandsslettene. Hannen kan bli to meter høy. Bakbena blir brukt når den slåss. De er så sterke at de kan sparke opp magen til et menneske.

Trekenguruene er arter som klatrer opp i trær. De har forben og bakben som er omtrent like lange, hvilket skiller dem fra de andre kenguruene med sine små forben og store bakben.

I august 2008 foreslo australieren George Wilson at man burde spise mer kengurukjøtt for å verne om miljøet. Dette er fordi kyr og sauer har et fordøyelsessystem som gjør at de produserer mye tarmgass, som man antar er skadelig for miljøet. Wilson hevder at så mye som 11 % av Australias utslipp av klimagasser kan skyldes kyr og sauer som skal slaktes og bli mat. Kenguruer har et forskjellig fordøyelsessystem, som gjør at de produserer minimalt med tarmgass, og derfor er mer miljøvennlige. Allerede produserer Australia årlig 30 millioner kengurer for slakting.^[1]

• (en) Kategori:Macropodidae – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
• [1] Australias kjære symbol er blitt en plage